Det blir en fin stemning og en hyggelig kveld. Helt til jeg forteller ham om Det norske Arbeiderpartiet og de papirløse barna.
Jeg kan se at han har fått oss på radaren nå. Hodet på skakke. Et og annet raskt sideblikk. Før han forlater lokalet vil han ha vært bortom bordet vårt og spurt oss om hvilket språk vi snakker. Jeg kjenner typen.
Vi er fem nordmenn som møtes på den samme kneipa hver torsdag. Stammtisch. Tilfeldighetene har ført oss til Tyskland og Hamburg. Vi er naboer. Vi har helt forskjellige yrker. Men vi kommer fra vanlige norske familier, og har vokst opp med det samme på brødskiva og middagstallerkenen. Nå har hver og en av oss vært innvandrer i dette landet i tre tiår. Og hver torsdag møtes vi altså her og snakker sammen et par timer. Mye om Norge. Det Norge vi forlot. Og det Norge vi nå lever utenfor. I dag har vi snakket om valget. Om SV som synker i havet. Om Jens og Siv og Erna. Og litt om de grønne, som jo her nede allerede har rukket å bli en del av det etablerte løgnensemblet. Får vi et skifte i gamlelandet? Vi tror vel egentlig det.
Men når det gjelder mannen ved hjørnebordet, har jeg tatt feil. Når han omsider kommer over til oss, er det ikke for å spørre oss om hvilket språk vi snakker, for det vet han. Han har til og med fått med seg at vi er utflyttere. Det er derfor han i det hele tatt våger å spørre. Jobben hans fører ham verden rundt, han har vært i de underligste land og byer. Nå nylig i Norge for første gang. Oslo. Flekkefjord. Stavanger. Og han har aldri, ikke noe sted, følt seg mindre velkommen. Vært utsatt for så mye direkte uhøflig og arrogant oppførsel. Dette er en pen mann. En streiting. Han ber om unnskyldning for at han er så direkte. Men den norgesturen har gitt ham noe å tenke på. Er det pengene? Er det så enkelt?
Jeg tror ikke det. Jeg tror til og med at han kan ha hatt uflaks. Dessuten liker jeg ikke generalisering. Selv ikke når det gjelder nordmenn. På en annen side kommer jeg nettopp fra ferie i Sverige, der det hersker en ganske annen atmosfære på hoteller og restauranter enn i Norge. Det går overhodet ikke an å sammenligne. Dessuten er vi altså for lengst blitt fortrolige med at tysk høflighet er et begrep som har svært mye med virkeligheten å gjøre. Vi rundt bordet har diskutert dette med den norske muttheten utallige ganger, og begynner rett og slett å le når han nevner at en av hotellets ansatte slengte døra rett i snuten på ham da han kom med en koffert i hver hånd. Å ja, men hvis det er slike ting han tar seg nær av … Det er bare et utslag av vanlig norsk klossethet. En genetisk greie som vi har dratt på siden vi bebodde hver vår holme, og rett og slett ikke fikk anledning til å lære å ta hensyn til hverandre. Da er det mer plagsomt med den norske selvgodheten, som får oss til å rope på norsk lov og rett hver gang en av våre egne bryter andre lands lover. Enten nå vedkommende blir tatt med hånden dypt nede i kokainboksen, eller langt under trusestrikken, krever et stort norsk hylekor øyeblikkelig at vedkommende må hentes hjem. Helst at statsministeren, til nød utenriksministeren, personlig tar affære.
Og hvordan er det egentlig fatt med et folk og et land, når man på ramme alvor sitter og diskuterer hvorvidt det å leie seg plass i en fattig kvinnes livmor har noe med moral å gjøre? Når man ikke rett og slett forstår slikt på rent instinkt? Er det snakk om et slags velferdssløvsinn? Ifølge rundspørringer har aldri så mange nordmenn svart at de er fornøyd med sine liv og sin hverdag. Likevel, eller kanskje nettopp derfor, deltar stadig færre i politisk arbeid. Man er fornøyd. Det er greit. Av de stemmeberettigede under tredve år, stemmer bare halvparten. Vi tjener oss rike på å eksportere olje og våpen, men selv ikke de unge later til å bry seg. Avstanden til Europa og resten av verden vokser.
For mange år siden moret jeg meg med å si «vi i Europa», når jeg ville gi et hint om norsk isolasjonsvilje og manglende interesse for hva som går for seg utenfor Norges grenser. I dag er det ikke noen som lenger reagerer på noe slikt. Men er det ikke fint at nordmenn stort sett er fornøyde og tilfredse, og at skuta ligger godt i sjøen enten kapteinen heter Jens eller Erna? Jo, men er det ikke pussig at vi samtidig, midt i denne tilfredsheten, opplever et, sett utenfra, nesten komisk raseri mot alle som ber oss om en håndsrekning. Hvor mange mil avisartikler ble det skrevet om romfolk i Norge denne våren? Jeg vet ikke. Fra Solastranda til et stykke opp i Alta, kanskje. Her manglet det ikke på folkelig engasjement. Norge ville revne. Velferdsstaten falle. Pussig nok kom nasjonen seg gjennom sommeren, nesten uten en ripe.
Tyskeren, som viser seg å være en reisende innen dokumentarfilm om barns levekår rundt om på planeten, får seg en god latter når jeg forteller ham om norsk angst for romfolk. At den er minst like stor som for en invasjon fra rommet. Filmskaperen sier seg godt fornøyd med å bli dårlig behandlet sammen med sigøynere. Det blir en fin stemning og en hyggelig kveld. Helt til jeg forteller ham om Det norske Arbeiderpartiet og de papirløse barna.
Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 30. august 2013.
