Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en ustoppelig nysgjerrighet. Trolig var det årsaken til at jeg allerede på videregående bestemte meg for å bli journalist. Slik kunne jeg finne ut litt av hvert om veldig mye. Tidlig i 20-årene ble nysgjerrigheten drevet i en eksistensiell retning: hvordan er livet, naturen og jeg egentlig skrudd sammen? Bor det mer i meg enn det jeg kan se og måle? Med et ben i naturvitenskapen – snart som helse- og forskningsjournalist i Aftenposten – og et annet i Parapsykologisk Selskap – på kveldstid – begynte jeg å samle biter som kunne gi meg et større bilde av virkeligheten enn det jeg hadde fått servert på skolen. Originale skikkelser oppi årene som tenkte på tvers av det allmenne, var mine foretrukne intervjuobjekter. En av dem sa: ”Husk at livet handler om å være til stede, Kristin”. Hva mente han?
For å forstå hvordan hjernen fungerte begynte jeg å skrive om hjerneforskning, men samtidig ønsket jeg å lære meditasjon for selv å sjekke hva som foregikk under topplokket. Jeg oppdaget at det å legge tanker, følelser, fantasier og intuisjon under mikroskopet, var spennende. Men jeg hadde ingen anelse om at de stille stundene på morgenkvisten skulle åpne opp for noe nytt. I dag, nesten tretti år senere, har den såkalte kontemplative nevrovitenskapen bekreftet at vi kan endre hjernen gjennom slike stille stunder.
Selv registrerte jeg etter få måneder med tankestudier at det foregikk noe bakenfor min egen mentale aktivitet. I glimt, mellom en tanke og den neste, begynte jeg å ”smake” på en ny indre stemning. Det oppsto et indre klima som ga meg ro og trygghet og det begynte å ane meg at det kanskje eksisterte noe i min bevissthet som jeg ikke visste noe om.
Mine tidligere bøker (Utenfor allfarvei, Amor Fati, Rom for stillhet, I Frans av Assisis fotspor) retter alle søkelyset mot livets eksistensielle spørsmål. De har omhandlet ulike aspekter, men invitert til det samme: å bli dus med vårt indre liv. I en årrekke var det useriøst og lite stuerent, særlig i akademiske kretser, å engasjere seg i en slik type personlig utvikling, men i dag har hjerneforskning og ny psykologi vist at vi har evnen til å endre vårt liv ved å begynne innenfra. I min nye bok Nærvær. Hvordan jeg fant min indre hvileplass forteller jeg hvordan det er mulig, ved hjelp av det jeg kaller selvutforskning, å åpne for ny innsikt. Blir vi oppmerksomme, kan vi flytte oss til et mer nærværende ståsted i oss selv. Nærvær åpnet for nærhet, empati, toleranse og tålmodighet, essensielle kvaliteter i vår urolige tid. Men det åpner også opp en mer levende del av vår bevissthet.
I boken inviterer jeg leseren til å observere, gjenkjenne og erfare selv, både gjennom det jeg skriver og gjennom fire filmer som er linket til boken ved hjelp av QR-koder. Og jeg oppfordrer til å våge å være sårbar. Det var da jeg selv begynte å legge merke til mitt ego – selvhøytideligheten, grådigheten, arrogansen og andre ubevisste væremåter – at jeg oppdaget at tankesettet mitt sto i veien for nærværet. Jeg forsto hvorfor eventyrene forteller om møter med drager og monstre og hvorfor trollene sprekker når de kommer ut i dagslys, når det ikke kan leve lenger som ”skygger”. Men jeg utfordrer også leseren til å undersøke sin automatiske streve-modus. For det er når vi slutter å streve og kreve for å oppnå , at nærværet – den solen du bærer i din sjel – kan begynne å titte fram.
kristinflood.com
