Jeg har sagt det før: jeg er dårlig til å kaste. Før var jeg også dårlig til å shoppe. Mye av shoppingen angikk ikke meg. Det var i grunnen ganske deilig. Men det visste jeg jo ikke da. For psykolog etter psykolog forsøkte å fortelle meg hvor deilig det er å shoppe. At økt forbruk gir økt lykke. At man ikke skal undervurdere gleden ved å for eksempel kjøre bil. Det er nesten så man skulle tro det var en sammensvergelse: at handelstanden og de andre kapitalistene sponser psykologistudiene! For inne hos psykologene handler alt om individet og ingenting om samfunnet. Og du som individ kan faktisk shoppe, om du ikke kan endre samfunnet. Du kan endre deg selv, men ikke andre, som det heter.
Til en viss grad har psykologene rett i sine velmenende shoppingråd. Jeg var et menneske som levde på siden av samfunnet med mitt lave forbruk. Så min manglende shopping var nok, på et eller annet plan, med på å gjøre meg ulykkelig. Det er lettere å leve i et samfunn der man ikke er utenfor fellesskapet. Der man føler seg med, og der man er innenfor, i alle fall noen, normaliteter. Derfor er det fint å følge visse regler, ikke føle seg altfor aparte og dessuten handle på Ikea en gang i blant.
Så jeg har lært veldig mye de siste årene. Jeg har lært meg å sette meg inn i en bil og kjøre av sted, til butikken for eksempel. Jeg har lært at det er lettere å handle mye, når man slipper å bære det hjem selv, men bare putter ting i bilen. Jeg har lært at alle gjør et feilkjøp en gang i blant, og at det viktigste da er å si: pytt, pytt, for så å kaste feilkjøpet og deretter kjøpe noe nytt, nok en gang. Og så har jeg innsett at jeg omgir meg med folk med samme smak som meg selv. Dermed finner jeg fine ting i alle hjem jeg kommer til. Det gir en fin følelse av tilhørighet. Nesten som skoleuniform: vi drikker alle av Mummikrus enten vi er hjemme eller på besøk.
Baksiden av medaljen er at etter at man har lært seg å shoppe, at man har lært seg å bli en normal forbruker, da kommer det som er mye vanskeligere: å kaste ting. Folk som shopper mye, kaster ting hele tida. Det syns jeg er vanskelig, nærmest hjerteskjærende i enkelte tilfeller.
Og jeg tror også det kan være med på å gjøre en ulykkelig. Man blir ulykkelig av for mange ting. Av å alltid ha prosjekter og rom som skal ryddes. Av å aldri komme i mål. Av å eie for mye. Så jeg har bestemt meg for å ha shoppingfri i år. Fri fra shoppingen. Jeg har noen unntak fra regelen. Og så har jeg en regel: jeg skal ikke skryte av det på facebook, jeg skal ikke skrive en bok om det etterpå. Nei, jeg skal ikke engang fortelle noen om det.
(Baksida av Klassekampen onsdag 5. februar)
