Etter en folkeavstemning beslutter den greske befolkningen å forlate euroen. På Syntagma-plassen i Athen feirer folk med fyrverkeri mens de kaster drakmer på hverandre i pur glede. Så kommer den sosiale uroen. De stengte bankene. De ubetalte lønningene. Kaoset.
Slik ble historien fortalt allerede for flere år siden, av den greske krimforfatteren Petros Markaris. Da jeg intervjuet ham i høst, til boken Europeere, hadde tanken om at Hellas kom til å forlate eurosamarbeidet passert sin mest populære periode for en stund. Når den nå er kommet tilbake for fullt, er det er å håpe at Markaris ikke er noen spåmann, for hans versjon av Grexit ser ikke bra ut for noen. Som en forfatter som refser både Hellas og Tyskland i striden som pågår, er han uansett verdt å lytte til nå, når alle verdens kommentatorer er blitt Hellas-eksperter som velger side uten å tvile. Her er en bit av samtalen jeg hadde med ham i Athen:
Petros Markaris er en mann det er vanskelig å se bort fra. Det høyre øyet hans fungerer ikke, det ser ut som stær, for det hviler blakket og dødt i øyekroken. Det venstre, derimot, gnistrer det av, og når han legger hodet litt bakover, vrir det såvidt til siden og setter blikket i meg, kjennes det som om jeg blir holdt fast. Det som er igjen av det hvite håret henger som gjenstridige tjafser i en ring rundt issen. I munnviken har Markaris en krum pipe som han damper på med ujevne mellomrom. Han ser ut som en figur fra et brødrene Grimm-eventyr, eller et strengt gresk orakel, og når han skriver og snakker om den økonomiske krisen Hellas står oppe i, refser han Tyskland i det ene øyeblikket, og Hellas i det andre. Selv har han egentlig ikke noe hjemland, forteller han, kanskje det er derfor han ser ting på andre måter.
Da han ble født i Istanbul i 1937, fikk han navnet Bedros Markarian. Moren var gresk, faren armensk, men selv om de bodde i Tyrkia fram til han var 23, ble han aldri tyrkisk.
– Jeg kan ikke fortelle deg hvor jeg hører til. Jeg har aldri følt meg som en tyrkisk innbygger, nettopp fordi jeg vokste opp i et land med en ekstrem nasjonalisme. Jeg fikk beskjed om at du enten er tyrkisk, ellers er du ingenting. Jeg sa: «Da er jeg er ingenting. Jeg lever. Det er alt.»
Markaris snakker fem språk flytende, deriblant tysk, etter å ha bodd i Wien, før han kom til Athen med familien på midten av sekstitallet. I Hellas ble han regnet til den armenske minoriteten, og hadde ikke noe statsborgerskap før i 1974, da armenerne i landet fikk greske pass.
– Hellas er jo heller ikke mitt egentlige hjemland, jeg er ikke født her, jeg vokste ikke opp her. Det nærmeste jeg kommer et fødeland er en by, og det er Istanbul. Jeg føler meg veldig nær Istanbul, selv om byen har forandret seg mye siden jeg dro. Men jeg identifiserer meg mest med Athen.
Jeg elsker Athen. Athen er annerledes. Athen er en bastard-by. Den er som meg, et barn av blandede ekteskap, sier han.
Det er først og fremst Athen Petros Markaris har skrevet bøker om. Kriminalromanene med politimannen Costas Haritos i hovedrollen er presise, usentimentale fortellinger om det greske samfunnets mørke sider, og de har gitt ham mange lesere utover i Europa, ikke minst i Frankrike, Italia og Tyskland. I 2010, samme året som Athen virket å være på randen av en ny borgerkrig, kom den første boken i det som skulle bli kalt «Krisetrilogien» ut. «Ubetalte lån», «Skatteoppkreveren» og «Oppgjørets time» er fortellinger om et gresk samfunn i oppløsning, der OL-stadionene er blitt ruiner etter noen få år, der korrupsjon er en måte å leve på, og der håpløsheten får unge folk til å gjøre hva som helst for å komme seg vekk. I den første boken er det bankene som får gjennomgå. I den andre bestemmer en desillusjonert mann seg for å drepe de største skattesvindlerne i landet, én etter én, hvis de ikke gjør som han krever – betaler tilbake det de skylder til den greske staten. I den tredje, satt i en nær framtid, har Hellas brutt ut av eurosamarbeidet. Grexit er blitt virkelighet. Folk jubler i gatene, før det nye eksperimentet med drakmer fører til at landet rakner.
– Jeg har kalt det en arbeidshypotese, sier Markaris.
– Hva ville skje hvis? Jeg ville vise grekerne hva det egentlig ville bety: Det ville virket flott i begynnelsen, men etterhvert ville det tatt livet av landet. Så lett er det ikke å løse denne krisen.
Som seg hør og bør for en gammel greker, har Markaris sammenliknet eurosamarbeidet med en labyrint. Det er ingen som har tvunget deg til å gå inn, men når du først er inne, kan du ikke si til resten av gjengen at du ikke liker deg der inne, at du vil ut. For du vet ikke hvor utgangen er. Det eneste man kan gjøre er å holde sammen og hjelpe hverandre til å finne en utvei, har Markaris sagt.
– Men jeg vet jo ikke hvor dette vil ende nå. Jeg liker ikke det jeg ser. Jeg liker ikke det jeg ser i Italia, jeg liker ikke det jeg ser i Frankrike, jeg liker ikke det jeg ser i Hellas, jeg liker ikke det jeg ser i Spania. Jeg liker det ikke. Og det jeg liker aller minst, kommer fra Tyskland: De tror de kan klare å løse dette bare med innstrammingstiltak. Det er umulig!
Mørke tider
I sakprosautgivelsen «Mørke tider» har Markaris beskrevet behovet for et nytt politisk ideal for det europeiske samarbeidet . Da Spania, Portugal og Hellas ble EU-medlemmer, delte de den samme drømmen, skriver Markaris: De ville bli medlemmer av den demokratiske europeiske familien, som et endelig farvel til sin totalitære historie. En liknende entusiasme gjaldt landene som ble medlemmer etter murens fall: Ungarn, Tsjekkia, Polen og de baltiske landene delte de samme demokratiske idealene. Nå handler ikke lenger Europa om politikk på den samme måten, mener Markaris. Europa handler om frykt. Frykten for kollaps. Og det, mener Markaris, er et stusselig utgangspunkt for å holde seg samlet. Når jakten på det minste ondet er det eneste overordnede prinsippet for samarbeid, levner ikke den greske forfatteren den europeiske konstruksjonen mye håp. Resultatet vil bli dystert: «Uten et nytt ideal, vil europeiske innbyggere stenge seg inne i sine lokale virkeligheter, med et verdenssyn som blir stadig mer nasjonalt orientert, og en måte å tenke på som blir mindre og mindre europeisk», skriver han.
Petros Markaris tar en langt drag av pipen.
– Jeg er enig med enhver som sier at vi trenger innstrammingstiltakene. Det gjør vi. Men du trenger å fremme noen andre perspektiver samtidig med disse tiltakene. Ellers gir det ingen mening! Hvorfor skal alle disse menneskene måtte lide og kjempe? For hva?
Man kan ikke konstruere en framtid utelukkende basert på budsjettdisiplin og nøysomhet, mener Markaris, som snur Bill Clintons sitat på hodet: It’s the economy, stupid, sa Clinton – men det er like stupid å bare snakke om økonomi, mener Markaris. Et av bevisene for det finner han i den ytre høyresidens europeiske vekst.
– Helt siden eurosonen ble grunnlagt, har vi manglet en politisk diskusjon i Europa. Den har forsvunnet. De eneste som har snakket om politikk er euroskeptikerne, høyreekstremistene og antisystem-demonstrantene. Forsvarerne av et samlet Europa har, i sin villfarelse, forsøkt å svare med å snakke om økonomi. Ytre høyre har en politisk diskurs, den kan være forferdelig, den er ofte uakseptabel, men det er likefullt en politisk diskurs. Du kan ikke svare på en politisk utfordring med å snakke om hva «markedene» vil.
Markaris lener seg tilbake i stolen, kikker ut mot de andre bordene, der det begynner å fylles opp med folk.
-Du vet, rett før han døde, sa en av EUs foregangsmenn, Jean Monnet, at hvis han kunne begynne på nytt igjen med planene om å forene Europa, ville han ha begynt med politikk og kultur, ikke med økonomien. Det var sant, men det var for sent.
–Likevel er du fortsatt en forsvarer av Monnets grunnleggende idé om et europeisk fellesskap.
Ja. Det er jeg. Det sier jeg klart og tydelig, selv om jeg kan være bisk i kritikken av EU. Hvis folk blir forvirret av det, svarer jeg at jeg kjefter på datteren min også, fordi jeg elsker henne, ikke fordi jeg vil bli kvitt henne.
Kriminalromanene Markaris har skrevet med krisen som bakgrunn er ikke bøker der alt går opp til slutt, mens rettferdigheten og balansen gjenopprettes. Det er alltid litt uklart hvem som egentlig er skyldig, hvem som egentlig fortjener straff. Man kunne ha tenkt seg at en forfatter med et så stort sinne mot dem som har ødelagt den greske økonomien og det europeiske samarbeidet ville sørge for at de som står bak kollapsen blir straffet, i det minste i romanens virkelighet. Men Markaris synes å ha en viss sympati med de fleste av de skyldige han skriver om.
– Det er på grunn av den greske virkeligheten slik den har vært de siste årene. I slike tider er ikke skillelinjen mellom morder og offer alltid tydelig. I hvor stor grad er morderen også et offer? Kan det tenkes at offeret også er skyldig? Det er ikke helt klart. Det er det jeg prøver å forklare.
-Er dette en spesielt søreuropeisk måte å se verden på, tror du?
-Det er et søreuropeisk verdenssyn i den forstand at korrupsjon og ærlighet lever sammen her. Det ser jeg i Hellas hele tiden.
Markaris har vært nokså streng med sine medgrekere både i romanene han har skrevet, og i intervjuer han har gitt, ikke minst til tysk presse.
-Jeg forsøker å fortelle grekerne at vi må se oss i speilet, og spørre hvor vi trådte feil. Vi kan ikke legge skylden på tyskerne. Det er lettvint, men det hjelper ingen. Hvis vi ikke forstår hvordan vi selv har bidratt til at saker og ting har gått galt her i landet, kan vi ikke konstruere en framtid. Det kommer uansett ikke til å bli lett. Men det vil i det minste bli en framtid.
Angela Merkels kritikere er ikke så sikre på det: Så lenge den strenge innstrammingspolitikken pågår, er det en fare for at det ikke blir noe oksygen igjen til å puste i for det greske folket, langt mindre til å være kreative og finne nye løsninger.
-Det er flere feil som er blitt begått i denne krisen. Vi har begått en del av dem. Europa er ansvarlig for andre. Det er først og fremst vår feil at vi bare sløste bort pengene vi fikk fra fellesmarkedet i stedet for å investere dem. Det er EUs feil også, fordi man ikke ville bygge opp noe kontrollsystem. Det var en bevisst beslutning, fordi folk tjente penger på dette, både i Tyskland og i Frankrike. Men likevel – det var vi som brukte opp pengene. Generasjoner av grekere har vokst opp med en absolutt sikkerhet om at Mor Europa kunne løse alle problemene deres. Når de forsto at det ikke lenger er slik, fikk de panikk.
Så hva er det grekerne har gjort feil? Markaris legger stor vekt på det klientelistiske systemet som utviklet seg i Hellas etter millitærdiktaturets fall. Fra 1975 til 2010 har to store partier alternert om å ha makten – i praksis var det to store familier. Begge partiene tok vare på sine folk, begge partiene øste ut statens penger til sine støttespillere.
-Det må vi se i øynene, sier Markaris, og stirrer på meg.
-Hvem stemte på disse politikerne som vanstyrte landet? Det gjorde alle. Det er en av grunnene til at det ikke er sant når grekere sier «det er ikke vår feil».
Folk fortsetter å stemme på korrupte politikere fordi de drar nytte av det selv. Det kjennetegner ikke bare Hellas, selvsagt. Da Markaris ble intervjuet av en italiensk journalist i forbindelse med utgivelsen av boken om en mann som dreper skattesnytere, takket journalisten Markaris for en interessant bok. Men, påpekte han, i sine beskrivelser av korrupsjon og snusk, var den alt for mild hvis den skulle være relevant for den italienske virkeligheten.
Markaris ler høyt.
– Det er store likheter i mellom landene sør i Europa.
Det, kan man tenke seg, er grunnen til at Angela Merkel og hennes velgere vil ha en grundigere endring og opprydding i søreuropeiske land før man åpner opp for gjeldssletting eller stimulering av økonomien. Markaris ser poenget, men er ikke helt overbevist.
-Du vet, tyskere, sier Markaris, og ser ettertenksomt ut i luften. Han lar tungen gli over gommene i undermunnen, før han ganske rolig løfter opp hele raden med tenner. Øyeblikket etter faller de lydløst på plass. Et knirkefritt utført gebisstriks. Så setter han det venstre øyet i meg, som for å forlange oppmerksomhet om det han sier igjen.
-Tyskere tror at alt de får til kan overføres til resten av verden. «Hvorfor virker ikke dette i Hellas?», spør de. Jo, fordi Hellas er annerledes. Jeg sier alltid at jeg er klar over hvor dårlige og korrupte greske politikere er. Men greske politikere kan bare skade sitt eget folk, vårt land er for lite til at vi virkelig kan gjøre skade i Europa. Men de andre europeiske politikerne kan skade Europa.
Det finnes grunnleggende forskjeller mellom landene i Europa, mener Markaris. Nøkkelen til å leve med det, er ikke å lete etter en kunstig overbygning av en Europa-identitet, eller tvinge alle inn i samme form. Det er først når vi erkjenner, anerkjenner og respekterer forskjellene at et virkelig europeisk fellesskap kan vokse fram.
-I USA finnes folk med fullstendig forskjellig kulturell bakgrunn, men de har likevel en felles identitet. Vi har ikke klart å gjøre noe liknende, fordi vi bare har konsentrert oss om markedene. Vi har skaffet oss et problem, og nå aner vi ikke hvordan vi skal løse det, sier Markaris.
– Vi klarer stadig ikke å forstå de forskjellige kulturene i Europa. Tyskerne misforstår det ofte – de blander gjerne sammen kultur og kulturarv. Hver gang jeg snakker med tyskere, sier de «Ja, men vi elsker Platon! Og Aristoteles!» Men det betyr ikke at man skjønner Hellas.
I et essay i «Mørke tider», skriver Markaris om hvordan tyskerne mener at de kjenner den greske antikken bedre enn noen andre europeere – de synes de kjenner den bedre enn grekerne selv. Ikke uten en viss rett, selvsagt – det er vanskelig å finne større kunnskap om og kjærlighet til den greske antikken enn den man finner i den tyske litteraturens klassikere. Når tyskerne kjefter på grekerne i dag, har også sinnet noe antikt over seg, skriver Markaris. «De vil at vi skal tømme giftbegeret, som Sokrates, fordi vi har brutt reglene.»
-I Sør-Europa begynner folkefellesskapet med familiesamholdet. Hos dere i nord handler det om institusjonene, om rettsvesenet. Det er ikke det samme. Det handler ikke om hva som er riktig og galt. Det er bare annerledes.
Det er fraværet av en virkelig forståelse som har ført til at diskusjonene mellom EU-landene har vært så preget av karikaturer, mener Markaris. Den farsepregede motsetningen mellom grekere og tyskere er et tema som dukker opp i flere av krisebøkene han har skrevet.
-Vi forsøker ikke å forstå de andre. Vi generaliserer. Tyskerne kaller grekerne late og korrupte, hele gjengen. Grekerne, på sin side, sier at alt er tyskernes feil. For ikke å snakke om spanjolene! Markaris forteller om en konferanse på Mallorca han nylig deltok på, der han spiste lunsj med en spansk forfatter han kjenner godt. Spanjolen kritiserte Markaris for at han har fortsatt å pleie nære forbindelser med tyske forlag og tysk offentlighet underveis i krisen. Selv ville han ikke ha noe med tyskerne å gjøre nå. Han skammet seg, fortalte han, over at han en gang ville lære seg tysk.
– En ting er at tabloidpressen gasser seg i nasjonalistiske stereotypier. Men forfattere! Det er vanvittig! Jeg har sett mye av det samme i Italia. Nå ser jeg det i Frankrike også. Dette er Europa i dag. Slik kan ikke Europa være. Det går jo ikke. Du kan ikke bygge en felles identitet på hat, sier Markaris.
-Hvordan kommer vi ut av denne labyrinten?
-Det er ikke så lett. En persons liv kan forandre seg over natten. Et folks mentalitet trenger generasjoner for å endre seg, sier Markaris.
-Vi er nødt til å finne en felles måte å komme fram til løsninger på. Hver gang grekere klager over tyskerne, ber jeg dem om å komme opp med et alternativ. Grekere, spanjoler, franskmenn, de får komme sammen, da, sitte ved et bord og bli enige om et felles forslag som kan presenteres for tyskerne.
Markaris slår i bordet, så presskannen vakler.
-Det er ingen som gjør det. Så hva forventer man? At et mirakel skal skje? Mirakler finnes ikke. Det finnes katastrofer, men ingen mirakler. Slik er verden ordnet.
i)g har forholdt meg til den italienske utgaven: Markaris, Petros: Tempi bui Bompiani 2013.
ii) Markaris, Petros: «Europa senza anima» i MicroMega 3/2014
iii) Markaris, Petros: Tempi bui Bompiani 2013 s. 31
Les også https://www.www.boktips.no/blog/2015/01/11/simen-ekern-om-europeere/
Om Europeere:
Kampen om Europas framtid er både intens, skremmende og underholdende, og i denne boken møter vi hovedpersonene.
Da Simen Ekern flyttet til Brussel som utvekslingsstudent på slutten av 1990-tallet, var stemningen optimistisk. «Erasmusgenerasjonen» skulle sørge for et nytt Europa, der nasjonale forskjeller var mindre viktige enn ideen om en harmonisk europeisk framtid. Da han kom tilbake til EU-hovedstaden som journalist ti år senere, snakket folk om «en fortapt generasjon» i stedet.
Europeere handler om krisen som har rammet Europa. Den vanskelige økonomiske situasjonen har gitt stor plass til politiske entreprenører med vidt forskjellige ideologiske prosjekter. Ekern tar leseren med til italienske populister, skotske separatister og ungarske ekstremister. Han snakker med Brussel-byråkrater, franske patrioter – og en gresk krimforfatter som har sitt eget, originale syn på hvem som er de skyldige i fortellingen om Europas problemer.
Du kan lese mer om Simen Ekerns bøker HER.
