Skyld og skam

Jeg skammer meg. Jeg skammer meg og føler skyld av mange ulike grunner. En av dem er at jeg ikke er direkte rammet. At livet mitt er fylt av andre ting. At jeg har gått videre så lett. Norge er rammet av det verste angrepet, siden andre verdenskrig. Ting er tilbake i gjenge. Kristopher Schau er spurt av Morgenbladet om å rapportere fra rettssaken. Han skriver i avisa om den dårlige samvittigheten han føler. Jeg kan bare føye meg inn i rekken. Skal jeg skrive om noe annet nå når rettsaken er begynt og det er rundt oss igjen?Men skal jeg skrive om det da? Jeg som riktignok var i Oslo, men som befant meg trygt på Tøyen og trente mens Derrick gikk på skjermen. Så kommer meldingen om en ekstra nyhetssending fordi en bombe har eksplodert i Oslo sentrum. Uvirkelig og fjernt. Likevel ikke langt unna.

Hvilken rett har jeg til å gjøre krav på tragedien,  når jeg ikke ble direkte rammet? Bare rammet som en borger av staten Norge, og byen Oslo. Rammet som tenåringsmor, men til tenåringer som befant seg i trygghet hjemme hos oss. Rammet som en tidligere aktiv i ungdomspolitikken. Indirekte rammet.

Det føles selvopptatt eller lite empatisk å skrive om noe annet. Slik teksten jeg hadde levert til denne spalten 21. juli, som da kom på trykk lørdag 23. juli. Den handlet om kropp. 23. juli var jeg ikke særlig opptatt av kropp. Jeg skulle gjerne sett at den petiten ikke stod på trykk akkurat da. Men også det var en bagatell. Det var mye forhåndsprodusert stoff i helgeavisene som brått virket malplassert.

Det kjennes lite empatisk å ikke si, mene eller skrive noe om denne store tragedien. Men det virker også lite empatisk å skrive om tragedien når man ikke er direkte rammet. Hvilket krav har vi til å si noe, mene noe, om dette? Hvor viktig er våre følelser eller meninger om dette? Det er ikke vår sorg. Det er vår sorg også. Men ikke i like sterk grad.

Så jeg ender opp med å skrive dette. Hva annet kan jeg gjøre? Selv om jeg også er mettet av alle ordene som prøver å si noe, som leter, som vakler, som er ambivalent og usikker. Slik også jeg er vaklende, ambivalent, usikker. Fylt av skyld og skam.

Vel vitende om at det finnes mange mennesker som er direkte rammet. Som må gjennomleve deres livs verste mareritt på nytt. Og som ikke bryr seg om våre små dilemmaer som å skrive denne teksten. De finnes ikke langt unna oss andre i samme land, samme by, samme virkelighet som oss.

 

(På baksida av Klassekampen i dag tors 19. april 2012)