Søndag den 29. oktober anmelder jeg den nye boken til Stein Morten Lier i VG. Jeg slakter den. Gir den terningkast 1. Jeg skriver: Finnes det overhode ingen grense for hva slags vrøvl norske forlag kan finne på å utgi, bare etiketten ”krim og spenning” kan hentes frem?
Det blir et middels lurveleven. Jeg har vært slem gutt. Har jeg et personlig hat-forhold til denne forfatteren? Finner jeg glede i å rakke ned på en kollega på denne måten?
Slikt tøys.
Stein Morten Lier er proff. Han gjør det han skal i en sånn situasjon. Han holder tett, og lar seg ikke lokke ut i noe som helst. På Aschehoug er man også proffe, og gjør det de skal gjøre. Forsvare forfatteren sin. De mener dessuten at jeg slakter en bok uten å gi noen begrunnelse. Men min begrunnelse står å lese i anmeldelsen, og går ut på at selve storyen brekker ryggen når Lier oppretter en konsentrasjonsleir utenfor Fredrikstad, der han lar en slags norsk Doktor Mengele eksperimentere med norske borgere. Med våre Afghanistan-vetteraner. Norge. Nåtid. Og på følgebrevet fra forlaget, står det å lese: ”Nervepirrende om den ukjente baksiden av krigføringen i Afghanistan”.
Å? Er det den påståtte konsentrasjonsleiren som representerer ”Den ukjente baksiden”? Eller en sinnssyk psykiater som omdanner soldater til maskiner nede i Østfold?
Hvorfor skal det være så vanskelig å si det som det er. At når man trekker slikt inn i en tekst som man påstår har noe med virkeligheten å gjøre, ja så er det rett og slett tull. Som leser blir jeg sint når en forfatter behandler meg på denne måten. Jeg blir flau og pinlig berørt.
Denne gangen handler det om Lier og Aschehoug. Men de aller fleste norske forlag gir ut krim som befinner seg helt nede på bunnen, eller tett ved. I en annen av høstens norske kriminalromaner sender forfatteren en vanlig norsk politietterforsker på skarp oppdrag i Uganda, der hun sammen med en engelsk leiesoldat likviderer to personer. Alt avklart med norske styresmakter. Som også sender norske elitesoldater inn i Kampala i den mildt sagt friske innspurten. Det ville være gledelig om man rundt om på forlagene og blant leserne tok nettopp den diskusjonen jeg legger opp til når jeg spør om det ikke finnes en grense for dumhet og usannsynlighet innenfor krim og spenning. Ok. På Aschehoug synes man det er greit med konsentrasjonsleir utenfor Fredrikstad. Men hva hvis jeg skrev en kriminalroman fra dagens Oslo, der jeg lot morderen være en bitte liten grønn mann fra baksiden av Mars? Hadde det vært å gå over streken, eller hadde det også vært greit? Hva synes krimforfatterne selv? Jeg sitter og leser krim for VG hele året. Det er nesten ingen ting som virkelig er bra. Og de som holder mål, har et haleheng av apekatter etter seg. Hvorfor er det slik? Hvorfor kan ikke forlagene holde ferske krimforfattere litt i ørene før de slipper dem løs i bokhandlerne?
Min påstand: Fordi de er livredde for at denne ganske svake forfatteren skal skvette over til konkurrenten. For så å legge av seg unotene etter et par år, og vise seg å være den nye Kongen eller den nye Dronningen. Politikken er klar over hele linja. Spa på med middels. Mer middels! Så ser vi om noe av det blir til gull.
Er dette noe vi kan snakke om? Eller er alt det samme bare innkjøpsordningen ruller og går, og spenna klinger i kassa?
For meg handler dette om å ta spenningslitteraturen på alvor.
