Denne boken kom som bestilt. Jeg liker bøker som støtter opp om egne synspunkter. Jeg har vært irritert lenge. Over lavmål i journalistikken. Ikke all journalistikk, selvsagt. Det er mange flinke journalister i Norge. Men flått-forsidene til Dagbladet irriterer meg, de er visstnok de samme fra år til år. VG som gir oss massakren på nigerianske skolebarn og de norske regjeringsforhandlingene gratis på nett, mens du må abonnere for å se «elgjegeres trofébilder» eller – helt sikkert også – Tone Damlis nye kjæreste. Jeg er lei av Dagsrevyens lange reportasjer om navlelo, mens utenriksstoffet får tre minutter midt i sendingen. På dager da folk meies ned i Syria, er TV2-nyhetene fylt av en mannevond ku.
Anastacia har operert puppene og overskygger et intervju med påtroppende minister Per Sandberg. Reisereportasjer er tydelig klipp og lim fra det engelskspråklige nettet – «Independence Square i Kiev» taler sitt tydelige språk, i dag var det noe tilsvarende om Tel Aviv i en eller annen avis. Valutakurser presenteres over to helsider som om det var en egen artikkel («Her ferierer du billigst»). Jeg har gitt opp å maile redaksjonene, de tror bare jeg er gal som bryr meg. Det er ingen som bryr seg i Norge. Produktomtaler som tydelig viser at ting er skrevet av fra reklametrykksaker – eller at journalisten har vært på heisatur til Torino. «Slik får du fast rumpe og bedre sex». Hunder som danser (her må du være logget inn). Rein Alexander som ikke orker å danse mer (gratis). Dessuten, overskriften til denne bloggen er faktisk ikke min, den er fra Dagbladets lørdagsutgave 10. november 2012. Jeg er dritt lei.
Det var akkurat da det var så utrolig godt å lese den nye boken til Finn Sjue. Essayet Journalistikkens uutholdelige letthet er nettopp utkommet på Cappelen Damm. Finn Sjue tar et sviende oppgjør med de rådende tendensene i norske media. I denne boken får vi et innblikk i det forfatteren mener er en ny overfladisk journalistikk, med pupper, kjendistabber og søte hundevalper, gjerne plukket fra engelskspråklige nettsider og dårlig oversatt. Det er vanskelig å være uenig.
Boken stiller noen betimelige spørsmål: Er det lettbente stoffet vi leser i mange aviser egentlig journalistikk eller er det noe helt annet? Hva er journalistikk? Og hvorfor svikter det i våre dager? Den nærliggende forklaringen vil for mange være økonomi. Men Sjue går dypere, han mener at det ikke bare handler om økonomi og teknologi. Han mener mye av dette skyldes en etisk og moralsk krise som redaktørene og journalistene selv har skapt – en mangel på elementær folkeskikk. Sånn sett er dette en bok som kan risikere å få mange tilsvar. Likegyldig er den på ingen måte. Les den, du også.
