VM i fotball 2014 er ute i butikkene. I går kunne du lese utdrag fra Jon Michelets bidrag i boka, og i dag får du en smakebit av Dag Solstads essay. Han skriver om Englands dumhet og arroganse etter at de enda en gang ble slått ut tidlig i mesterskapet:
England–Italia 1–2, i Manaus, i hjertet av Amazonas. Hetere kan det ikke bli. Men det så vi ikke på TV, det er alltid forbausende å se tropiske landskap på TV, det virker så normalt, som tempererte idyller. Kampen kunne ha vært spilt på forhånd utfra stereotypene «Italia»– «England» «1–0». Altså ikke 2–1 som det ble, men det avviket krever egentlig ingen forklaring. Det slue Italia mot det England som aldri har lært noen ting. Det nøkterne og kyniske Italia mot det England som jeg nå må innrømme spiller rett og slett uintelligent fotball. Det England som fra tidenes morgen, i mellomkrigstida og enda før det, lanserte den arrogante engelske stereotypen i fotballens verden, aristokratene som hadde gitt fotballen som en nådig gave til resten av verden, men som for øvrig helst ikke ville spille landskamp mot noen av disse nasjonene, men som man gjerne, en sjelden gang kunne ha fornøyelse av å invitere, de beste av alle disse utlendingene, de elleve utvalgte, fra alle nasjoner til en kamp på de britiske øer hvor England kunne møte dette utvalgte laget av det beste resten av verden hadde å by på. Det var England–The rest of the World, og hvor England alltid vant, bortsett fra en gang, på 1950-tallet, da de tapte så det sved. For øvrig spilte England årlig en rekke kamper som de kalte landskamper, men det var mot lag fra forskjellige deler, eller regioner, av de britiske øer. Slik som England–Skottland (selveste klassikeren!), men også f.eks. England–Wales. Denne arrogansen sto opprinnelig i en slags symbiose med en engelsk overlegenhet i selve spillet, og det er mange briljanter, perler og diamanter i det engelske, eller det britiske, anegalleriet (glem ikke skottene i den engelske ligaen, på 20-og 30-tallet!), og fremst av dem alle står Stanley Matthews. Sir Stanley Matthews, som spilte både før og etter den 2.verdenskrig og slik helt på egen hånd, egenhendig, trakk linjen mellom verden fra i går med det etterkrigstida kalte for verden av i dag, men denne Sir Stanley Matthews-elegansen ble sjeldnere og sjeldnere i etterkrigstidas grå vintre, og ble litt etter litt borte i hverdagsfotballens evige kiv og kamp om poengene uten at arrogansen derfor ble avkledd i takt med at elegansen forsvant. For arrogansen besto, som om ingenting hadde skjedd (kanskje var det ei ulykke for engelsk fotball at det lykkes England å vinne VM i fotball på egen jord i 1966). Fotballen utviklet seg, over hele Europa og Sør-Amerika. Taktisk. Strategisk. Formasjonene. Ja, selv språket forandret seg. Det utvidet seg, ble rikere, mer presist. Men stadig kunne England fascinere med sin spillestil, og sin fotballkultur, som man må være oppvokst med, gjerne på avstand, f.eks. på den andre siden av Nordsjøen, som
jeg, for å sette pris på. På sitt beste besto det engelske landslaget av goalgettere av rang, smarte, men korttenkte vinger (eller helst raidende backer), i en voldsom kraft i angrepets gjennomførelse, og bakerst av urokkelige keepere med skyggelue og høy status. Alt dette så vi utvilsomt reminisenser av i Manaus i går også (skrevet 15. juni 2014, i gremmelse, det er nærmest et avskjedsbrev, som jeg mener jeg har skrevet før, både i 1982, 1986, 1990 og 1998. I hvert fall delvis, men aldri så gjennomført som nå). Men alt det gode med England, det som tross alt har gjort at jeg har støttet dette laget, i tykt og tynt, ja, til og med nesten helt alene i Napoli i 1990, da de ble rundspilt av noen hurragutter fra Kamerun, til det internasjonale pressekorps’ elleville jubel, før Gascoigne & co. endelig våknet av transen og tok fram sine siste krefter, nå fjorten år etter, altså i går, måtte jeg se alt dette drukne i sannhetens grusomme øyeblikk i det tropiske Manaus som skrek imot denne nå 73-årige elskeren av engelsk fotball. Men det var liksom som det ikke betydde noen ting, fordi jeg så at det som var feil med den engelske spillestilen, eller den typiske engelske stereotypien, var at den var uintelligent. Rett og slett uintelligent. At Italia vant 1–0 (eller var det 2–1), skyldtes ikke at de var mer tekniske enn engelskmennene, med bedre ballbesittelse, bedre kondisjon, mer tempo. For det har ikke dette italienske landslaget.
Kanskje var til og med engelskmennene bedre enn Italia målt mann mot mann, det kan godt være. Men det spiller uansett liten rolle, for den store forskjellen lå i at Italia spilte intelligent fotball, England ikke. Intelligensmessig var de som dag og natt. Og dermed fikk vi en demonstrasjon av intelligensens betydning i moderne fotball. Jeg snakker her om fotballintelligens, og den som er fotballintelligent, er slu, kynisk, gjerrig, smålåten. Fotballintelligens er å motstå trangen til å briske seg, og med forkjærlighet velge enhver feig løsning så sant det overhodet er mulig. Altså alt det som Italia gjorde, og som England unnlot å gjøre. Derfor spilte England dum fotball. Sammenliknet med Italia dummet England seg ut. Og det viste også glassklart hvordan dumhet står i tett forbindelse med arroganse i fotball. Arrogansen har fulgt Englands landslag som en skygge i alle de turneringene jeg har sett laget.
