Sommerhilsen fra skogen

VGs til vanlig så urbane spaltist, har anbrakt seg selv et sted inne i den store skogen som strekker seg fra det norske Østland, via Sverige og Finland, videre langt inn i asiatisk Russland. Med furunåler i håret og kvae på hendene, likner han litt på et Werenskioldsk skautroll, der han trår mosen inn over myr og mo.

Om jeg har spist av den forbudte soppen, siden jeg omtaler meg selv i tredjeperson? Nei. Men jeg er her inne for å finne avstand til både meg selv og andre, så kanskje er det derfor. Jeg er ferdig med sopp og syre, og inntil videre er jeg til og med ferdig med selve sivilisasjonen.

Jeg har ferie. Fri fra romanens klamme grep, anmelderi, ytringer og annen offentlig sutring, ja altså med det ørlille unntaket som disse linjene utgjør. Et bidrag til Helgemagasinet. Det er nesten ingen ting når jeg tenker på den enorme mengden ubearbeidet cellulose som jeg nå befinner meg midt inne i, knapt verdt å nevne.

Sjekk dette: Et stille tjern som speiler sommerhimmelen, omkranset av høytidelige grantrær som står og nikker i vinden. En kvinand med unger splitter speilet. Solen sender spyd av lys ned gjennom luker i greinverket, og inn over lysninger og mørke gufs av myr, flyr tommelfingerstor tordivel og hestebrems, humle og snylteveps. I de tidlige timene kan jeg se elgen løpe langbeint, innhyllet av kapper av morgentåke og kroppsdamp. Hver eneste dag finner en uroppførelse sted; det er Det Ville Kor, de tusen strupers sang. Om natten: Alt det du hører og fornemmer, men ikke kan vite hva er. Det uten navn.

Kom hit inn i Mysteriene, og si at vi har en dårlig sommer!

Ja, ekkoet fra byen og alt dens vesen blir liksom så fjernt og uvirkelig her inne, det er nesten som om det fremtrer i et komisk skjær. Min melding tilbake til redaktør og leser må derfor bli at jeg for øyeblikket, her langt inne i utedo-land, faktisk ikke mener noen verdens ting om annet enn humlens flukt, og abborens slag med halen nede i det sorte dypet. Og det er det mange som kan være glade for. Når jeg tenker på hvor ubehagelig jeg kan være i mitt vanlige by-modus, er det ikke godt å si hva jeg kunne ha funnet på med for eksempel den årlige homoparaden, der homofile muslimer paraderer iført maske for ikke å bli banket opp av sine egne trosfeller. Og hvor representanter for samtlige norske partiers ungdomsavdelinger frilynt marsjerer med. Helt uten fordommer. Uten maske. Hva var det slagordet til Skeiv Verden var? ”Vi støtter hverandre”. Fint. Og når det gjelder helseminister Strøm-Erichsens ytringer om at nyfødte guttebarn fortsatt skal under kniven fordi foreldrene deres holder seg med en gud som kun leverer halvfabrikata, har jeg ikke annet å bemerke enn at Regnbuen står spent over Svulrya. Ja, og at her oppe finnes det flere guder, naturligvis.

Denne meldingen om min midlertidige utmelding fra meningsfabrikasjonen, skrives på en antikvarisk pc med diskettstasjon, den stammer fra tiden før Internett. Disketten vil om litt bli hentet av to unge gutter, som på sterke ben vil bringe den gjennom skogen, og langs veien, til et enslig hus ved en bekk, der det bor en mann med en MacBook, tilknyttet FaceBook og alt som seg hør og bør, og som jeg i mitt nye indianerliv ikke lenger trenger. Jeg fisker og spiser bær, og joikakaker rett fra boksen, hugger ved og stirrer inn i bålet. Det siste jeg fikk med meg fra den siviliserte delen av verden, var at Spania vant fire null i fotball-EM, og at Euroen muligens ville gå til helvete rundt juletider. Slik angår meg heldigvis ikke, opptatt som jeg er med nyfødte grevlinger og skogbrannfare. Derimot har jeg en avtale med mannen i huset ved bekken, om at han skal avfyre fire skarpe skudd hver gang Edvald Boasson Hagen vinner en etappe i Tour de France.

Bare så jeg ikke skal bli helt gæern her oppe.

 

Denne teksten ble også publisert i VG lørdag 14. juli 2012.