For nesten en time siden ble jeg passert av to splitter nakne mennesker, en han og en hun, dissende og daskene i sensommersol. Nå har de skapt seg om til to bitte små prikker helt ute i horisonten, der havet og himmelen glir over i hverandre, og hvor sollyset ligger som en rand av hamret gull. For slik har Vårherre skapt strendene her oppe på de Frisiske øyer. Kilometer på kilometer med vindblåst sand. Universer av bitte små kloder som skurer mot hverandre.
Så forsvinner Adam og Eva helt. Det eneste som vitner om at de nylig var her, er sporene deres, som vinden hurtig visker ut. Vi kommer og går i korte glimt av liv, og av og til forsvinner vi for hverandre midt i hverdagen, i det banale og daglige. Han skulle til kiosken etter is til familien. Hun skulle bare bort til naboen en tur. Så er de borte. Kommer aldri mer tilbake. Noen kommer til rette, men har forlatt livet. Den smerten foreldrene føler når et barn blir borte på denne måten, er knapt til å fatte for andre enn de som har måttet gå gjennom det.
Nå i sommer skjedde det her i denne landsens idyllen. En liten gutt ble borte. Midt på dagen. En slik hendelse rammer et lite øysamfunn som dette med voldsom kraft. Absolutt alle er involvert, og alt annet enn dette blir satt på vent: Finn gutten før det er for sent. Og mens letingen pågår i hus og kjellere, i skogen og ute i marehalmen, den nesten uutholdelige tanken: Tenk om noen har tatt ham. Tenk om grunnen til at vi ikke finner ham, er at en av oss ikke vil det.
Jeg skriver dette notatet sittende på en hvitmalt benk, under en høy sommerhimmel. Under føttene mine hviler 36 menn. I alle fall er det helt sikkert at de fleste av dem er menn, siden det ikke var så vanlig å finne kvinner om bord på handelsskip og krigsfartøyer i gammel tid. Det eneste som er hundre prosent sikkert, er at de alle hviler her ute i total anonymitet. Ingen aner hvem de var. På de enkle trekorsene som er støtt ned i den hardpakkede sanden, er ikke en gang dødsdagen risset inn, men den datoen da øyas beboere fant dem på stranden eller i sine flyndregarn. I en del av verden der drukning var den vanligste dødsårsaken blant voksne menn, var slike funn naturligvis ikke særlig oppsiktsvekkende. Det spesielle med akkurat disse likene, er at de ikke lot seg identifisere, verken ved hjelp av tatoveringer eller søkkvåte papirer. Derfor har man ikke en gang gitt seg til å spekulere over sjøfolkenes herkomst, men nøyd seg med den datoen da havet ga dem tilbake til de levende. Men selv en enkel dato kan fortelle en historie. Her hviler representanter for begge de to store krigene. Og ser man nøye etter, kan man også lese om hele mannskaps brå undergang. Først finner de to samme dag. Så en tre dager senere. Den siste, en uke etter det. Da har det ikke vært flisa igjen av skuta.
Den yngste graven er fra 1963. Hvilket vekker en ekstra tanke i meg, fordi det er den eneste datoen som tilhører min tid. Og en eller annen gang på sekstitallet forsvant storebroren til en jeg kjente. Han dro til sjøs, og kom aldri mer tilbake. Familien fikk aldri noen forklaring på hva som hadde skjedd. Jeg hadde selv en storebror, og en nesten skremmende god fantasi. Jeg forsto at dette var noe man ikke kunne leve videre med, men at man måtte bære det likevel. At sånn var livet.
Rett borte ved kontingenten for Den første verdenskrig, sitter en gammel kvinne på huk og luker. Jeg kjenner henne ikke, men jeg vet hvem hun er. Hun er en av tre – alle kvinner – som frivillig og vederlagsfritt steller gravene til de som drev i land her ute. Hun kaller dem bare for guttene sine, og snakker rolig til dem på frisisk.
Og gutten fra i sommer? De fant ham under sanden. Livet var strøket av ham, men det var ingen som hadde lekt seg med ham først. Det var han selv som lekte seg ut av livet, og det er noe ganske annet enn det aller verste, det er det til og med lov å både tenke og si.
Denne teksten er også publisert i VG lørdag 11. august 2012.
