Språket skal ikke være et gjerde, men en båt

Det viktigste er at vi forstår hva hverandre sier.

I det siste har det vært en enormt fokus på språket her i landet. Noen mener at vi står ovenfor et vann skille. De mest bekymrede frykter for at norsk språk i løpet av mellom 20-50 år kommer til å gå nedenom og rett vest. Da kommer norsk bare til å bli snakket av en liten gruppe spesielt interesserte, litt på samme måte som de som har trebåt i dag eller skriver limerick. Det er koselig og gammeldags, men ganske sjelden og så pass spesielt at de som gjør det, pleier å ha stort skjegg å være med i en egen klubb.

De som roper varsku her, advarer mot flere tendenser. Den ene er at det norske språket blir oppløst innenfra gjennom språklig utsklidning. Blant annet NRK har fått kritikk i forhold til at de slipper til alle målformer og lar nyhetsoppleserne bruke sin egen dialekt i hytt og pine. Språkvitere som Finn Erik Vinje mener at språket i NRK er i ferd med å utarte seg helt sinnsykt. Kritikken går på at når en nyhets oppleser leser opp nyhetene på sin egen dialekt, så stiller han eller hun seg i veien for budskapet, og at dessuten kan mange dialekter være vanskelige å skjønne for innvandrere og de som bor på andre kanter av landet. Det er ikke alle som forstår dialekt uttrykk som kan virke komplett uforståelige, sånn som luggum og hærtata hørt og å sjibbe teila på tåga.

Det at flere former blir tillatt, kan også være med og løse opp språket, både nynorsk og vanlig norsk. Nå kan du si både banan og bannan, og skrive både bacon og beiken og pub og pøbb, men riktig nok helst ikke i samme setning. Likevel må det være lov å si at det Vinje sier er spesielt. En av de fine tingene med å bo i Norge er at ting er like bra, og at ikke noen ord eller ting er finere enn andre. Det er derfor vi er gladere i vår konge familie enn andre land er i sin, for at vår konge familie ikke er noe spesielt fin. Kanskje det at vi ikke skjønner hva folk sier hele tiden, er prisen vi må betale for demokratiet.

Vi bør selvfølgelig prøve å bli forstått, ikke minst av andre. I vår digitale tid er stadig mer av kommunikasjonen skrift basert. Gjennom tekstmeldinger, E-mail og sosiale medier som Facebook og Twitter kommuniserer vi hovedsaklig i forhold til folk som vi ikke vet ser eller vet om er der. Det stiller utrolig høye krav til at språket er til å bli klok på. Samtidig ser vi at sms språket med sine forkortelser og smileys har begynt å prege skriftspråket generelt. Dessuten – og dette er den andre tendensen som de som roper varsku, advarer mot – så bruker vi stadig flere engelske uttrykk, som ”nice” og ”funny” og ”yeah, right”, der vi har gode norske ord som ”fin” og ”morsom” og ”ja, særlig”. I det hele tatt kan vi si at dårlig språk skaper gjerder mellom oss, mens godt språk er mer som en slags båt.

Jeg må spørre spørsmålet: Er vi som samfunn blitt for slappe i forhold til det språkmessige? Noen og enhver kan sikkert jobbe mot et bedre språk for å bli flinkere til å både snakke og skrive. Samtidig må det være lov å både snakke og skrive selv om man ikke vet forskjellen på et adjektiv og en adverbial. Jeg vil hevde at språket fortsatt må være ett middel, og ikke ett mål i seg selv. Hvis besservissere sier at en slags språk er finere enn en annen slags språk, hever vi terskelen for hvem som får lov til og ytre seg i det offentlige rommet. Hvis man må ha en lang studie bak seg bare for å få lov til å si eller skrive noe, så bruker vi på en måte språket på en eksklusiv og u-demokratisk måte. Når skolesystemet ble innført i Norge, var det fra først av bare de rikeste som lærte seg å lese. Det var fordi at overklassen visste at språk er makt. Vi vil ikke tilbake dit igjen. Det kan ikke være det som Vinje vil oppnå med hans kritikk. Det som teller er at vi skjønner hva hverandre sier.

Man kan sikkert ta visse forhåndsregler, for eks. ved å innføre bøter for den som bruker feil ord og sånn, men det tviler jeg på at noen ønsker seg å leve i et sånt samfunn. Det nærmer seg mistenksomt totalitære forhold i språket, og da følger flere typer for undertrykking mer enn gjerne i kjølevannet.

Jeg ser heller overhode ingen problemer i forhold til at noen sier sjole i stedet for kjole. Det er et fakta at for 1000 år siden fantes ikke kj-lyden i Norge. Når barna sa ”kj”, kan det godt hende at datiden’s foreldre reagerte sånn som noen gjør i dag og sa til de: ”Det heter ikke kjole, hvor har du den kj-lyden i fra? Har du vært sammen med vest goterne nå igjen?” Språket er tross alt i konstant forandring hele tiden. Da må vi klare og innfinne oss med at om noen år er kj-lyden etter all sannsynligvis borte igjen. Det blir rimelig spesielt å forgripe problemer som kanskje aldri kommer til og bli noe problem. Om 100 år er kanskje hele det norske språket stokk borte. Det vil være trist på en måte, men på en annen måte vil det i så fall være en naturlig følge av at ingen bruker det mere. Enn så lenge tyder i all fall debatten på at nordmenn er interessert i deres eget språk. Språkstrid er ikke noen ny greie her i landet. Den begynte da vi fikk språk og er still going strong enda. Vi står ovenfor spennende tider, og jeg har en klokketro på at det vil ikke bli noen mindre fokus på språket fremover. Det er bare å brette opp armene og henge med på utviklingen. Det har jeg selv tenkt til å gjøre, og den som faller av lasset, kan skylde seg selv.

Første gang publisert i Dagbladet