Stans debatten!

Det er på tide å finne en bedre måte å utveksle synspunkter på. Og det er på tide at folk innser at den som vinner en debatt, i realiteten har tapt.

Svenskene hadde sin Almedalsvecka, og da sa en eller annen luring i Norge at det ville vi også ha. Dermed kom Arendalsuka, og takket være den kommer vi oss altså ikke lenger gjennom sommeren uten å bli utsatt for politikere som debatterer. Jeg likte dem bedre da de nøyde seg med å ta imot journalister på hytta og å la seg fotografere mens de åt jordbær, slik at vi forsto at politikere også er mennesker, og ikke drapsroboter fra fremtiden.

Tidligere i august fikk vi den første debatten mellom statsminister Solberg og han som har lyst til å overta jobben hennes om tre år. Jeg styrte unna debatten, men kunne etterpå ikke unngå å lese at Gahr Støre hadde klart seg brukbart, uten å imponere. Jeg vet ikke hva han skulle ha gjort for å imponere. Om han skulle forsvart formueskatten mens han sjonglerte med fem appelsiner. Den opplagte seieren ville selvsagt tatt form av at han durte på mens hun ble redusert til stamming og synlig svette. Som om det ville ha betydd at han har mer rett. Ingen av dem fikk det opplagte spørsmålet om hvordan de syntes kroppen hadde fungert.

Debatt er fortsettelsen av idrett med andre midler. Det handler om å kåre en vinner og å gi et taperstempel til de som ikke kan snakke uten å tenke. Debattredaksjonene velger de mest kontroversielle emnene og de tydeligste motsetningene, ikke nødvendigvis de viktigste emnene eller de viktigste motsetningene. Derfor vil debatten stadig føre oss tilbake til start. Som om vi hadde måttet diskutere om mennesker egentlig hører til på landjorda hver gang noen vil bygge et hus.

Debatt er som vi vet kampen for å overbevise de som ikke er til stede. Ingen har noensinne ombestemt seg etter å ha tapt. Bare en håndfull har ombestemt seg etter å ha overvært en. Taperen innrømmer aldri at hun har tapt, eller at hun hadde svakere argumenter enn motparten. Hun har andre forklaringer:

Debatten skeiet ut, og handlet om noe annet enn det jeg ville snakke om./Ordstyreren var partisk./Jeg kom ikke til orde./Jeg satt vondt./Jeg hadde noe mellom tennene.

Det er ikke bare det at jeg unngår å selv delta i debatter. Dette er ikke en sånn «leve og la leve»-greie. Jeg syns ikke noen bør delta i debatter, arrangere dem eller overvære dem. Det er min oppriktige overbevisning at debatt er en uting, som bør opphøre snarest mulig.

Lenge levde jeg i den villfarelse at debatt er utveksling av frie ytringer og en forutsetning for et fungerende demokrati. Det var før jeg innså at debatt er kunsten å gjenta det man har lært seg utenat mens man gir inntrykk av å lytte. Og hvis det er det jeg vil ha, ser jeg heller meg selv i Nytt på nytt.

Før trodde jeg frihet forutsatte debatt. Nå tror jeg debatt er en trussel mot en reell meningsutveksling og dermed også mot friheten. Og hvis jeg vil se en rituell kamp som ikke får følger for noe som helst, foretrekker jeg å se fribryting. Det er mer underholdende, mindre fordummende og holder et høyere faglig nivå. TV-kanalene har forsøkt å få sine debatter til å ligne mer på fribryting ved å invitere inn heiagjenger og oppfordre dem til å juble og bue og muligens vifte med store skumgummihender, men en godt gjennomført moonsault slam er fortsatt langt artigere enn et snertent formulert argument for fortsatt EØS-medlemskap.

Som tidligere debattant ved skolevalg, vet jeg at man ikke kan vinne en debatt med argumenter. Det er triks som utgjør forskjellen. De fleste er velprøvde: Det flammende engasjementet, eksemplet med den firkanta staten og den stakkars gamle damen, det gode humøret, den treffende metaforen osv. Noen ganger brukte jeg dem. Da var jeg fornøyd med resultatet og flau over meg selv. Men mest fornøyd. Sånn er det i politikken; man vurderer ikke stemmene og kaster de mest ufortjent sankede tilbake igjen.

Det er mulig at den som har de beste argumentene kan vinne en debatt, men så lenge hun har brukt triks, er hun den moralske taperen. Satt på spissen: Den som vinner en debatt, har alltid feil. Vi kan i hvert fall ikke vite at vinneren har de beste argumentene, siden hun manipulerte oss til å tro på dem.

Hvis debatt skulle hatt noe for seg, måtte den ha gått ut på å skifte sin egen mening. Det er evnen til kjapp tilpasning som har holdt menneskene i live og som gjør at vi hadde vunnet en krig mot apene, til tross for hva som antydes i den apefilmen som gikk på kino i sommer.

Derfor er det egentlig sånn: Den som ikke ombestemmer seg, har tapt.

Av alle måter å fremme tanker og synspunkt på, er debatt den minst produktive. Det er informasjon og empati og samtale vi trenger. La oss stanse debatten nå, mens vi fortsatt er i stand til å snakke sammen.

Første gang publisert i Dagbladet