I år feirer statsministerens nyttårstaler 70 år.
Gjennom alle disse årene har en stor del av den norske befolkningen lyttet til talene, og de er blitt en fast del av nyttårsfeiringen for mange av oss. Helt siden den første nyttårstalen av statsminister Einar Gerhardsen 1. januar 1946 har nyttårstalene hatt en samlende og nasjonsbyggende kraft.
Det er ikke akkurat lettvinte floskler og klisjeer som preget statsminister Per Bortens seks nyttårstaler fra 1966–71.
Han er tenkeren med et dypt og ekte samfunnsengasjement. Hans tenkning bygger på en grunnholdning til samfunnsutviklingen hvor det viktigste er å bygge et samfunn der alle borgere ytes rettferdighet, uansett stilling og stand. Enkelte ganger under regjeringskonferansene kunne riktignok statsrådene vri seg i utålmodighet og irritasjon over statsministerens beslutningsvegring, men Borten insisterte ofte på å vite hvilken innvirkning forslagene hadde for den alminnelige mann og kvinne.
… den mest kontroversielle nyttårstalene siden Den andre verdenskrig
«Mange opplevde dette fråveret av klare standpunkt – og de nesten uendelege drøftingane hans fram og tilbake av ulike spørsmål – som at han trekte alle han snakka med eller til, med på råd», forteller Harald Berntsen i boken «Staurberaren – Per Borten». Han utdyper: «Allereie da Borten i 1949 for første gong blei nominert foran eit stortingsval, gjorde det seg gjeldande ein viss tvil fordi han kunne verke litt merkeleg. På mange verka det som om Borten alltid hadde minst eitt ekstra kort i ermet som han ikkje viste. Fordi ein ikkje kunne vite kor han ville hamne, kunne ein kjenne seg utrygg på han. Dette kan vere ein god eigenskap i politikken, men det kan også enda i eksplosjonar».
I talen retter Borten en advarende pekefinger.
Eksplosjonen lar ikke vente på seg. Den 1. januar 1971 holder statsminister Per Borten uten tvil den mest kontroversielle nyttårstalene siden Den andre verdenskrig. Ikke uventet er det hans omtale av EF-saken som vekker svært sterke reaksjoner.
I talen retter Borten en advarende pekefinger mot det samarbeidet han ser er i ferd med å utvikle seg innen EF, et samarbeid som går mye lenger enn et felles marked. Enkelte snakker endog om mulighetene for en politisk og økonomisk union.
«Men det spørsmål som opptar oss mest for tiden, og som også bør oppta oss mest, er forhandlingene med Fellesmarkedet. Vi må treffe avgjørelser av historisk rekkevidde», innleder han.
Han legger deretter inn en kort beroligende passus om regjeringens lite kontroversielle strategi som går ut på først å ta stilling når forhandlings-resultatet er klart, samtidig som han minner om at Norge vil ha behov for særordninger:
«I regjeringens melding til Stortinget av 5. juni 1970 heter det blant annet at «regjeringen finner av avgjørende betydning å få brakt på det rene om Norge ved medlemskap kan få ivaretatt særlige norske interesser på en tilfredsstillende måte. Regjeringen vil under forhandlingene legge fram de problemer som kan tenkes å oppstå ved norsk tilslutning til EEC, og søke å oppnå vilkår som sikrer våre interesser på ulike områder.» Det er denne prosedyre som nå pågår og som vil lede fram til et forhandlingsresultat. Først når dette foreligger kan man ta standpunkt til det markedspolitiske samarbeid i Europa.»
Det kommer aldri noe godt ut av disposisjoner hvor frykten dominerer.
Men så kommer det en skikkelig salve som gjør at mange på JA-siden får pustebesvær:
«Men det bør heller ikke herske tvil om at målsettingene for den utvikling som nå er i gang innenfor EEC gjelder noe langt mer vidtrekkende en et fellesmarked. Man diskuterer framtidsplaner som tar sikte på en politisk og en økonomisk union med utvidet overføring av beslutningsmyndighet til fellesskapets organer», understreker statsminister Borten, før han legger til: «Beføyelser som vil være mer omfattende enn de som er hjemlet i den nå gjeldende Roma-traktat.»
«Det norske folk må gjøre seg opp en mening også om disse målsettingene, samtidig som forhandlingene med fellesmarkedets organer pågår», insisterer han. «Det er opp til hver enkelt av oss å vurdere hva vi mener vil tjene landets interesser best på lang sikt.»
«For at hver kvinne og mann skal kunne gjøre seg opp en begrunnet mening om den beslutning som må tas, kreves en bred informasjon. Det er forutsetningen for at den enkelte får en reell mulighet til å treffe sitt personlige valg etter moden avveining av alle foreliggende momenter. Vi bør beflitte oss på å unngå en argumentasjon som bygger på ensidige påstander, eller som søker å påvirke folk ved endog å skape frykt i deres sinn. Det kommer aldri noe godt ut av disposisjoner hvor frykten dominerer.»
Bjørn Magnus Berges bok «Statsministerens nyttårstaler gjennom 70 år» er et unikt stykke Norgehistorie «Oppløftende gjensyn med kollegers tankekraft», Kåre Willoch «De gode nyttårstalene når hele landet og setter spor», Jens Stoltenberg «Dette er en virkelig verdifull fremstilling av viktige tidsdokumenter», Vidar Helgesen
Sagt om denne utgivelsen:
«Oppløftende gjensyn med kollegers tankekraft», Kåre Willoch
«Nyttårstalen i 1997 ble gjennombruddet for ungdomsbyggeren MOT», Johann Olav Koss
«De gode nyttårstalene når hele landet og setter spor», Jens Stoltenberg
«Dette er en virkelig verdifull fremstilling av viktige tidsdokumenter», Vidar Helgesen
