Ta dem for hva de gjør i morgen, ikke for hva de sa i går.
I et fjernsynsintervju en gang på sekstitallet, ble John Lennon konfrontert med uttalelser han hadde kommet med et par år tidligere. Nå hadde han nylig gitt uttrykk for det stikk motsatte. Journalisten tok mot til seg, og spurte hvordan dette kunne henge sammen. John Lennon så mildt på ham gjennom de runde brilleglassene, og sa at det hang sammen med at han selvfølgelig ikke var den samme personen som for to år siden. Hvorpå intervjueren bukket høflig, og fortsatte.
Jeg kom til å tenke på dette intervjuet i forbindelse med det mediesirkuset som har oppstått rundt Erna Solbergs nye statsråder, der valgets tapere har overgått hverandre i smålighet, for ikke å si usaklighet, både i skrift og tale. Naturligvis kan det virke fristende å fråtse i andres dumhet, uvitenhet og intoleranse, men når de politisk korrekte og rettroende holder messe, blir det sannelig fort kjedelig. Hvordan står det egentlig til med egen dumhet når nazistenes bokbål i 1933 trekkes frem i forbindelse med at vår nye justisminister har fyrt opp i peisen med Tønsbergs Blad? Er dere blitt sinnssyke der oppe? Og hvorfor morer venstresiden seg med kulturminister Thorhild Widveys kristentro både på Facebook og Twitter?
Så vidt jeg husker ble det betraktet som reaksjonært å herje med troen til hun som hadde jobben før henne. At landbruksminister Sylvi Listhaug innerst inne ikke tror at klimaendringene er menneskeskapte, er faktisk ikke noe verre enn at vi som mener å vite at de er det, gir blanke blaffen. Personlig løfter jeg ikke en finger. Hvordan er det med deg? Ok. Men da skal jeg holde deg utenfor dette. Men alle vi andre. Hvorfor håner vi andres dumme, ja reaksjonære uttalelser, når de samme personene sier at dette ikke er noe de ønsker å stå for i dag? Skal det brukes mot dem at de er i stand til å forandre seg, kanskje til og med i den retningen du selv ønsker? Eller skal vi ta for gitt at alt de sier i dag er løgner som skal dekke over at de egentlig, innerst inne, er nazister og miljødødare? Skal vi gi den nye regjeringen anledning til for eksempel å regjere, i la oss si et par måneder, før vi finner frem de verbale sleggene? Spissformuleringer, mumler Frp-erne som nå brått sitter med makt, etter førti år på gjerdet. Det var bare spissformuleringer. Ja, spissformuleringen er en herlig sport, det kan jeg skrive under på. Jeg har selv i hele mitt yrkesaktive liv kunnet spissformulere meg akkurat som jeg har lystet, ja til og med nesten hvor som helst, og det før internettets tid. En gang på søttitallet spisset jeg det så til i et intervju med Gateavisa, at det på første side sto å lese: «Det er min plikt å spise LSD». Denne veldige spissen kommer til å følge meg hele mitt liv, ja det kan nok til og med hende den blir å finne sprayet på gravsteinen min. Men jeg kommer aldri noensinne til å betale med så mye som en tåre eller svettedråpe for den. Ikke ligge våken en eneste natt. Som forfatter blir det jo nærmest tatt for gitt at man ikke alltid er like edru i en intervjusituasjon, dessuten var det jo bare en … Ja, en spissformulering. Det jeg egentlig mente var at jeg som romanforfatter måtte vite hva jeg skrev om. Ha kjennskap til stoffet, så å si. Det ble litt bråk der og da, men siden justisministeren på det tidspunktet het Inger Louise Valle, var det som mange vil vite ikke stort å engste seg for. Det kom aldri noen og ba meg ta over helsedepartementet.
Et kvart århundre som rikssynser har ellers lært meg at språklige spissformuleringer så å si aldri har noe for seg når kården rettes mot en gruppe som bare må ta imot, og ikke kan sende noe tilbake. Slik er det fatt med disse ministerne. Som det nå er, kan de ikke gjøre annet enn å mumle i skjegget og stå han av. Ta dem for hva de gjør i morgen, ikke for hva de sa i går. Det er billig moro å google gammelt møl, og norsk politikk skal heldigvis ikke styres via Facebook, i alle fall ikke riktig ennå. Dessuten burde vel egentlig venstresiden glede seg over at flukten fra Fremskrittspartiet allerede er godt i gang. Til tross for at de selv ligger med brukket rygg?
Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 25. oktober 2013.
