Stillhet fra en kritisk stemme

Slik besvarer Terje Næss min Cultiva-kritiske kommentar i Morgenbladet den 27. mai: «Som stiftelse er Cultiva selvstendig og uavhengig og rapporterer kun til evigheten». Siden da har mye skjedd i saken: 27. mai ble et opprop med krav om Cultiva-styrets avgang slått opp på Fædrelandsvennens forside, signert 49 kunstnere. 11. juni ble oppropet «Hva Cultiva må gjøre» publisert samme sted, nå signert 87 kunstnere. I Fvn 16. juni heter det i lederen «Nødvendig oppvask om Cultiva»: «Rådet bør på sin side vurdere kravet fra kunstnerne om sterkere kunstfaglig kompetanse i bådet styret som administrasjonen til Cultiva. Mistilliten er så dyp, at det står om Cultivas berettigelse.»

Etter fire forsideoppslag og et titalls kritiske artikler kunne det være grunn til å tro at budskapet endelig har sunket inn hos Cultiva: Dere svarer ikke bare til evigheten, men også til kunstnerne dere omtaler som redskap.

Vi husker styremedlem Jørgen Kristiansens (KrF) uttalelse til det første oppropet: «De som har skrevet under her er i stor grad folk som har hatt hånden ned i honningkrukken, og når den forsvinner, blir skuffelsen stor.» En intern undersøkelse har vist at underskriverne kun har mottatt mindre støtte. I stedet for å ta budskapet inn over seg, svarer Kristiansen med kunstnerforakten som er blitt det sittende styrets kjennetegn.

Vi husker styreformann Ansgar Gabrielsen, som i Morgenbladet 6. mai siteres slik: «Vi skal fortsatt bruke kunst og rock og film og hele fadderullan, men i stedet for å være postkasse for alt mellom himmel og jord, så skal vi finne kulturaktørene som kan realisere de tingene vi vil ha gjort.» Siden da har Gabrielsen, med suveren forakt, vist seg som en leder som tror at krisehåndtering er å slå av mobilen og si så lite som mulig.

Fordi jeg skriver (Morgenbladet 13. mai) at jeg ikke vil la en styreformann som Gabrielsen legge føringer for kunsten min, spør Næss om jeg ville takket nei til et stort utsmykningsoppdrag: «å lage Diktet, det lange diktet – det nye diktet – til åpningen av Varoddbroa i Kristiansand i 2018.»

Min Cultiva-kritiske kommentar skrev jeg som debattant, og forventet vel argumenter som svar på tiltale. I stedet vifter Næss med gulroten foran en poet. Tilbudet i seg selv er jo smigrende nok. Hvis man derimot leser Næss’ hypotetiske forslag med strengt blikk, kan det oppfattes som et forsøk å kjøpe seg stillhet fra en kritisk stemme. Det er betegnende at av hele Terje Næss’ tilsvar til min kommentar, så er bare det første avsnittet skrevet i sakens anledning. Resten er kopiert fra en kronikk i Fædrelandsvennen 11. mai.

Jeg har i fem år kritisert Kristiansand i en rekke sammenhenger, og regner det derfor som lite sannsynlig at det derfra skulle komme en formell henvendelse om utsmykning. Kritikken min har gått på at Kristiansand er en konservativ by tynget av mobbing og intoleranse; den siste tidens Cultiva-strid har gjort det klart at en kunstners stemme betyr lite i Norges ferieby nummer én. Den byråkratiske klasse vil ikke høre på oss, før presset blir politisk. De stikker fingrene i ørene og roper «Kunstner! Kunstner! Kunstner!»

Derfor har kunstneraksjonen nå tatt en politisk og juridisk dreining. I Fædrelandsvennen 8. juni overleverer regissør Steffan Strandberg et brev fra sin advokat til Erling Valvik, adm. dir. i Cultiva, med krav om innsyn i strategidokumentet som lå til grunn for stiftelsens nye satsning på barn og unge. Det har vist seg at dette dokumentet, forfattet av Oxford Research mot et honorar på 400.000 kroner, ikke bare er unntatt offentlighet, stikk i strid med Cultivas påståtte åpne prosedyre, men også at det simpelthen består av en Power Point-presentasjon.

Med sine reaksjoner på vår kunstneraksjon har Cultivas styre forsterket min tro på at det her dreier seg om en, i en kulturell sammenheng, heller inkompetent, arrogant og passiv forsamling. Cultivas styre har vist at de ikke fortjener vår tillit.


Cornelius Jakhelln
Forfatter og innvandret berliner

Publisert i Morgenbladet 17. juni 2011