Fem år er gått siden jeg publiserte kronikken «Mørkets nådeløse by» i Fædrelandsvennen, hvor jeg tok et oppgjør med mobbing i fortid og samtid. Det har vært fem lærerike, intense og energiske år. Nå er det på tide å komme seg videre: Jeg legger med dette ned stridsøksen.
Ungdomstid
Reaksjonene på kronikken har vært mange, de fleste av dem positive; «Mørkets nådeløse by» har blitt lest, diskutert og brukt i skoleverket. Enkelte plageånder har blitt konfrontert med sine barndomssynder. Det har vært noe av en opplevelse å gå på byen i Kristiansand, med håndgemeng, bekjennelser og hyggelige tilbud om hverandre. Jeg har også vært på nachspiel med en gutt som ville mobbe meg mer. Kronikken og nachspielhistorien er samlet i min bok Raseri.
Hvorfor har jeg brukt så tungt skyts mot en by jeg forlot for snart femten år siden? Fordi jeg har brydd meg om Kristiansand, har jeg også hatt sterke meninger om hvordan byen jeg vokste opp i bør være. Fortellingen om mobbeofferet «Jørn» utløste kronikken for fem år siden. Den fikk noe til å blaffe opp i meg, en flamme fra en indre ovn jeg hadde glemt. En by skal være et sted hvor borgerne kan leve i fred og utfolde seg fritt, slik jeg ser det. Hvis du legger hånden på hjertet og tenker deg om: Har du kunnet leve i fred og utfolde deg fritt i Kristiansand? Hvis svaret er ja, er jeg glad på dine vegne. Det var dessverre ikke erfaringen jeg og flere av mine venner gjorde oss i barndommen. (De sene ungdomsårene er et annet og langt lysere kapittel jeg hittil har skrevet lite om.)
Jeg skal ta kritikk for å ha blandet sammen Vågsbyd og Kristiansand. Flesteparten av opplevelsene jeg beskrev i «Mørkets nådeløse by» fant sted i Vågsbygd, som slet med tunge sosiale problemer på 1980-tallet. Det var en vond tid med utrygghet for lyse og mørke. Tiden er kommet for å se på situasjonen med et klarere og mer analytisk blikk. Kanskje vil jeg en dag skrive om forhold som mange der ute vil kunne kjenne seg igjen i. En ungdomstid i Vågsbygd er ikke mindre sann enn ungdomstid andre steder.
En tom høytid
Medienes råkjør – om det er en riktig betegnelse – etter 22. juli går nå langsommere. Jeg ser artikler om pårørende som gruer seg til jul. En stol står tom i huset. Jeg tror jeg kan forestille meg hvordan de har det: Også i mitt hjem står en stol tom. Etter å ha mistet min mor er jeg for første gang blitt en av de som gruer seg til jul. Jeg gledet meg alltid til høytiden – men ikke i år. Å miste noen i generasjonene over seg er grusomt nok; jeg kan bare forestille meg hvordan det er å miste noen i generasjonene under seg.
Jeg tror min mor ville ha ønsket at jeg forsonte meg med Kristiansand og min oppvekst i byen. Det er grenser for hvor lenge en skal la seg styre av fortiden. Selvsagt er det håpløst å legge en hel by for hat, og like håpløst er det å skulle forsone seg med den: En by har like mange historier som den har innbyggere.
Mitt sosiale engasjement har gitt seg utslag i en provoserende, polemisk form som er Kristiansand vesensfremmed. Jeg har hatt sterke meninger, og uttrykt meg deretter. Angrer jeg? Over hodet ikke. Det offentlige rommet i Kristiansand fremstod lenge som kaldt og intolerant, som grunnleggende uinteressert i andres velferd. Jeg tror jeg ønsket å åpne innbyggernes øyne og ører, for å få bekreftet eller avkreftet min egen oppfatning.
De siste årene har jeg hørt mange historier som støtter opp under inntrykket mitt. Jeg er derfor blitt særlig nysgjerrig på de som har forsøkt å endre forhold i Kristiansand. Deres historie kan fortelles som en farse: «De var ulike mennesker med ulike mål, og de hadde én ting felles: De tapte, alle sammen!» Hvis mitt syn på saken er i overkant pessimistisk, hører jeg gjerne om de som har klart det!
Noe pent å si om byen?
«Ikke så mye godt å si om denne byen, nei», skriver Fædrelandsvennens anmelder lakonisk om diktboken Kosmopolis (Fvn, 20. desember). Det er alltid hyggelig å få gode ord, men de hjelper en sjelden til å bli bedre. Kunst som er navnet verdig skal få deg videre, opp og ut av deg selv; kunst smeiger ikke det bestående. Slett ikke. Med andre ord: Jeg tror fortsatt Kristiansand trenger kritisk oppmerksomhet i bøtter og spann.
Negativt: Etter tidenes verste sommer i Norge gikk sørlendingene til valgurnene, og resultatet av egoisme og konservatisme er blitt en daglig føljetong i Fædrelandsvennen. Udannede borgerlige vil kutte støtte til rockere og skatere, mens det dannede Høyre trår reddende til fra benken. Kunstneraksjonen mot Cultiva har lært meg noe om at samhold kan gjøre også kunstnere sterke. Etter en tvilsom ansettelsesprosess sammenlignet den ravende Bjørn Enes kunstnerne med tiggerbarn i Rio – så viser det seg at tiggerbarna har mottatt slanter, der Enes selv har fått millioner i støtte fra Cultiva. Det lukter av kameraderi.
Positivt: Det finnes nå et stort og uavhengig kunstnermiljø i Kristiansand, med aktører som utmerker seg nasjonalt og internasjonalt. Larry Bringsjord omtaler musikkmiljøet i Kristiansand som et av de mest dynamiske i Norge. Infrastrukturen for unge musikere er blitt radikalt forbedret, delvis takket være midler Cultiva: Rett skal være rett. Jeg gleder meg til å følge utviklingen videre.
Nå skal ikke spøkelser fra fortiden og mine subjektive inntrykk få være så viktige lenger. Jeg legger herved ned stridsøksen, for å bruke kreftene der de trengs: Fremtiden! Jeg ønsker store og små kristiansandere en god jul og et fredelig nytt år, enten de tror på Odin, Allah, Jahve, Vårherre, andre eller ingen.
Publisert i Fædrelandsvennen 31.12.2011.
