Espen Stueland skriver i Klassekampen 10. desember 2011:
«Politisk er poet Cornelius Jakhelln en slags Hallgrim Berg som ønsker hvit «selvbevaring» i
vårt multikulturelle samfunn, uten at han helt klarer å formulere hvilke norske verdier han faktisk vil bevare.
I «Raseri» handler alle artiklene i sin helhet om forfatteren selv, og hans apologi for sin rett å dyrke aggressive estetiske uttrykk, svartmetall, åsatru, wagnersk estetikk og for lefling med nazismen, samt sprading i oppmerksomhetskrevende militærkostymer. Jakhelln forteller at han helt siden ungdommen har brukt disse uttrykkene og klesmarkørene for å gi utløp for opprørstrang. Han vokste opp i Vågsbygd på Sørlandet, med sneversynte omgivelser og trange rammer for utfoldelse.»
Espen Stueland skriver i Klassekampen 10. desember 2011:
«Nå har han passert 30, bosatt seg i Berlin, og ennå ikke kommet over den pubertale narsissismens strategier. Han koketterer med at han er selvsentrert når han refererer til sin egen skriving som «uutholdelig selvsentrert, evigvarende introspeksjon,» uten at det gjør lesingen mindre utmattende og selsom. Bakerst i boka fins et billedgalleri med portretter av Jakhelln, hvilket er overkill i n-te potens. Han trekker alle potensielle diskusjoner og problemstil- linger over mot seg selv og er derfor notorisk ute av stand til å formulere interessante svar. Han står helt enkelt i veien, alt forblir uavklart. I hans øyne blir til og med 22. juli en begrunnelse for strategien:»
Espen Stueland siterer fra min bok Raseri i Klassekampen 10. desember 2011:
«Etter 22/7 er grunnene til å […] ‘kaste et kritisk blikk på seg selv’ […] blitt, om mulig, enda flere. Hva skjer om man ser strengere på min antydning om at jeg kunne blitt en terrorist – holder den mål, eller er det bare opprømt kokettering? Jeg lurer fortsatt på hvorfor jeg hadde såpass sterke sperrer, i motsetning til noen av mine dårlige venner. At en bensinbombe ikke havnet på kjøkkenet til det fullsatte skolelaget i kjelleren i Vågsbygd kirke høsten 1991, tør være en konsekvens av oppdragelsen jeg fikk.
Espen Stueland skriver i Klassekampen 10. desember 2011:
«Den oppstyltede skrivemåten er symptomatisk for hele boka. Jakhellns bombefantasi skyldes skoletiden som mobbeoffer. Det er et merkelig avsnitt. Setningen «[j]eg lurer fortsatt på hvorfor jeg hadde såpass sterke sperrer…» er foruroligende: Går Jakhelln virkelig fortsatt rundt og lurer på det? Han følger opp med å skrive om skolemassakren ved Jukela videregående skole i Finland, hvor Pekka-Eric Auvinen den 7. november 2007 skjøt åtte medelever. Den finske morderen kalte seg selv Sturmgeist89 på en video han lastet opp på YouTube i forkant av mordet. Navnet
henspiller på Jakhellns alter ego, Sturmgeist, som lager musikk Jakhelln selv karakteriserer som «militant svartmetall». Spørsmålet Jakhelln stiller seg, er om han på noen måte kan lastes. Selv ser han «likheter mellom retorikken til en Anders Behring Breivik, en Fjordman og en Christian Tybring- Gjedde». Jeg skjønte, skriver han, at «kunsten min nå ville bli gjenstand for en oppmerksomhet jeg tidligere ikke hadde kunnet forestille meg.» Det er en tilnærming det er vanskelig å bli overbevist av, for å si det forsiktig.
Espen Stueland skriver i Klassekampen 10. desember 2011:
Med tittelen «Raseri» setter Jakhelln navn på det han bruker som motor for skriving. Han sammenlikner seg i et parti med Hitler; ydmykelse og skam over Versailles- traktaten utlagt som utløsen- de årsak til 2. verdenskrig. Jakhelln kjeler med sitt raseri på en måte som får leseren til å rødme. Tilsynelatende i fullt alvor («uten ironi») skriver han at det etter 22. juli er «på tide å bli politisk», og han hevder at han «står klar med spaden. Jeg vil være med på å bygge landet». Med Odin?»
Espen Stueland skriver i Klassekampen 10. desember 2011:
«Har jeg da noe positivt å si om «Raseri»? Det måtte i så fall være at en konsulents (Ivo de Figueiredo) innvendinger og diskusjon er tatt med som fortløpende fotnoter. Disku- sjonen etterlater ingen synlige spor i selve hovedtek- sten, men det er god dyna- mikk og temperatur i enkelte av fotnotene. Men Jakhellns reaksjon etter å ha blitt korrigert i faktafeil, for å ha påstått at Harald Eia spilte hovedrollen i «Døden på Oslo S», er kanskje talende for forfatterens ironiske egenrå- dighet. Han tror at konsulen- ten «er ute og sprer desinfor- masjon igjen» (min understr.). Det sier alt om forfatterens saklighetsnivå og uvilje til å ta til seg korrigeringer: Han makter det ikke selv på fakta.
Espen Stueland skriver i Klassekampen 10. desember 2011:
Den nordiske litteraturen mangler verdige kandidater til enfant terrible-rollen. Kanskje hun eller han kunne trenges? Jakhelln kritiserer mye av det samme som franske Michel Houellebecq, som definitivt er en enfant terrible. Problemet er at når Jakhelln peker mot «sekstiåtternes dovne materialisme, deres aversjon mot åndelighet og disiplin», så lyder det som en uopplagt Houellebecq. Én viktig forskjell er at Houellebecq byr på en diskusjon om moral og verdier, mens Jakhelln blir en attityderelativist som kjenner prisen på alt, men ikke verdien av noe. Han kler seg i de andres reaksjoner. Det blir mye vilje, men lite genuin litterær flyt.»
