Jeg er i Oslo på en rask visitt. Våren har kommet. I botanisk hage sitter folk på benkene med lukkede øyne mot solen. I de velstelte bedene skyter saftige skudd opp av den sorte jorden. Jeg har alltid vært opptatt av den sprengkraften naturen fremviser på denne tiden av året. Selve livet som bryter frem i en nesten brutal skjønnhet.
Og mens jeg rusler rundt og lar humla suse for første gang i år, er det som om noe når meg. En slags erindring. Noe som har å gjøre med den kraften jeg fornemmer. Jeg har lært meg å lytte til slike signaler.
Jeg er på gamle jaktmarker. Jeg har bodd rett opp i gaten her. Har det noe med det å gjøre? Ja og nei, skal det vise seg. Med ett ser jeg omrisset av Munch-museet gjennom de spirende trekronene. Når var jeg der sist? Tyve år? Noe slikt.
Da har jo et og annet forandret seg. Den mest i øyenfallende endringen er sikkerhetskontrollen når man kommer inn. Det er tydeligvis helt slutt på den tiden da hvem som helst kunne spasere inn og hente seg en Munch. Nå må jeg til og med ta av meg beltet for å slippe inn i det hellige. Det synes jeg er helt greit. Det gjør ingen ting om vi tidvis kan lære av våre feil.
For øyeblikket byr museet på utstillingen ”Fornemmelse for snø”. Utmerket. Her har man satt sammen en flott krets av kunstnerens vinterbilder – både kjente, og for meg helt ukjente. Ikke så forferdelig mange, riktig nok, men likevel. Munchs brutale skjønnhet er til å ta og føle på. Etterpå går jeg for å se på de mer kjente, rettere sagt de veldig kjente, og blir stående og stusse. Hvor mange verk henger i det ene, røde rommet? Ti, tolv. Det er det hele Munch-museet har å by på denne lørdag ettermiddagen. I Oslo. I Norge. Munchs hjemland.
I museets cafe blir jeg sittende med en kopp te, og tenke kjellertanker. Leser i brosjyren for vinter/vår 2012: ”Oslo Kommune og Munch-museet eier størstedelen av Edvard Munchs samlede kunstneriske produksjon, om lag 25 000 verk, og tar ansvar for å styrke kunnskapen og interessen for Edvard Munch og hans kunstnerskap”.
Å? Er det det de gjør? I Oslo Kommune? I det jeg mentalt synker ned i de fuktige kjellerne der Edvard Munchs storslåtte arv ligger og råtner, overveldes jeg av medlidenhet med de menneskene som arbeider på museet, og som ganske sikkert gjør alt som står i deres makt for å verne skattene. Jeg er hundre prosent sikker på at de slåss med nebb og klør for saken. Men nede i kjelleren er det som sagt fuktig, og dessuten hersker her en ypperlig atmosfære av norsk likegyldighet. 25 000 arbeider, er ikke det litt i meste laget? Er det ikke til og med flere utgaver av en rekke av disse maleriene og trykkene? Jo, det er det visst, for nylig leste jeg at en utgave av Skrik nå var å beskue i London. Det var på vei over til New York, der det skulle under hammeren hos selveste Sotheby`s, for sånn rundt omkring 480 millioner kroner. Hvilket – og dette er bare en dum digresjon – er sånn omtrent det dobbelte av hva norske styresmakter kastet bort da de sørget for at et nytt Munch-museeum ikke så dagens lys i Bjørvika. Saksbehandling og slikt. Overtidsbetaling til byråkrater. Og mens kunsten går i oppløsning under jorden, går livet sin gang oppe på overflaten. Det er ikke så viktig med Munch og det han stelte i stand, men viktig er det at øst er øst og vest er vest, og ikke liker folk flest bygg med knekk på toppen heller. Alt er vel i barnehagen. Så da får heller vi som skammer oss over tingenes tilstand, få et gløtt av glede i det faktum at Munchs kunst i det minste verdsettes andre steder enn her oppe. En jevn strøm av malerier og trykk hentes opp fra Den Norske Kjeller, og sendes til Utlandet. Til voldsom begeistring for hundretusenvis av mennesker.
Det er min mening at disse skattene ikke skulle bli returnert til Norge før vi har et sted å oppbevare dem. Munchs arbeider bør nå betraktes som verdensarv, ikke som en norsk nasjonal arv. Vi evner ikke å ta oss av den.
Teksten er trykket i VG 21. April 012
