De siste par ukene har jeg forsøkt å distrahere meg selv med en serie av oppdrag og opptredener. På denne måten har jeg klart å holde tankene unna Voodoo på vestkanten og hvordan den kanskje vil bli tatt imot av anmeldere og andre lesere når den foreligger fra trykkeriet i slutten av denne uka. Det har fungert, i hvert fall så lenge jeg snakker til en forsamling. På denne måten ser vi at deltakelse i offentligheten er en god ting. Kanskje denne deltakelsen kunne vært enda bedre, for eksempel ved at jeg faktisk hadde noe på hjertet, noe som andre ville hatt nytte eller glede av å høre, men det må forbli spekulasjoner.
Dette behovet for distraksjon må ha vist seg på et tidlig stadium av skriveprosessen, siden det dreier seg om oppdrag som jeg hadde sagt ja til for flere måneder siden.
Fredag ettermiddag lanserte Gabriel Michael Vosgraff Moro (fint navn) sin bok De forvandlede, en samling forfatterintervjuer i tegneserieform, på Tronsmo. Gabriel har spurt Knausgård og Keret og Safran Foer og Oates og July og andre store litterære kanoner hvilken tegneseriefigur de ser seg selv som, og deretter billedlagt sine spørsmål og deres svar med forfatteren som nettopp denne figuren. Jeg var hanket inn for å svare på det spørsmålet. Hvilken tegneseriefigur jeg ser meg selv som, og hvorfor. Trodde flere hadde fått samme oppdrag, men neida. Svaret var for øvrig Maggie fra Love & Rockets. Her er for øvrig det jeg sa, hele smæla. På lanseringen dukket det opp både en Snoopy og en Woodstock og en elefant med prikkete ører. Man blir oppstemt av sånt.
Søndag snakket jeg om sparebøssen Spare-Per på Halden Museum. Per er en av hundrevis av gjenstander i en utstilling som er satt sammen av sånt som haldensere har lånt bort. Et fint og stort og mangfoldig bilde av byens historie. Siden jeg har vokst opp i byen, blir jeg bedt om sånt iblant. Knytta bøssens utseende og funksjon til egne minner fra oppvekst i Halden, forskjellen mellom fattig og rik den gang, sammenlignet med nå. Tett på å knause.
Mandag skrev jeg den kommentaren som skal på trykk i Dagbladet på lørdag. Dessuten tastet jeg meg videre i teksten til et prosjekt som jeg ikke vet om jeg kan fortelle om ennå, og derfor avstår fra å nevne ytterligere. Tirsdag mer av det samme unevnelige, før det var å hoppe på toget (og buss for tog) til Skien for å holde skrivekurs. En fin liten gjeng der. Alltid lurt å forsøke å lære bort, da kjenner man på yttergrensene for egen kunnskap.
I dag – onsdag – har jeg drodlet med 5080 Nyhetskanalen for siste gang denne høsten. Det er også en god ting å tilbringe tid sammen med yngre mennesker. De sier på sin side at mitt bidrag hjelper dem å holde seg gammel til sinns.
Gleder meg til å se showet deres på Ole Bull Scene i Bergen i desember. Og det sier jeg ikke bare fordi de har satt navnet mitt på plakaten. Mest derfor, men ikke bare.
GITAR
Sist helg forsøkte jeg å spille elektrisk gitar for første gang siden åttitallet. Det var utløst av hybris, den beklagelige mangelen på hemninger en kan rammes av litt utpå kvelden. Det gikk fort å slå fast at jeg a) kan for lite til å være god, b) kan akkurat for mye til å slutte å forsøke å være flink, og c) ikke har et rocka bein i kroppen. Skitt samma, alle kan ikke spille. Noen må lytte også.
LEST
MORO: De forvandlede
Et tussete prosjekt som har tatt ni år, gjennomført med kjærlighet og flid. Moro har åpenbart lagt over, som vi sa; brukt matpapir, og det gjør ingen verdens ting. Det er ideene som driver dette. Dessuten spør han godt, og forfatterne svarer godt. Ingen av delene særlig overraskende.
KNIGHT: Avslørt
Klumpete skrevet, men sånn krim som mot slutten får deg til å si: «Akkurat, ja. Så det var sånn det var.»
SETT
Vill vest / Blazing Saddles (DVD)
I følge omslaget i sin tid kåret til verdens sjette morsomste film. Hoiende blanding av klassiske Brooks-plumpheter og inspirert tøv.
Broen, S3 E07
Dette klarer de aldri å knyte sammen på en tilfredsstillende måte, men vi klarer ikke å la være å se på. Det er fortsatt veldig mørkt rundt Øresund.
The Last Man On Earth S1 E12
Moro. Will Fortes rolle som Phil Miller burde være mer irriterende for seerne enn den faktisk er. I stedet er Phil primært irriterende for de andre rollene. Han er som George Costanza etter apokalypsen, men verre.
Penny Dreadful S2 E01
Blod, gørr, scarification og høye snipper. En tidligere Bond, en tidligere Bond-dame, en Bond-forfatter og verden på spill, under dronning Victorias regime. Stephen King har skrevet om De Fryktløse Vampyrjegerne i sin skrekkhistorikk Danse Macabre; her er de igjen.
TING REKLAMEN HAR LÆRT OSS
Hvis en mann blir sammen med en kvinne som ikke bryr seg om forskjellen på Jarlsberg og andre guloster, vil hun før eller senere være utro med en mann av en annen hudfarge.
