Kulturjournalistikken handler om å vurdere ting som ennå ikke har skjedd, for et begrenset publikum.
Som Mister Chance sa: «Jeg liker TV.» Selvfølgelig må man like TV. Ved siden av arbeid og himmellegemenes bevegelse er det TV som stykker opp tida og gir tilværelsen en rytme, som får oss til å føle uka som uke, som tida mellom hver episode av et favorittprogram. Når det blir Eurovision Song Contest igjen, vet vi at ett år er gått. Jeg husker hvor jeg var og hvem jeg var sammen med da Norge slo Brasil. TV er vevet inn i hukommelsen, og har blitt en del av vår bevissthet. Derfor er det heller ikke underlig at mediene bruker en del plass på TV. Noe skal man fylle papiravisene med når folk får nyhetene sine på nettet. Og noe skal man fylle nettavisene med når vi får nyhetene fra hvor det skal være.
Det som er underlig, er for det første at riksavisene oppfører seg som bransjeorganer for TV og annonsører, og for det andre at kulturjournalistikken i stadig større grad handler om å sette karakter på ting som ennå ikke har skjedd. Begge deler ble tydelig da TV2 presenterte deltakerne i høstens sesong av Skal vi danse.
Ballet åpnet i VG Lørdag, der VGTV-programleder Morten Hegseth skrev en kommentar to dager før høstens Skal vi danse-deltakere ble presentert. Hegseth tok på seg å forklare hvordan sammensetningen av deltakere burde se ut for at SVD skulle få flest mulig seere. Han pekte på hvilke utfordringer programmet står overfor når det bruker opp kjendiser raskere enn nye kjendiser kommer til, samtidig som seerne blir stadig mer kravstore. Han presenterte også løsningen, som er å
- overraske seerne
- satse på variasjon
- by på «kjendiser som fra før har et ungt publikum», og
- «passe på andre målgrupper enn de unge og nettfikserte».
Disse rådene kom åpenbart for sent til at TV2 kunne gjøre seg nytte av dem, så de må ses på som en generell advarsel til kanalen og et frampek til den reelle vurderingen av deltakerne, som skulle komme senere samme dag.
Deltakerne ble presentert klokka 13 og deretter behørig intervjuet i VG og Dagbladets respektive nettutgaver om hvordan de tror det kommer å bli å danse til høsten.
Begge avisene holdt saken varm i tirsdagens papirutgaver. Dagbladet hadde hentet inn uttalelser fra tv-ekspertene Ingeborg Heldal, Per Sundnes og Carat Norges tv- og radio-sjef Morten Wiberg. Alle disse tre gjør seg spennende tanker om hvordan seerne vurderer deltakerne i høstens SVD. Her er det dessverre ikke plass til å gå nærmere inn på disse tankene.
Som nevnt: TV gir oss felles erfaringer. Likevel er det ikke sånn at det som avgjør om jeg skal se på Skal vi danse er hvor mange andre som ser på. Ekspertenes ærend er å fortelle TV2 hvordan de får høyest mulig seertall. De forteller ikke hvilke ikke-dansere de selv ønsker å se på dansegulvet, men hvem TV2 burde ha fått med for å optimere seertallene for å kunne ta høyest mulig pris for reklametid.
Slike vurderinger er garantert spennende for mange grupper, som for eksempel deltakerne, produksjonsselskapet, ledelsen i TV2, annonsører som lurer på hvor mye penger det er verdt å bruke på reklame i TV2, og de som hjelper annonsørene å få mest mulig igjen for TV-reklamepengene, sånn som Carat Norge.
Dagbladet.no fulgte opp onsdag med «Hvem vinner stjernekrigen av TV2 og NRK? Vi kaster terningen», som etter bildene å dømme var en sammenlignende vurdering av høstens Skal vi danse og høstens Stjernekamp, altså to programserier som har det til felles at de a) lar kjente nordmenn prøve seg på ting og musikksjangere de i utgangspunktet ikke mestrer, og b) ennå ikke er sendt. Altså et oppslag hvor en av Dagbladets kulturjournalister gir sin vurdering av noe som ennå ikke har hendt. Jeg har ikke lest denne artikkelen, siden den bare er tilgjengelig på Dagbladets betaltjeneste Dagbladet +, og det strider mot min overbevisning å betale for journalistikk på nettet. Men uten å vite hvilket program som fikk flest øyne på terningen*, gjetter jeg at man vinner stjernekrigen ved å få flest seere til høsten, og at artikkelen spår hvilket program som får det.
Potensielle TV-seere er neppe interessert i TV-ekspertenes vurderinger av hvor mange potensielle TV-seere som kommer til å se på. Disse vurderingene er åpenbart ment for bransjen. Her skiller kulturjournalistikken seg fra sportsjournalistikken. Når mediene skriver om en fotballkamp som ennå ikke er spilt, skriver man om skader og ferdigheter og kamptaktikk, ikke om hvor mange som kanskje kjøper billett. Man skriver for alle fotballinteresserte – ikke bare for klubber og sponsorer.
Når høsten setter inn, vil det sikkert bli artig å følge med på både Skal vi danse og Stjernekamp. Selv er jeg ingen tv-ekspert, og vet derfor ikke hvor mye jeg kommer til å se på tv.
*Jeg er usikker på om terningen, som vi ellers bruker for å skape et tilfeldig utfall i spill, er det beste symbolet man kunne ha valgt for å sette en karakter. Denne bruken av terning kan få anmelderes vurdering til å fremstå som mer likegyldig enn hva som er hensikten.
Første gang publisert i Dagbladet
