Terrorviruset

Et forsøk på å trenge inn i den hvite, terroristiske bevissthet

Den 22. juli 2011 ble det norske sosialdemokratiet utsatt for to terrorhandlinger egnet til å forandre vår politiske tenkemåte: Regjeringskvartalet i Oslo ser ut som en krigssone, med syv personer bekreftet omkommet; et åttitalls ungdommer er bekreftet drept på AUF-leiren på Utøya. I de første timene av kaoset fredag ettermiddag gikk mistankene i retning islamistiske terrorister: Gjerningsmannen viste seg snart å være en 32 år gammel, hvit nordmann med høyreekstreme synspunkter og kristenkonservativt livssyn. Anders Behring Brevik, som nå er siktet for bombeangrepet mot Olje- og Energidepartementet og Utløya-massakren, skal ha hatt to mindre verv i FrP og FpU omtrent ti år tilbake i tid, og siden debattert aktivt på islamkritiske nettsteder som document.no.

På Breviks fjesbokside kunne man lese at han interesserte seg for ‘å grunnlegge og utvikle organisasjoner’, ‘å lese og skrive’, ‘sosialisering’, ‘reising’, ‘frimureri’, ‘arbeid’, ‘gaming’, ‘festing’ og ‘fitness’. At gjerningsmannen fremhever William James, Adam Smith, Kant og Machiavelli som sine yndlingsforfattere, gjør ham til en uventet mordertype, sett fra storsamfunnets ståsted.

Fordi jeg de siste årene har skrevet på to manus om ekstremistiske tankemåter, en ungdomsroman og en essaysamling, er jeg ikke like overrasket. Timothy McVeigh, som stod bak angrepet på WTO-bygget i Oklahoma i 1995, hadde en profil som lignet på Breviks; kristenkonservativ, våpeninteressert, globaliseringsfiendtlig og konspiratorisk innstilt til makthaverne. Heller ikke vil det overraske meg om Brevik har studert skolemassakre som Columbine, Virginia Tech og Jokela. Gjerningsmennene bak disse massakrene hadde dét til felles, at de var intelligente unge menn med en sterk følelse av fremmedgjorthet, forurettethet og sosial isolering. For sistnevnte kategori inngår gjerne Killerspiele (voldelige dataspill), skytevåpen og musikk av typen martial industrial. Mange av dem har en fortid som mobbeofre, og dyrker fantasier om makt og hevn.

I disse fortapte sjelene drar jeg kjensel på mye. I perioden 2002-2006 gjennomgikk jeg det som i ettertid kan minne om en radikaliseringsprosess. For en som hadde befattet seg med rasjonalitet på fulltid i fem år, kom raseriet som en plutselig sykdom. Utrygghet i et multikulturelt nabolag i Paris blåste liv i tunge, antiislamske fordommer, som begynte å versere i eteren etter 11. september 2001. I dag ser jeg på det som et memetisk virus: Min bevissthet ble infisert med autoritære, rasistiske og antiislamske memer. Mem-begrepet ble først lansert av zoologen Richard Dawkins i boken The Selfish Gene i 1976, og beskriver kulturens motstykke til genet.

Jeg var en fredelig student som ble møtt med blikk og holdninger jeg oppfattet som fiendtlige, rasistiske og antihvite. Fordi jeg var følsom inntil det overfølsomme, ble jeg grepet av en ekstrem aggresjon. Som hvit nordmann og europeer følte jeg meg sviktet av politikere som åpnet samfunnene våre for masseinnvandring, samtidig som de feide den antihvite rasismen under teppet. Jeg følte meg oversett, forbigått og krenket. Raseriet var totalt: «Ingen forstår min fortvilelse». Kall det gjerne et psykologisk problem: Jeg er overbevist om at slike sinnsstemninger gjør enkelte til terrorister. Hvis jeg ikke gikk av skaftet, skyldtes det enten at jeg var for feig, eller for godt oppdratt og skolert.

Jeg valgte å uttrykke sinnet i ord og lyd, heller enn i handling. Det er ikke tilfeldig at Sturmgeist ble til i denne perioden. Den 23. desember 2004 skriver en sint Cornelius om sin tid i Paris: «However, every day, I felt the dis-ease (the disease, given that I consider racism to be a mental virus – I know this from my subjective experience) in the gaze of the other, varying from fear, to suspicion, to envy, to hatred, to indifference, to you name it. Perhaps all of this was just one great misunderstanding from my part – but I don’t think so. I believe that Paris is in for some serious racial and cultural tensions in the decades ahead. Something I would like to do as a journalist is to do some reporting from the ‘new’ France and the suburbs in Paris, portraying the misery that prevails there; the poverty, the feeling of insecurity and rejection, the hatred against the society that ‘let its migrant workers down’, the lawlessness, the poor schooling and antisocial behaviour, the abuse of alcohol and drugs, the rise of American gangster rap values coupled with downright totalitarian Islam, hardcore porn and hatred of women, and you get the picture. There are many reasons why things are as they are (another truism, Odin forgive me), but I am convinced that Paris will explode in one way or the other.»

Etter 22. juli 2011 er det på tide å hente frem terrorviruset i en selv, og utsette det for nådeløs analyse.