Bursdagsgaven til min lillesøster i år blir en bok med grønne uthevinger og kommentarer i margen fra storesøster. En bok jeg håper hun selv kan få bruk for når hun om et år leverer tilbake bøkene fra videregående og tar plass ved et eller annet universitet eller høgskole. Boken er selvfølgelig Lena Dunhams «Ikke en sånn jente».
Jeg ble kjent med arbeidet til Lena Dunhams mor, Laurie Simmons, lenge før jeg oppdaget filmen ”Tiny furniture” og senere tv-serien ”GIRLS”, som begge er regissert av Dunham selv.
Lena Dunhams mor er en kjent feministisk kunstner
Som 21 år gammel kunstfagstudent ble Simmons en av døråpnerne mine inn til en verden av kvinnelige kunstnere som jeg ikke en gang visste eksisterte. På barneskolen hadde jeg lært om Munch, Tidemand & Gude, Monet, Matisse, Picasso og Dalí. Jeg hadde ingen anelse om at det fantes kunst som problematiserte temaer knyttet til mitt eget kjønn.
Åpenbaringen kom som en redning for en usikker jente i begynnelsen av 20-årene. Jeg hadde nettopp fått tilbakemelding på (jeg innrømmer det ærlig) et ganske mislykket forsøk av et verk som tok sikte på å kritisere Britney Spears og sexismen i samfunnet. Kunstlæreren kastet et oppgitt blikk på det forvridde maleriet av det som skulle forestille Britney og erklærte ganske enkelt at: «feminismen er død».
Feminismen var ikke død med Britney
Feminismen var ikke død, det vil den heller aldri bli. Uavhengig av den levende bevegelsen, vil feminismen alltid leve gjennom historier og dokumentasjon som hentes frem igjen hver gang en 20 år gammel kvinnelig student lurer på hva hun gjør galt.
Laurie Simmons og resten av den feministiske kunstbevegelsen skulle komme til å bety mye for meg gjennom de neste årene av min kreative utdannelse. Det gjorde den nok for Lena Dunham også, som tross alt vokste opp med dama. Når hun nå har skrevet ned sine memoarer, i en alder av 28 år, følger det i samme spor som tv-serien «GIRLS».
Boka er en samling av selvutleverende, navlebeskuende og vaginale tekster som åpenbart har blitt for mye for et bredt utvalg av anmeldere, også i Norge.
Det er som om Dunhams egne åpningsord oppfyller seg selv i kritikken som har fulgt i anmeldelsene. Hun sier:
-Enda så hardt vi har jobbet og så langt vi har kommet, er det fortsatt sterke krefter som forteller kvinner at det som opptar oss er uviktig, at meningene våre er uten betydning og at historiene våre ikke har tyngde nok til å fortjene å bli fortalt. Fortsatt er det mange som mener at det kvinner skriver ikke er stort annet enn en øvelse i forfengelighet.
Og Dunham skrider til verket på sedvanlig vis: Hun driter ut seg selv. Den er navlebeskuende av en grunn: Det er morsomt (Ja! Hun er kvinne og hun er morsom). Allerede innledningsvis skriver hun: «Jeg kan allerede fornemme skammen jeg vil føle senere, over at jeg trodde jeg hadde noe å tilby deg.»
Dunham utleverer likevel ikke sin nåværende samboer i boka og kanskje tyder det på at hennes utlevering er mer planlagt enn en del skal ha det til. Hun romantiserer ikke rundt den lykkelige kjærligheten, hun går rett inn i den grenseoverskridende seksualiteten, den som gjør vondt og den som er flau. Og det er dette jeg opplever som Dunhams viktigste prosjekt i sine arbeider, hun forsøker alltid å utvide kvinners rom:
Vi er ikke vant til å forholde oss til kvinnelig seksualitet på dens egne premisser. Vi lever i en overseksualisert hverdag, med perfekt redigerte kvinnerumper på hver ledige reklameplass. Men, når en uredigert kvinne selv sier vagina (eller runk for den saks skyld) veldig mange ganger, da blir det rett og slett for mye for noen.
Vi mangler innhold om jenters seksualitet
For min del skulle jeg gjerne hatt enda mer av vagina og mindre utklipp av mislykkede diettplaner og veskeinnhold i boka. Nettopp fordi stoff om jenters seksualitet og hvordan den krysser grenser fortsatt er mangelvare på norske pikerom.
I Dunhams utallige skildringer av møter med menn hun har datet, dukker det også opp en historie om en voldtekt. Det er ikke noe å lure på – episoden hun skildrer er en voldtekt. Men Dunham bærer på en skam av å føle delaktighet i overgrepet, en følelse som er veldig vanlig å bære på etter å ha blitt utsatt for voldtekt.
Ved å skildre nyansene som ligger bak et overgrep klarer kanskje Dunham å gjøre flere unge kvinner oppmerksom på hvor feil det er når jenter plasserer skylden på seg selv.
Dunham problematiserer rundt dette med frihet i valg. Et valg må settes inn i en kontekst for å kunne vurderes som fritt sier Dunham.
Enkelte liberale stemmer (de nye feministene inkludert) vil nå ha det til at likestilling oppstår av seg selv og at frie valg er likt for alle. I den virkelige verden vet vi at valg er påvirket av samfunnet rundt oss og hvordan vi defineres av det.
Når lillesøsteren min om et år sitter i senga på studenthybelen sin og er lei av tilværelsen. Når hun kanskje har blitt fortalt av en lærer at det hun tror på er feil.
Da håper jeg at hun kan finne frem historiene til Dunham. Jeg håper hun teller den overdrevne bruken av ordet vagina, reflekterer rundt muligheter av valg og konkluderer med å stole på sine egne meninger.
