De første stegene på vei mot vår egen art, Homo sapiens, ble tatt i Afrika for sju–åtte millioner år siden. Ikke i noen annen verdensdel har mennesker levd like lenge. Vi kan alle følge våre gener tilbake til dette kontinentet.
«Det skulle ikke være mulig å fortelle Afrikas historie fra de første mennesker til i dag i én bok. Men det er nettopp det Tore Linné Eriksen har gjort,» skriver Vårt Land-anmelder Jon Magne Lund. Og han er langt fra alene om å være begeistret for Eriksens Afrika.
– En triumf av en bok
I Afrika. Fra de første mennesker til i dag tar Tore Linné Eriksen oss med på en lang og spennende reise helt fram til dagens Afrika, et kontinent som rommer 1,3 milliarder mennesker fordelt på 55 stater.
Boka formidler oppdatert kunnskap og nye perspektiver med stor fortellerglede, og løfter fram forholdet mellom mennesker og natur på dette mangslungne kontinentet.
NRKs Knut Hoem skriver: «Med sin bok har Tore Linné Eriksen bevist at det er fullt mulig for en allment interessert leser å finne en snarvei inn til alt hun ikke visste hun lengtet etter å vite om Afrika.»
Andreas Viestad i Morgenbladet fastslår at «Tore Linné Eriksens afrikahistorie er en triumf av en bok […] fortjener å bli stående som et standardverk i mange år.» Og Terje Vigtel i Bistandsaktuelt kaller boka «briljant», og skriver: «Boka burde være obligatorisk for alle som studerer, er interesserte i eller reiser til Afrika.».
«Afrika er i endring og det er derfor all grunn til å lese Afrikas historie og samtid på nytt – som Tore Linné Eriksen her gjør i dette flotte, bredt anlagte bokverket ment for den alminnelig interesserte leser,» skriver Klassekampens Bjørn Enge Bertelsen.
I tog for ANC som 16-åring
Tore Linné Eriksens engasjement for Afrika ble vekket allerede i ungdomsårene.
– Da jeg var 16 år, i 1961, deltok jeg i fakkeltoget for nobelprisvinner Albert Luthuli, forteller Eriksen.
– Luthuli var leder for frigjøringsbevegelsen ANC og mottok prisen for sin kamp mot det sørafrikanske apartheidstyret. Det ble starten på et langt liv i kamp mot rasisme og undertrykking.
Fra 1970-tallet ble Afrika det området Eriksen kom til å konsentrere seg om som historiker og utviklingsforsker, både ved Nordiska Afrikainstitutet i Uppsala, Norsk Utenrikspolitisk Institutt og det som i dag er OsloMet- storbyuniversitetet.
– Innimellom har jeg bodd i fem-seks afrikanske land, og fått gode kolleger i langt flere. Dette har vært en forutsetning for å kunne skrive Afrika, sier Eriksen.
Felles fortid og framtid
– I Afrika følger jeg overgangen til oppreist gange, bruk av ild, steinredskaper, en større hjerne, sosial samhørighet og språk, forteller Eriksen.
Genforskningen etterlater liten tvil om at alt dette var på plass før den siste utvandringen fra Afrika for rundt 65 000 – 75 000 år siden.
– Med et moteord er jeg ydmyk ved tanken på den langsomme utviklingen av Homo sapiens på den afrikanske savannen, sier Eriksen.
– Ikke minst gjelder dette med tanke på hvordan vår egen art, som like gjerne kan kalles Homo dominatus, står i fare for å ødelegge klodens livsgrunnlag. I disse dager går den globale oppvarmingen kraftigst ut over fattigfolk i det sårbare Afrika, sier Eriksen.
Bryter med todelingen av Afrika
Folk i Vesten har hatt en tendens til å tenke på Afrika som todelt: Afrika sør for Sahara og det arabiske Nord-Afrika. I Afrika bryter Eriksen med dette, og tar istedet for seg hele det afrikanske kontinentet sett under ett.
– Med dette valget har jeg ikke gjort det lett for meg selv. Men det måtte gjøres for å formidle et bilde av Afrika som både er mer komplisert og mer enhetlig, forteller Eriksen.
Han gir flere eksempler på hvorfor skillet mellom nord og sør kan anses som et kunstig skille.
– For å si det litt lettvint: Sist jeg så på kartet, lå Nord-Afrika på det afrikanske kontinentet. Den afrikanske unionen (AU) har 55 medlemmer. Sahara er ikke bare en barrière, men minst like mye et bindeledd gjennom karavaner, handel og utveksling av kulturelle og religiøse impulser, slik som spredning av islam, sier Eriksen.
Gir nytt blikk på historien
Om man ser på Afrika som en slik geografisk helhet, rokker det samtidig ved oppfatningen mange av oss har av hva som er afrikansk.
Oldtidens Egypt sees som en afrikansk sivilisasjon, Augustin en afrikansk tenker og den arabiske våren i 2011 blir i all hovedsak den afrikanske våren.
– Heller ikke 1800-tallets kappløp om Afrika kan forstås uten den franske okkupasjonen av Algerie som startet allerede i 1830. Og reaksjonene på krigen Frankrike, Storbritannia og Israel førte mot Egypt om kontrollen over Suezkanalen i 1956 bidro til den påfølgende kolonifrigjøringen i Afrika. Da Norge var med på å bombe Libya i 2011, bombet vi et afrikansk land, sier Eriksen.
Opptatt av ulikhet, makt og miljø
Det er ikke til å komme unna at Eriksen, som enhver annen fagperson, har områder han er mer opptatt av enn andre.
– Som historiker og utviklingsforsker har jeg alltid vært sterkest opptatt av ulikhet, makt og miljø, og jeg har arbeidet mest med det sentrale, østlige og sørlige Afrika, forteller Eriksen.
Derfor har han underveis i sitt arbeid med Afrika syntes at det har vært spennende å tilegne seg mer kunnskap om disse temaene ut fra kjønnsperspektiver, arkeologi og religionshistorie.
– Men mest nytt har jeg utvilsomt lært om den aller tidligste utviklingen mot Homo sapiens, levemåten til sankere og jegere, islams spredning og – ikke minst – det spennende og dynamiske 1800-tallet som ble avbrutt gjennom koloniokkupasjonen, sier Eriksen.
Brenner for å formidle
Selv om Eriksen har lang akademisk bakgrunn, bærer Afrika preg av et sterkt ønske om å formidle Afrikas historie til en bred målgruppe.
– Hvem ser du for deg at vil ha utbytte av boka?
– Det er jo en lærebok, i den forstand at jeg håper folk lærer noe av å lese den, slik jeg har lært en masse av å arbeide med den. Men jeg har alltid levd et liv utenfor de akademiske murene, og har skrevet lærebøker for ulike aldersgrupper og bøker om Afrika og Nelson Mandela for barn og ungdom, sier Eriksen.
Nå kjente han at tida var kommet til å formidle oppsamlet kunnskap i et tilgjengelig språk som forteller historier gjennom massevis av bilder og kart.
– Jeg er glad for at dette forsøket er tatt vel imot, og vil aldri gi opp min trassige tro på det gammeldagse ordet folkeopplysning, konkluderer han.
Skjønnlitteraturen viktig for å forstå
Blant Eriksens kilder i arbeidet med Afrika finner vi blant annet en lang rekke skjønnlitteratur.
– Jeg har hele mitt liv vært opptatt av afrikanske stemmer, enten de tilhører venner, kolleger eller skjønnlitterære forfattere. Skjønnlitteratur skrevet av afrikanske forfattere er spennende kilder. Dette fordi de ofte makter å gå inn i hverdagsliv og tanker på en bedre måte enn historikere kan, særlig hvis historikerne selv ikke er afrikanere, sier Eriksen.
Blant skjønnlitterære forfattere og verk som har bidratt til å utvide hans syn på Afrika, finner vi litteratur fra stort sett alle kanter av kontinentet.
– Jeg slapp aldri inn i Sør-Afrika under apartheidtida. Da spilte blant annet Nadine Gordimer, André Brink, Alex La Guma, Peter Abrahams og Bloke Modisane en viktig rolle, forteller Eriksen.
– Jeg har alltid fulgt Assia Djebar (Algerie), Nawal El Saadawi (Egypt), Ngũgĩ wa Thiong’o (Kenya), Chinua Achebe (Nigeria) og Nuruddin Farah (Somalia). Nå har de fått skarp konkurranse fra Buchi Emecheta og Chimamanda Ngozi Adichie (begge Nigeria) og Tsitis Dangarembga (Zimbabwe).
Sist leste forfatter er Petina Gappah (Zimbabwe), som akkurat nå er ute på norsk med sin nyeste bok Ut av mørket, skinnende lys.
