Jeg skal ikke røpe hva vi kaller dere som bare ser dette ene rittet i året.
Sommeren 1999 ligger en hetebølge over mesteparten av Tyskland. For oss som bor i byene er det nesten ikke til å holde ut. I Hamburg kryper kvikksølvsøylen opp mot femogtredve. Og blir der. Jeg går ikke ut av døra. Å få gjort noe fornuftig på papiret er ikke å tenke på. Jeg sitter dørgende stille foran tv-apparatet og zapper. Bare avbrutt av en og annen iskald dusj. Jeg er 43 år, og fullstendig uberørt av alt som har med sport og idrett å gjøre. Et par uker seinere skal jeg være hekta på sykkel, men det er jeg ennå lykkelig uvitende om.
Selvsagt har jeg hørt om Tour de France. Jeg vet at det finnes folk som kjører etter hverandre på sykkel. Akkurat som jeg vet at det finnes typer som helt frivillig dundrer løs på en lærball ute på en plen. På ramme alvor. Jeg skjønner meg ikke på den slags. Jeg synes at alle som interesserer seg for sport er noen idioter.
Vi befinner oss i begynnelsen av juli. I 1999 er det forholdsvis begrenset med kanaler på boksen, og det som sendes midt på dagen er naturligvis temmelig syltynne greier. Jeg blir hengende på ARD. Tysklands NRK. Som altså overfører Tour de France. Her er det faktisk tilløpt til bra tv. Historie. Slott og borger. Geografi. Fjell og grønne daler. Mat og drikke. Intervjuer med vinbønder og skinkebaroner. Og en utrolig fet filming fra både helikopter og motorsykkel. At det er noen som driver og tøyser med noen tråsykler et sted i bakgrunnen er litt irriterende, men bare litt. ARD lager Tdf-overføring for folkedypet. Og sender hver dag. Jeg begynner å glede meg til neste dags rapport fra fransk landbruk, og bildene fra de svimlende fjellpassene i Alpene.
Men så er det gjort. En vakker varmedirrende dag raser min bunnsolide verden som sportsforakter i grus. En sykkelrytter, som har ledet an de siste ti minuttene inn mot mål, legger seg brått ut til siden, og lar en annen vinne. Har det rablet fullstendig for ham? Er det varmen?
Jeg begynner å stille stadig flere spørsmål som har med selve rittet å gjøre. Og har ingen andre å spørre enn meg selv. En uke seinere er jeg kastet inn i en verden jeg ikke ante eksisterte. Jeg sier det selvsagt ikke til noen. Trøster meg med at det bare er snakk om en liten glipp. Et helt uskyldig sidesprang. Et øyeblikk av blindt begjær.
Og så er heldigvis Touren over for denne gang, og til neste år drar jeg ut til kysten og bader isteden. Men vent nå litt. Var det ikke et eller annet ritt i Spania også? Vuelta et eller annet? Tre uker?
Etter Vueltaen nytter det ikke å holde det skjult lenger. Jeg sier til kona mi at det har skjedd noe. At vi får sette oss ned og ta en prat. Jeg tilstår alt. Jeg forteller henne til og med at jeg har begynt å misbruke vår splitter nye internett-tilkobling. Nei. Ikke porno. Sykkel. Vi opererer til og med med nick. Falske navn. Det er mange av oss.
Jeg kommer aldri til å glemme det vantro blikket hennes.
Men hun blir. Og året etter ser jeg samtlige sykkelritt som overføres på tysk tv, mens leser alt jeg kommer over av rittenes historie og løpsresultater.
Ok. Det er ikke alle som tar den helt ut. Men jeg tror mange kan kjenne seg igjen i begeistringen for Tour de France. Og hvordan det hele begynner.(Jeg skal ikke røpe hva vi skrullinger kaller dere som bare ser dette ene rittet i året.) Ikke bry dere om oss. Fra å være en sport for svært spesielt interesserte har sykkel blitt en norsk folkesport. TV2s årlige overføring har blitt en dundrende suksess. Når disse linjene står på trykk er den trettende etappen av årets gule eventyr i gang, og alt er på plass. Ryktene. Skandalene. Avsløringene og Monsterveltene. Og sist og minst og viktig nok: Det årlige og uunngåelige varselropet fra feltet, og da mener jeg kommentarfeltet, som kan fortelle oss alle at alt er en eneste gigantisk bløff, en sump av løgn og menneskelig fornedrelse. Det blir ingen Tour uten dere.
Dette innlegget står også på trykk i Dagsavisen 17.07.2015
