Trette menn

Det går røde tråder gjennom våre liv, og vi ser dem ikke før vi får en del år på nakken, enkelte får ikke øye på dem før langt inn i alderdommen, noen ser dem aldri. I mitt liv heter en av disse trådene ”Trette menn”. Eller like gjerne: ”Ulykkelige menn”. Jeg har hatt dem rundt meg så lenge jeg har levd. Fra jeg som gutt løp ærend for karene som satt og drakk inne på nabotomta i Prinsegata, til jeg i dag går rundt i gatene og på kneipene i Hamburg som en middelaldrende fyr. Jeg havner alltid i trette menns selskap. Helt fra jeg var barn har de gitt meg historiene sine. Eller jeg har lokket dem ut av dem. Alt etter som hvem som har vært fullest, eller sintest, eller mest sliten. Satt jeg som ung på toget fra Larvik til Oslo, og hørte banning og klirring i flasker på Tønsberg stasjon, kunne jeg bare legge fra meg Dagbladet med det samme. Jeg visste hvem som om et minutt eller to ville gli ned i det ledige setet ved siden av meg. Det er på nøyaktig samme vis den dag i dag. Det kommer til å være sånn så lenge jeg lever. Det er helt ok. Jeg begynner dessuten å bli ganske trett selv.

Jeg var en sånn en som ikke fikk start på livet før jeg kom meg hjemmefra, jeg grep det første som bød seg, det var ledige jobber på Lier. Så flyttet jeg dit som atten- nittenåring. Og naturligvis: Trette menn, ulykkelige og ravende gale! På fritiden satt jeg på hybelen på ”Broderhjemmet” og forsøkte å skrive dikt, uten en gang å tenke tanken på at det jeg gikk i til daglig, denne elendigheten, denne uverdigheten som preget det hele, kunne være noe å skrive om. Her lå folk badet i sin egen møkk mens andre ble tvangsforet; tjue mann sperret inne på ett rom, her levde de i tiår etter tiår, og her døde de; ofte to og tre i slengen. Jeg tok ikke et eneste notat. Jeg hadde ikke en gang en mistanke om at det var nettopp dette miljøet, dette syke, syke sinnssykehuset i Lierdalen som skulle komme til å danne rammen om min første roman. For så tidlig i livet skulle jeg bli lyriker. Og måtte det likevel bli prosa, så i hvert fall ikke noe så traurig som streit sosialrealisme. Hvordan kunne en sånn innstilling gå sammen med min voldsomme beundring for Jens Bjørneboe? Jeg vet ikke. Jeg klarer rett og slett ikke å komme i kontakt med nittenåringen i meg.

I årene som følger etter oppholdet på Lier, går jeg bare rundt og er ung, med blyanten bak øret.

Til alvoret innhenter meg i form av en seksten måneders siviltjeneste som jeg har gått og gruet meg til i flere år; det er straffen for at jeg har sagt nei til militærlivet. Seksten måneder på et og samme sted, beskjeftiget med det samme hver dag. Tanken er ikke til å holde ut.

Og hvor havner jeg? I et hus med meget trette menn. Naturligvis får jeg vel si, siden det nå en gang ser ut til at Gud har en eller annen plan med meg og nettopp menn av dette slaget. Jeg blir nattevakt på et av Frelsesarmeens herberger for drukkenbolter i Oslo. Når jeg trer inn i de gamle og nedslitte lokalene og kjenner den velkjente angen av brennevin, piss og matos, har jeg ingen anelse om at det som skal skje, er at de gamle bildene fra Lier skal stige opp til overflaten i meg. Jeg har på dette tidspunktet mer eller mindre gitt opp tanken på poesien, og blir av og til sittende ut over nettene og gjøre meg notater til noe som kanskje… Og så begynner livet mitt som forfatter, for det er forteller jeg er og ikke poet.

Men hvordan arbeider man med en roman når man sitter alene edru om nettene, med seksten tørste menn som kommer og går i alle mulige tilstander? Det vet jeg ikke noe om, siden jeg på dette tidspunktet aldri har skrevet noen roman, men nokså snart forstår jeg at skal noe bli gjort, må visse regler brytes, og den viktigste av dem er forbudet mot å ta med brennevin inn i huset. En regel som foruten å forstyrre meg i forfattergjerningen, jo også er direkte idiotisk; jeg mener hva er vitsen med å bo på et hjem for alkoholikere dersom man må stå ute i kulda og drikke? Så snart jeg ser en annen vei når gutta smugler inn spriten, blir det harmoni og skrivero. De sover som bjørner fra halv ti om kvelden. Ikke en eneste slåsskamp. Ikke en krangel.

Jeg har ikke snev av dårlig samvittighet. Den armeen jeg nå tilhører, og som jeg skal komme til å få et livslangt kjærlighetsforhold til, bryter selv så mange pålagte regler og direktiver som de til enhver tid har lyst til. På det viset får jeg anledning til å gå vakter som er dobbelt så lange som det som er tillatt, hvilket gir meg både mer tid til å skrive i lange økter – og fritid. I løpet av de lange kveldene og nettene sitter jeg og skriver for hånd på spiralblokker, og på de dagene jeg har fri, fører jeg inn med høyre pekefinger på en lånt reiseskrivemaskin. Det går ikke fort, men seksten måneder er seksten måneder.

Og hele tiden har jeg disse trette mennene rundt meg. De sitter inne på kontoret, eller de snubler opp eller ned trappene. I begynnelsen er de skeptiske; de liker i utgangspunktet ikke sivilarbeidere, militærnektere, siden de selv både har slåss i Indokina og i Normandie, samt blitt torpedert i kanalen og utenfor Murmansk, men ganske snart går det seg til mellom oss. Etter noen måneder begynner de å kalle meg Larvik. Som de jo gjør ute på blåmyra. Da er det greit. Men hva er alt det papirarbeidet som jeg sitter med hele tiden?

Roman.

Roman? Jo, de skal gi meg romaner!

Og det gjør de. Seksten mann. Seksten historier så ravende vanvittige, svarte, lattervekkende, til å grine av; de kommer sånn litt smått om senn, en linje en dag, en side en annen. Men når de skjønner at jeg mener alvor, må jeg love dem å vente med å skrive et ord om dem til de alle er døde. Det lover jeg. Det er ikke så vanskelig heller, siden jeg jo sitter og skriver om en hel annen gjeng slitne og ulykkelige menn, nemlig gærningene på den nå etter hvert nedlagte 23-salen på Lier sykehus.

Og nå er de alle døde. De trette mennene på Lier, og de trette mennene på Frelsesarmeens herberge i Oslo. Også min gode venn major Løwer har måttet bite i gresset. En befal av guds nåde, for nå å si det slik. Alle borte. De har tatt med seg kallenavnene sine, drømmene og løgnene, marerittene og rusen, og reist ut i verdensnatten.

Så fører tilfeldighetene (eller hva det er) meg tilbake til det samme herberget tredve år senere. En iskald vinterdag sitter jeg og drikker kaffe og spiser brødblingser med betjening og beboere i den samme stua der vi pleide å ha tv`n i gamledager. Gulvet like skeivt som den gang. Den gamle brennevins-osen sitter fremdeles i veggene. Men det er slutt på spriten. Slutt på innsmuglede eksportflasker og kvarte bitre. De gamle drankerne, som tidligere inkarnerte seg med stor selvfølgelighet fra generasjon til generasjon er nå borte for alltid. Nå er det heroinet som råder. Og gamlingene som sitter der og tygger med delvis nakne gummer, er sånn ca rundt førti. Men det underlige er, og jeg har aldri forstått hvorfor – at kjeftamentet er det samme. Og evnen til å formidle en story. Det var sånn da jeg som gutt satt og hørte på drankerne i skjulet til Georg. Helt oppslukt av hallusinatoriske skrøner, og de utroligste løgner og eventyr. Og på herberget den gang. Et helt hus proppfullt av sviende replikker, godt fortale skrøner, og beretninger om komplekse livsløp, om tap og ørsmå seire.

Og sånn er det i dag også. Nesten alle junkier jeg kjenner har ei smelle kjappere enn Espen Askeladd. Den samme galgenhumoren og det samme skråblikket som de gamle alkisene. Er det en overlevelses-mekanikk? Nei, det kan ikke forklares slik, for du kan ikke finne opp ditt eget fortellertalent. Du har det. Eller du har det ikke.

Ok. Det samme kan det være. Det er ikke alt vi trenger å vite.

Jeg sitter og skriver disse linjene for hånd på mitt foretrukne vannhull ”Finken” i Hamburg. Ute regner det trollkjerringer. Vi er en fem, seks mann, vi sitter og drikker ved hvert vårt bord; det er sånn skikken er her på en litt sløv torsdags kveld, i en julimåned som minner mistenkelig om november. Siggi sitter med sitt kryssord. Werner leser en krim av min venn Håkan Nesser. De andre drikker målrettet i retning stengetid.

Så ser jeg Vinden komme nede på fortauet. Jeg kaller ham Vinden fordi han har den uvanen at han aldri lukker døren bak seg. Jeg tror det er noe han vil fortelle oss. Noe om hvordan det ligger an med temperaturen der ute hvor han bor. For Vinden bor i gatene. Han flagrer rundt sammen med de ca. Hundre tusen andre som heller ikke har et eget tak over hode her i Hamburg.

Han tar en piruett på det slitte plankegulvet, og bukker dypt så den grå krøllmanken faller fremover og avslører en begynnende måne. Når han retter seg opp, rasler det i ringer og armbånd, det er sølv og blikk i herlig forening. Blondeskjorten er åpen i halsen, og stiv av møkk og brennevin. Et whisky-farget skjerf renner nedover brystet, helt ned til messingspennen i beltet.

-Gi meg en drink! Gi meg to! Han legger bæreposen med magasinene fra seg på disken, og klapper varmen inn i hendene.

Verten heller opp. Det er sånn i Tyskland. Du får et par på huset når du er rundt og selger gatemagasinene. Vinden smeller drammene i seg.

En mann uten navn går og lukker døren

-Hva er i veien med byen? spør Vinden, og tørker seg om munnen med handbaken. -Jeg har vært innom fjorten kneiper, og alle steder ser det likt ut. Fem halvdøde menn rundt ei tappekran. Hvor er alle menneskene?

-Det er sommeren, sier en, uten å ta blikket fra glasset. –Folk holder seg hjemme.

-Akkurat, sier Vinden. –Hjemme. Og apropos det… Han tar runden med Hinz & Kunzt, som rett etter at muren gikk, var trespråklig, russisk, polsk og tysk. Så hordene med boms østfra skulle kunne dra nytte av artiklene om suppestasjoner, herberger og sosiale ordninger og hjelpetiltak. En tysk kunstner satte opp en rekke små hundehus nede i havna, en slags friluftsinstallasjon der han pekte neste til en kommunal boligpolitikk der du nesten må være millionær for i det hele tatt å bo. Millionær eller okkupant. Dagen etter var kunstverket bebodd. Det lå uteliggere i hvert eneste hundehus, og utstillingen fikk en oppmerksomhet som kunstneren knapt hadde kunnet drømme om. ”Test The West” som det sto i sigarettreklamen.

Vinden samler inn penger og skruller rundt i kåken, mens smella går på høygir. Han er høyt og lavt, han kjefter på lokalpolitikere og synger Marlene Dietrich, samtidig som han klapper de som henger ved disken på rompa. En aldrende uteligger-homse, en styrtende klovn som øser slengkyss til verten før han samler sammen sakene sine og strener mot døren.

Men på veien ut får han altså øye på mannen fra Larvik.

Slik Gud har bestemt.