Tysk-Norsk hyttetur

Goethe-instituttet feirer femti år i Norge. I den forbindelse ble det nylig arrangert Tyske dager på Litteraturhuset i Oslo. Av mange utmerkede aktiviteter, filmvisninger, musikk, opplesninger, med mer, holdt også forskningsleder Helge Jordheim et foredrag under tittelen: ”Det tyske i det norske”.

Alt dette gikk jeg glipp av, travelt opptatt som jeg jo er av mitt snart tre tiår gamle nærstudium av meg selv som norsk i det tyske. Jeg satt rett og slett hjemme i Hamburg og skrev ferdig en ny roman. På norsk.

Men foredraget til Jordheim skulle jeg gjerne ha fått med meg. Det er så sjelden noen i Norge retter blikket mot Tyskland og det tyske for tiden. I et intervju med avisen Klassekampen sier han: ”På sitt beste har Tyskland gitt oss en evne til selvrefleksjon. Ta for eksempel fenomenet ”hytte” – ideen om at optimal avslapping foregår i et lite hus i skogen eller ved sjøen, helst mutters alene. Er ikke det forferdelig rart?”

Jo, tenker jeg. Det er forferdelig rart. Særlig tatt i betraktning at tyskerne jo ikke er et hyttefolk. De har ikke hytter. Nå forstår jo alle som ikke er direkte rammet av vond vilje, hvor Jordheim vil hen, at han peker mot romantikken. Men utsagnet får meg på glid inn i refleksjoner over det norske og det tyske, sånn sett fra hyttevinduet, så å si.

Det er forresten enda en ting som er forferdelig rart med dette hytte-eksemplet til Jordheim, og det er at den romanen som jeg er i ferd med å avslutte, handler om norske hytter. Blant annet, får jeg vel legge til. Jeg er svært opptatt av hytter for tiden. Og hyttevaner.

I disse dager teller vi fem millioner nordmenn. Og hvor mange hytter har vi? En million? Det kan i hvert fall virke sånn. Over alt i vårt vidstrakte land finner vi disse tilleggsboligene, enten i klassisk utforming uten vann og kloakk, og med muselort i kjøkkenskapet – eller overdådige hotellaktige monstre, med brusebad og femten vannklosett. (Pussig at det er nettopp antall dasser de på liv og død skal prale med).

Uten å ha vitenskapelig belegg for det, våger jeg påstanden: Det finnes ikke et eneste folk i hele verden den vide som drar så til de grader på hytta som nordmennene. Ingen. Ja, faktisk er det slik at det nesten ikke er noen av planetens beboere som kan begripe hva vi har på den hytta å gjøre. De skjønner rett og slett ikke vitsen. Jeg har venner som helt uten å nøle setter seg i bilen fredag ettermiddag, og kjører førti mil for å komme på hytta. For så å returnere søndag kveld. I kø inn til Oslo. Gjort i helgen? Nei, vi var en tur på hytta. Eller motsatt. Gåavstand. Kvarter på sykkel. Sparken vinterstid. Da jeg var liten gutt i Larvik, hadde vi hytte på Lillejordet. Da kunne vi sitte og spise nytrukket hvitting på hytta, og se hjem til Prinsegata 25 på den andre siden av fjorden, der vi bodde resten av året. Eller omvendt. Stå i stuevinduet hjemme og se over på den vesle gulmalte plankebua som var Lykken og Sommeren.

Men selv om de fleste ikke forstår hva vi driver med på hytta, og kanskje til og med ler litt av oss i all sin uforstand, er det viktig å forstå at tyskerne ikke er blant disse. Tyskerne forstår veldig godt hva vi driver med, og de skulle gjerne ha drevet med akkurat det samme selv, dersom de bare hadde hatt plass. Det har de ikke. Først og fremst fordi det ikke finnes noe sted å sette opp hytter. Det er praktfulle skoger i Tyskland, men de er fredede områder der alt som er gøy er forbudt. Det nærmeste man kommer hytte her nede, er kolonihagenes uutholdelige streithet. Ofte klemt helt inn i gigantiske industriområder, der fabrikkens rørsystemer går tett over pipa. Der inne sitter vår tyske nabo på huk, mens han drømmer om en utdedo på Hardangervidda. Leser norsk krim, gjør han også, forresten. Der omslaget i ni av ti tilfeller viser en hytte på en knaus. (Denne regelen gjelder også de bøkene der handlingen i sin helhet utspiller seg i Oslo.) Og Ola? Han bryr seg katten om tyskeren og det tyske. Er seg selv nok på fjord og vidde. Det store landet i sør er vår viktigste handelspartner, men stadig færre av oss tar seg bryet med å lære språket. Derfor er det all mulig grunn til å gratulere Goethe-instituttet med femti års virke for fremme av tysk kultur i Norge. De fleste hadde gitt oss opp for lenge siden.

 

Denne teksten er også publisert i VG lørdag 25. februar 2012.