Er man deprimert, finnes det to løsninger: Ta piller eller ta deg sammen. I alle fall var det det som var den rådende tankegangen inntil nylig, ifølge journalist Johann Hari. Hari er aktuell med boka Frakoblet – De egentlige årsakene til depresjon og de overraskende løsningene.
Helt siden han var barn har Hari hatt jevnlige perioder med dypt mørke. Lenge tenkte han ikke noe videre over det, men som 18-åring innså han at følelsen av å ha «en lang, skarp tagg presse seg dirrende ut» av seg ikke var vanlig.
Et lys gikk opp for han: Han var deprimert.
Åpenbaringen var befriende, fordi løsningen lå rett foran ham: Siden depresjon skyldtes en kjemisk ubalanse i hjernen, var det bare å begynne med anti-depressiva. Da ville alt ordne seg.
De neste ti årene levde han i troen på at det virket. Hver gang effekten begynte å ta av, økte han bare dosene. Samtidig ble han tjukkere og tjukkere, og han svettet konstant – men han fortsatte å leve i troen på at pillene fungerte som de skulle.
Men i sin nye bok, viser Hari at troen på anti-depressiva – og på det kjemiske i hjernen som hovedårsaken til depresjon – i beste fall er en overdrivelse.
Nå er boka tilgjengelig i pocket her.
– Samfunnet må på rehab, ikke vi
I dag er Verdensdagen for psykisk helse. På tross av et økende fokus på problematikken de siste årene, fortsetter depresjonstallene å stige verden over, ifølge The Guardian: Fra 2005 til 2015, økte forekomsten av depresjon med 20%.
I arbeidet med Frakoblet, har Hari reist verden rundt og intervjuet forskere, psykologer og pasienter for å finne årsakene til dette.
Hjemme i Norge har han blant annet fått hjelp av samfunnsdebattant Sturla Haugsgjerd – som også står oppført i takkelista til boka.
– Hvis jeg skal lage en overskrift til Haris prosjekt: Det er samfunnet som må på rehab, ikke vi, sier Haugsgjerd.
Etter at Haris forrige bok, på engelsk Chasing The Scream, tok det internasjonale markedet med storm med sin kritikk av narkotikapolitikken, tok Haugsgjerd kontakt.
– Bøkene hans engasjerer både folk som sliter og deres pårørende, i like stor grad som fagfolk. Det er nesten er religiøs bevegelse rundt ham, i en positiv og ateistisk forstand. Man kan nesten kalle folk harianere, sier Haugsgjerd.
Ku i Kambodsja
Haugsgjerd forteller at Hari ikke nødvendigvis bringer nye ideer til bordet, men at han gjør et enormt fagfelt tilgjengelig for folk flest.
– Han kombinerer ideer som er tydelige og kraftfulle, samtidig som han skriver fengende, sier Haugsgjerd.
Vi får høre om en ku i Kambodsja som fungerte like bra som enhver anti-depressiv pille, om hvordan en forsker fant ut sammenhengen mellom overvekt og barndomstraumer.
Hari skriver om hvorfor ensomhet er en av de største indikatorene for depresjon, og hvordan det nye «prekariatet» – de som er tvunget til å jobbe med korte kontrakter eller frilans – blir frarøvet sin egen fremtid og dermed sin egen lykke.
Løsningene ligger derfor vel så mye i det politiske som i det personlige, argumenterer Hari.
Tidligere teorier om depresjon har i for stor grad vært på legemiddelindustriens premisser. I stedet burde man se på noe så åpenbart – og samtidig så komplisert – som hvordan vi lever.
Vi har nemlig blitt frakoblet fra mange av våre grunnleggende psykologiske behov, og nå er vi nødt til å finne måter å koble seg på igjen. Blant annet handler det om å gjennvinne tilboblingen til andre mennesker og til meningfylt arbeid.
Mye mer enn diagnoser
For Haugsgjerd, som selv har bipolar lidelse og er rusavhengig, har nettopp det å ha noe meningsfylt å drive med vært viktig. Derfor har han engasjert seg i debatten rundt rus og psykisk helse.
– Hva tenker du om den offentlige samtalen rundt psykisk
helse?
– Det
begynner å bli kjempebra. Det er et momentum nå, boka kommer på et riktig
tidpunkt. Hari er en av dem som kjemper i frontlinjen. Det er ingen jeg heller
ville hatt som kommandør for hæren vår enn Johann Hari.
– Hva slags forhold har du til Verdensdagen for psykisk helse?
– Jeg er ikke så opptatt av det, jeg er mye mer opptatt av 70-årsjublieet for folkerepublikken Kina, sier han.
Han mener det litt på tull, men også litt alvorlig: For ham er det viktig å huske at enkeltpersoner er forskjellige, og ikke la dem defineres av diagnosene sine.
– Vi må se at folk med psykiske lidelser eller rusproblemer har mye annet i seg enn det, sier Haugsgjerd.
