Det hender jeg blir oppgitt av min egen forsiktighet før jeg går ut døra, har jeg husket alt: nøkler, penger, telefon? Jada. Denne gangen også. Men tilslutt skjer det. Vi kjører i retning Gardermoen, skal på ferie til Barcelona. Da oppdager jeg det. Selveste telefonapparatet. Denne dingsen hvor man lagrer alt av beskjeder, lagrer billettene, har mulighet for kontakt med omverdenen og som dessuten inneholder kamera. iPhonen ligger igjen hjemme.
I gamle dager, på åtti- og nittitallet, skjedde det rett som det var at vi ikke fant hverandre. Vi kunne avtale å møtes på en kafé på Oslo S, to jenter fra landsbygda, bli stående ved hver vår kafé, dra hjem til et sted, uten telefon, uten å ha møtt hverandre, uten å få gitt beskjed på flere uker. Nå er avtalene mye løsere – vi ringes, kan vi si – eller: vi tekstes. Og vi finner hverandre. I gamle dager gikk man rundt på kafeene og lette etter den utkårede, den man var forelska i, den man ønsket å treffe. På måfå gikk man rundt og lette, av og til var man heldig, av og til var man ikke heldig i det hele tatt.
Når jeg tar t-banen syns jeg det er litt vemodig at så få leser bøker, selv avislesere synes det å være langt færre av nå. Da jeg tok trikken til sommerjobb i 1988, fra Ljabru kl 07.09 hver dag, satt alle med hver sin enorme papirutgave av Aftenposten og bredde seg utover trikkesetene. Nå sitter alle med telefonene sine. Hva gjør de? Leser de nyheter? Sender de meldinger? Leser de e-post? Spiller de spill?
Vi kjører til Gardermoen, trafikken tetner seg til andre veien, jeg oppdager at jeg mangler iPhonen min. Min lenke til omverdenen. Hvordan skal jeg klare meg uten? – Snu, roper jeg. Nei, roper mannen. Ser du den køen? Vi skal rekke et fly! Vi snur ikke, vi kjører videre. Det eneste som snur er stemningen i bilen.
De første timene var de verste. Hver gang vi står i kø: ingen telefon å fikle med, ingen telefon å sjekke. Hva er klokka? Jeg er en av dem som faktisk bruker armbåndsur. Det er jeg glad for nå. Vi legger begge ut et par halvdesperate meldinger på Facebook. Via god kurérvirksomhet, gode venner som tilfeldigvis skal til Barcelona og ikke minst det faktum at mannen har sin iPhone som kan ringes med, tekstes med og gjøres avtaler med: torsdag kveld får jeg telefonen tilbake. Fire dager uten iPhone og endelig har jeg den tilbake. Jeg unnskylder meg, går på do og slår den på.
To nye meldinger. Begge er fra Norwegian: du kan nå sjekke inn. Og endring av gate.
Hvordan klarte jeg meg uten?
(Baksida av Klassekampen onsdag 7. mai 2014)
