Hemmeligheten bak en vellykket krim er å fortelle lite nok. Forfatteren må porsjonere ut det han/hun vet om sin egen historie. Denne uka lurer jeg på hvor godt jeg bør skjule en ting. Det er en ganske stor ting, som vil sette sitt preg på hele teksten og som i etterkant forhåpentlig vil få leseren til å si: «Å ja, jeg skulle jo ha sett den tingen». I henhold til den uoffisielle Krimhåndboka må løsningen være vevd inn i handlingen hele veien, ikke bare springe ut av den ene lille forsnakkelsen pakket inn i tilsynelatende tilforlatelig dialog. Det vil si at en leser oppfatter det som tilfredsstillende at doktor Brun avsløres som morder hvis man burde ha skjønt at han er venstrehendt og fargeblind, men ikke hvis han avsløres fordi han sa at bussen gikk kvart over fire mens den i virkeligheten gikk ti minutter senere, slik at han fint rakk å kvele sognepresten først. Ikke til forkleinelse for andre menneskers problemer, men dette er sånt vi krimforfattere har å stri med.
Begravelsesresearch – nevnt sist uke – er foretatt, og det var ikke pinlig i det hele tatt. Vennlig og forekommende, var det. Takk til begravelsesbyrået Wang Olav Werner i Toftes gate. Ingen tvil om hvor jeg går neste gang jeg trenger å begrave noen.
Dette er den første uka Nytt på nytt lages uten min medvirkning siden den gangen i 2003 jeg fikk lov av redaksjonen til å dra på en svært forsinket bryllupsreise til Paris. Anne Grosvold steppet inn som vikar, og gjorde en utmerket jobb med å sette Jon på plass. Det blir veldig ålreit å sitte hjemme og se programmet uten å ergre seg over hvordan jeg ser ut på håret, men det må være lov å si at de kunne vært i gang med sesongen før. Lovlig lang sommerferie på disse folka. Jeg regner også med at de har sendt blomster til Anders Anundsen.
Søndag blir det filminnspilling i kåken. Da skal det produseres en filmsnutt for Voodoo på vestkanten, ment for bokhandlernes høstmøter. Filmen skal spilles inn på telefon, med meg i en slags hovedrolle og så mange statister det er plass til på kjøkkenet. Manus foreligger i mitt hode, og familie og venner er mobilisert. Dersom resultatet blir dårlig, vil det i det minste være kort. Går alt som det skal, dukker det opp en lenke her neste uke.
Lørdag 5. september er det tid for å være forfatter på tur igjen. Jeg skal lese og jabbe på Gamlebyen Kulturhus i Fredrikstad, som del av den ganske stort anlagte litteraturfestivalen Ord i Grenseland. Stikk gjerne innom om du sitter i Fredrikstad og ikke har noe annet fore. Billettene koster kr 165 inkl. billettavgift. Forholdsvis voksent for et litteraturarrangement, men til gjengjeld skal jeg legge meg i selen for å være ekstra morsom. Kan ikke love å levere moro for kr 165, men skal prøve å runde hundrelappen.
Denne uka legger jeg også ut del 2 av min skrinlagte roman Dårlig roman. Se omtale forrige uke.
LESETIPS
Usynlige hender (2007) av Stig Sæterbakken. En nesten-krim som med enkel finesse skaper en Lynch-aktig uro. Sæterbakken skriver så godt at du roper «Nei, ikke gjør det!» til de fiktive personene* i boka. Han var en nødvendig stemme som forsvant.
* Det er lov å skrive «karakterene», men jeg trenger ikke like det.
ORDTAK
Det er moro med noe nytt, sa kjerringa, hun knivstakk naboen.
LURT
Restauranten nede ved Akerselva i Oslo, med navnet Rice Bolle. Hvorfor ikke Risbolle eller Rice Bowl? Kanskje for å bli lagt merke til. Det funker.
EN IDÉ
Pixar, altså. Historier om leketøy som snakker og gjør ting når mennesker ikke ser dem. Og insekter som snakker og gjør ting mennesker ikke ser. Og mareritt som snakker og gjør ting når mennesker ikke ser dem. Og biler som snakker osv. Og nå følelser. Jeg ser for meg en historie som er omvendt: Når du sier ha det til folk du kjenner, blir de sittende urørlige og tause til neste gang du kommer. Og hva som skjer når vår hovedperson glemmer veska si og kommer tilbake. Er hun virkelig det eneste bevisste vesenet i universet? Eller har alle sitt eget private univers? Det må uansett finnes en annen intelligens som står bak det hele.
