I samtalene får vi både prinsipielle betraktninger og personlige historier om å være medlem av landets viktigste ledergruppe, regjeringen.
– I perioder er presset på politikere i overkant stort. Til daglig er det høyt tempo, en haug med saker, tøffe avgjørelser og krevende kompromisser og mye reising. Men det er også mange positive opplevelser i møte med mennesker rundt om i landet og spennende arbeid sammen med medarbeiderne i departementet, forteller Kaarbø, som blant andre har intervjuet Kjell Magne Bondevik, Kåre Willoch, Kristin Clemet, Åslaug Haga, Bård Vegar Solhjell, Bjarne Håkon Hanssen, Torbjørn Røe-Isaksen og Kristin Halvorsen til boken Politisk lederskap.
– Hva har overrasket deg mest med det disse tidligere politikerne har fortalt deg?
– Jeg var ikke klar over at statsrådsposten kom såpass overraskende på flere av dem jeg snakket med. Flere av dem jeg snakket med var befriende ærlige om hva som ikke fungerte internt i regjeringssamarbeidet. De aller fleste var også klar på at selv om de har mye makt som statsråd, mer enn mange er klar over, kjente de på følelsen av avmakt, sier Kaarbø.
– Et voldsomt press på et enkelt menneske
Forfatteren forteller at det er mye ansvarsfølelse hos folk som går inn i slike posisjoner.
– Selvsagt vil de ha makt og mulighet til å påvirke, men ansvaret er der. Det er ingen grunn til å idealisere politikere og politikken, men vi trenger å minne oss selv om at vi – og demokratiet vi holder oss med – er avhengig av at anstendige mennesker tar denne belastningen.
På spørsmål om hva som kjennetegner et godt politisk lederskap, forteller Kaarbø at det her finnes flere svar.
– Svaret blir også fort farget av politisk ståsted. I den grad det fins et nøytralt svar, er kjernen å stake ut en kurs for samfunnsutviklingen som harmonerer med folkets og samfunnets behov. Lederskapet må være langsiktig, men må også fungere i en kortsiktig politisk virkelighet. En leder skal ikke bare snakke folket etter munnen, men forberede dem på tøffe valg når det er nødvendig. Målene må være djerve, men også realistiske. Det er blant annet dette som gjør politisk lederskap komplekst og vanskelig, forteller Kaarbø.
En statsråd må forholde seg til mange saker, noe som gir både makt og muligheter.
– Dette representerer også en fare for å bli styrt i stedet for å styre. Alt dette betyr et voldsomt press på et enkelt menneske. Evnen til å prioritere og få gjennomført de sakene som underbygger det politiske prosjektet er en åpenbar utfordring. I dette ligger evnen til å håndtere medietrykket og uventede situasjoner, bygge allianser, inngå kompromisser, bruke makt og ta tøffe beslutninger, nevner Kaarbø som noen av de største utfordringene ved å være politisk leder.
Pensjonsreformen og røykeloven – to gode eksempler
Kaarbø nevner pensjonsreformen som et godt eksempel på godt politisk lederskap.
– Dette blir fort preget av egne oppfatninger om hva som er god politikk. Men personlig er jeg svak for pensjonsreformen. Den er langsiktig og handler om trygghet for mange mennesker. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg var en sentral aktør, men han hadde ikke fått dette til uten at andre sentrale politikere, både i eget og andre parti, hadde utvist lederskap. Samtidig er det jo noen som fortsatt er kritisk til reformen.
Et annet eksempel som Kaarbø trekker frem er gjennomføringen av røykeloven, som trådte i kraft i 2004.
– Høybråten sluttførte dette arbeidet. Det var et lederskap som kostet. Samtidig fullførte han et politisk prosjekt som blant annet hans forgjenger, sosialminister Tove Strand, hadde startet mange år tidligere. Det illustrerer at politisk lederskap også er å sette i gang noe du mener er riktig, men som du ikke kan regne med at du får sluttføre, sier Kaarbø.
Vanskeligere å være politisk leder nå?
– Er det blitt tøffere enn før å være politisk leder?
– Det er vanskelig å si. Antallet saker, medietrykket og sammenvevingen av nasjonale og internasjonale forhold har forandret politikken. Det er andre krefter som virker nå. Men holder vi oss til etterkrigstiden, må det ha vært knalltøft å sitte i regjering etter 1945. Landet skulle gjenoppbygges, rettsoppgjøret håndteres, Norge måtte finne sin plass i det internasjonale bildet, de politiske institusjonene skulle gjenfinne balansen, og ressursene var knappe. Favorittordet til politikere og embetsfolk – krevende – blir en underdrivelse, sier Kaarbø og følger opp med at den politiske lederen alltid har vært utsatt. Noe som ligger i sakens natur.
– Her møter person posisjon. Politikeren hefter personlig for avgjørelser og hvordan situasjoner håndteres. Som en av de tidligere statsrådene sier; det er ingen steder å gjemme seg for oss velgere, borgere og observatører som står på sidelinjen og vet best. Jeg sier igjen: Vi skal ikke ta på oss silkehanskene i møte med politikerne. De har valgt dette livet selv, men vi kan av og til strekke ut hånda og si takk for innsatsen, avslutter Kaarbø.
