Vil du gifte deg med meg?

Det er et stort og viktig spørsmål i mange menneskers liv. Likevel noe de fleste mener hører privatsfæren til. Særlig inntil ekteskapsinngåelsen er et faktum. Da er det en nærmest offentlig sak. De fleste besvarer lydig spørsmålet om de er gift, i hvert fall så lenge svaret er ja. Og i dag er dagen, den ene dagen, ikke i året, nei hvert fjerde år, kommer denne dagen da jeg visstnok har lov til å fri, fordi jeg er kvinne. Alle de andre dagene i alle de andre årene, det vil si hver dag, året rundt, har menn lov til å fri.

Dette er gammeldags. Men ordningen sitter i. Det er ikke mange kvinner som har lyst til å fri. I alle fall ikke på en annen dag enn dagen i dag. De tar utdannelse, de jobber, de deler utgifter og oppgaver. Men snakker man om bryllup, ønsker de fleste å bli fridd til. Også de likestilte norske kvinnene. Det handler om noe annet, noe som ikke har med politikk å gjøre. Det handler om kjærlighet. Den store kjærligheten, drømmen om å bli tatt med storm, drømmen om romantikk, drømmen om at Han, Drømmemannen, går ned på kne for Deg.

Mange av disse oppegående høyt utdanna likestilte kvinnene som ønsker å bli fridd til, blir også fridd til. Da sier de ja. Noen av dem ifører seg hvit kjole, gifter seg i kirka og lar sin egen far føre seg fram til mannen de har sagt ja til. Som om de fortsatt er farens eiendom og skal gis viere til mannen de elsker. Som om de egentlige er kristne mennesker siden de velger det religiøse som scenografi for sin private feiring av kjærligheten.

Noen av disse høyt utdannete likestilte moderne kvinnene velger å gjøre en ytterligere forandring etter giftemålet. Det er ikke nok å endre statusen fra forlovet til gift på facebook, også navnet skifter de. De tar rett og slett mannens etternavn, etter sitt eget. Det vil si det etternavnet de fikk etter sin far, han som fulgte dem opp kirkegolvet. Ofte får barna navnet til faren, selv når mor har insistert på å beholde sitt eget navn virker det som om barna likevel skal ha farens navn.

Det som forbauser og overrasker meg er å oppdage hvor viktig bryllupsritualet er for mange mennesker. At man er villig til å gjøre disse eldgamle ritualene uten å ønske å modernisere eller forandre særlig mye. Det er ikke bare en juridisk kontrakt. Forskjellen på å være samboer eller gift er en juridisk forskjell. Men den er mye mer enn det. Kvinner jeg liker å sammenligne meg med tror på bryllupet som noe viktig. De ønsker å bli fridd til, de vil feire dette ritualet med mange mennesker og god mat. De vil ha fin kjole, ofte hvit kjole. Og det ligger en enorm symbolsk betydning i det å gifte seg, som ikke synes å ha blitt mindre med årene til tross for økt likestilling. Og til tross for at den er en romantisk boble som sprekker, gitt skilsmissestatistikken. Den ulimate kjærlighetserklæring er fortsatt at mannen går ned på kne og frir til deg, kvinnen, så tar du i mot frieriet, ringen, gavene. Du feires, alt du behøver å gjøre er å si ja.