Teksten er skrevet av Yuval Noah Harari for Time og er oversatt av Lene Stokseth.
Mange klandrer globaliseringen for koronaviruset og sier at det eneste vi kan gjøre for å forhindre flere slike utbrudd, er å deglobalisere verden. Bygge murer, begrense reisevirksomhet, redusere handel. Kortsiktig karantene er viktig for å stoppe epidemier, men langsiktig isolasjonisme vil føre til økonomisk kollaps uten å gi noen reell beskyttelse mot smittsomme sykdommer. Bare det motsatte. Den beste motgiften mot epidemier er ikke segregering, men samarbeid.
Epidemier tok mange millioner menneskeliv før globaliseringens tidsalder. På 1300-tallet fantes det verken fly eller cruiseskip, men svartedauden spredte seg likevel fra Øst-Asia til Vest-Europa på bare ti års tid. Den tok livet av mellom 75 og 200 millioner mennesker – over halvparten av Eurasias befolkning. I England døde fire av ti. Firenze mistet 50 000 av en befolkning på 100 000.
I 1918 klarte et kraftig influensavirus å spre seg til verdens fjerneste avkroker i løpet av noen få måneder.
I mars 1520 steg én eneste bærer av kopper i land i Mexico – Francisco de Eguía. Den gangen fantes det verken tog eller busser, ikke engang esler, i Mellom-Amerika. Men i desember hadde en koppeepidemi spredd seg voldsomt og tatt livet av anslagsvis en tredjedel av befolkningen.
I 1918 klarte et kraftig influensavirus å spre seg til verdens fjerneste avkroker i løpet av noen få måneder. En halv million mennesker ble smittet – over en fjerdedel av menneskeheten. Det er anslått at influensaen tok livet av 5 prosent av Indias befolkning. På Tahiti døde 14 prosent. På Samoa 20 prosent. Pandemien tok til sammen flere titalls millioner menneskeliv – kanskje så mye som 100 millioner – på under et år. Flere menneskeliv enn dem som gikk tapt i løpet av fire år med brutale kamphandlinger under første verdenskrig.
I løpet av de hundre årene som er gått siden 1918, er menneskeheten blitt enda mer sårbar for epidemier, på grunn av en kombinasjon av voksende befolkninger og bedre transport. Moderne metropoler som Tokyo og Mexico City gir patogener mye mer rikholdige jaktmarker enn Firenze gjorde i middelalderen, og dagens globale transportnettverk er langt raskere enn det var i 1918. Et virus kan komme seg fra Paris til Tokyo og Mexico City på under 24 timer. Derfor burde vi ha forventet å leve i et smittehelvete med den ene dødelige pesten etter den andre.
Epidemier inntreffer imidlertid mye sjeldnere enn før, og følgene av dem er langt mindre dramatiske enn tidligere. Til tross for fryktelige utbrudd som aids og ebola tar epidemier i det 21. århundre langt færre menneskeliv enn de noen gang har gjort siden steinalderen. Det er fordi det beste forsvaret mennesker har mot patogener, ikke er isolasjon – det er informasjon. Menneskeheten har vunnet krigen mot epidemier fordi patogener i våpenkappløpet mellom dem og legene stoler blindt på mutasjoner, mens legene støtter seg til vitenskapelig analyse av informasjon.
Seier i krigen mot patogener
Da svartedauden rammet verden på 1300-tallet, ante ikke folk hva sykdommen skyldtes, eller hva de kunne gjøre med den. Inntil moderne tid mente de fleste at sykdommer skyldtes sinte guder, ondskapsfulle demoner eller dårlig luft. De ante ingenting om bakterier og virus. Folk trodde på engler og feer, men klarte ikke å forestille seg at en eneste vanndråpe kunne inneholde en hel armada av livsfarlige rovdyr. Derfor var det beste myndighetene kunne komme på å gjøre når de ble rammet av svartedauden eller kopper, å arrangere massebønner til diverse guder og helgener. Det hjalp ikke. Når man samlet seg til massebønn, førte det snarere til at folk ble smittet i hopetall.
I løpet av de siste hundre årene har forskere, leger og sykepleiere over hele verden delt informasjon med hverandre og i fellesskap klart å forstå både mekanismene bak epidemiene og hvordan man skal motvirke dem. Evolusjonsteorien forklarte hvorfor og hvordan nye sykdommer bryter ut og gamle sykdommer blir mer smittsomme. Genetikere gjorde forskere i stand til å spionere på patogenets egen brukerveiledning. Menneskene i middelalderen klarte ikke å finne ut hva som forårsaket svartedauden, men moderne forskere brukte bare to uker på å identifisere det nye koronaviruset, sekvensere virusets genom og utvikle en pålitelig test for å identifisere smittede personer.
Da forskerne fant ut hva som forårsaker epidemier, ble det mye enklere å bekjempe dem. Vaksiner, antibiotika, bedre hygiene og en mye bedre medisinsk infrastruktur har gjort det mulig for menneskeheten å få overtaket på de usynlige rovdyrene. I 1967 ble fremdeles 15 millioner mennesker smittet av kopper, og 2 millioner døde av denne sykdommen, men i løpet av de neste ti årene var en global kampanje for vaksine mot kopper så vellykket at Verdens helseorganisasjon i 1979 erklærte at menneskeheten hadde vunnet, og at kopper var fullstendig bekjempet. I 2019 var det ikke et eneste menneske som ble smittet eller døde av kopper.
Vokt grensen
Hva kan denne historien lære oss om den nåværende koronavirusepidemien?
Den viser først og fremst at man ikke kan beskytte seg ved å stenge grensene for godt. Husk at epidemier spredte seg raskt allerede i middelalderen, lenge før globaliseringens tidsalder. Så hvis man begrenser den globale kontakten til slik den var i England i 1348, vil det likevel ikke være nok. Det holder ikke å leve som i middelalderen for å få full beskyttelse, du må helt tilbake til steinalderen. Klarer du det?
Reell beskyttelse ligger i deling av pålitelig vitenskapelig informasjon og global solidaritet
For det andre viser historien at reell beskyttelse ligger i deling av pålitelig vitenskapelig informasjon og global solidaritet. Når ett land blir rammet av en epidemi, bør det være villig til å dele oppriktig informasjon om utbruddet uten frykt for økonomisk katastrofe – og andre land bør kunne stole på informasjonen og være villige til å rekke ut en hjelpende hånd, snarere enn å boikotte landet. I dag kan Kina lære land over hele verden mange viktige lekser om koronavirus, men det krever høy grad av internasjonal tillit og samarbeid.
Internasjonalt samarbeid er også nødvendig for effektive karantenetiltak. Karantene og lockdown er essensielt for å stoppe spredningen av epidemier, men når land ikke stoler på hverandre og hvert land føler at det står alene, nøler myndigheter med å gå så drastisk til verks. Ville du straks stenge av hele byer og regioner hvis du oppdaget hundre koronavirus-tilfeller i landet ditt? Det avhenger i stor grad av hva du forventer fra andre land. Hvis du stenger av dine egne byer, kan det føre til økonomisk kollaps. Hvis du tror at andre land i så fall vil komme deg til unnsetning, vil det være mer sannsynlig at du gjør et så drastisk tiltak. Men hvis du tror at andre land kommer til å svikte deg, vil du antagelig nøle til det er for sent.
Det viktigste folk må forstå med hensyn til slike epidemier, er at spredningen av epidemien i et hvilket som helst land truer hele menneskeheten. Det er fordi virus utvikler seg. Virus som korona har sin opprinnelse i dyr, som for eksempel flaggermus. Når de blir overført til mennesker, er virusene i utgangspunktet dårlig tilpasset den nye verten. Virusene muterer av og til når de reproduseres i menneskekroppen. De fleste mutasjoner er harmløse, men en gang iblant gjør en mutasjon viruset mer smittsomt eller mer resistent mot menneskets immunforsvar – og denne muterte varianten av viruset vil deretter spre seg raskt i befolkningen. Siden ett eneste menneske kan være vert for trillioner av viruspartikler som reproduseres kontinuerlig, gir hvert smittede menneske viruset trillioner av nye muligheter til å tilpasse seg mennesker bedre. Hvert menneske som er bærer av viruset, er som en spilleautomat som gir viruset trillioner av lodd – og viruset trenger bare å trekke ett vinnerlodd for å blomstre.
Dette er ikke rene spekulasjoner. Richard Prestons Crisis in the Red Zone beskriver nettopp et slikt hendelsesforløp under ebolautbruddet i 2014. Utbruddet begynte da noen ebolavirus ble overført fra en flaggermus til et menneske. Disse virusene gjorde folk veldig syke, men de var fremdeles bedre tilpasset livet i flaggermus enn i mennesker. Det som gjorde at ebola gikk fra å være en relativt sjelden sykdom til en voldsom epidemi, var én enkelt mutasjon i ett enkelt gen i ett ebolavirus som smittet ett eneste menneske et eller annet sted i Makona-området i Vest-Afrika. Denne mutasjonen gjorde den muterte ebolavarianten – som har fått navnet makona-varianten – i stand til å knytte seg til kolesteroltransportørene av menneskeceller. Nå trakk ikke transportørene lenger kolesterol, men ebola inn i cellene. Denne nye makona-varianten var fire ganger mer smittsom for mennesker.
Samtidig som du leser dette, foregår det kanskje en lignende mutasjon i ett enkelt gen i koronaviruset som har smittet en person i Teheran, Milano eller Wuhan. Hvis det faktisk skjer, er det en direkte trussel, ikke bare mot iranere, italienere eller kinesere, men også mot ditt liv. Det er like livsviktig for mennesker over hele verden at vi ikke gir koronaviruset en slik mulighet. Og det betyr at vi må beskytte alle mennesker i alle land.
I dag står menneskeheten overfor en akutt krise, og det skyldes ikke bare koronaviruset, men også den manglende tilliten mennesker imellom.
I 1970-årene klarte menneskeheten å beseire koppeviruset fordi alle mennesker i alle land ble vaksinert mot kopper. Hvis bare ett eneste land hadde unnlatt å vaksinere befolkningen sin, ville det satt hele menneskeheten i fare, for så lenge koppeviruset eksisterte og utviklet seg et eller annet sted, kunne det alltid spre seg overalt igjen.
Menneskeheten må følge nøye med på grensene i kampen mot virus, men ikke landegrensene. Vi må snarere bevokte grensen mellom menneskets og virusets verden. Jorden kryr av utallige virus, og nye virus utvikler seg kontinuerlig på grunn av genetiske mutasjoner. Grensen mellom denne virussfæren og menneskenes verden går inne i kroppen til hvert eneste menneske. Hvis et farlig virus klarer å trenge gjennom denne grensen et eller annet sted i verden, setter det hele menneskeheten i fare.
En lederløs verden
Det siste århundret har menneskeheten forsterket denne grensen bedre enn noen gang. Moderne helsevesener er blitt bygd opp for å tjene som en mur ved den grensen, og sykepleiere, leger og forskere er vaktene som patruljerer grensen og holder inntrengere ute. Lange strekninger av denne grensen har imidlertid stått sørgelig ubeskyttet. Mange hundre millioner mennesker i verden mangler helt grunnleggende helsetjenester. Det er en fare for oss alle. Vi er vant til å tenke på helse i nasjonal forstand, men hvis vi sørger for at iranere og kinesere får bedre helsehjelp, bidrar det også til å beskytte israelere og amerikanere mot epidemier. Denne enkle sannheten burde være åpenbar for alle, men selv ikke noen av de viktigste menneskene i verden ser ut til å ha skjønt det.
I dag står menneskeheten overfor en akutt krise, og det skyldes ikke bare koronaviruset, men også den manglende tilliten mennesker imellom. Hvis vi skal klare å beseire en epidemi, må folk stole på forskerne og vitenskapen, borgere må stole på myndighetene og land må stole på hverandre. I løpet av de siste årene har uansvarlige politikere bevisst undergravd tilliten til forskning, offentlige myndigheter og internasjonalt samarbeid. Det har resultert i at vi nå står overfor denne krisen uten globale ledere som kan inspirere, organisere og finansiere en koordinert global reaksjon.
Under ebolaepidemien i 2014 tjente USA som en slik form for leder. USA tok en lignende rolle under finanskrisen i 2008, da landet fikk med seg mange nok land til å hindre en global økonomisk kollaps. Men de siste årene har USA fratrådt rollen som global leder. Den nåværende amerikanske administrasjonen har kuttet støtten til internasjonale organisasjoner som Verdens helseorganisasjon og har gjort det helt klart for verden at USA ikke egentlig har venner lenger – bare interesser.
Den nåværende epidemien vil forhåpentlig hjelpe menneskeheten med å innse den alvorlige faren som ligger i manglende globalt samhold.
Da koronaviruset brøt ut, holdt USA seg på sidelinjen og har så langt unnlatt å ta en ledende rolle. Selv om landet etter hvert skulle forsøke å ta lederskapet, er tilliten til den nåværende amerikanske administrasjonen nå brutt så langt ned at få land ville være villige til å følge USA. Ville du følge en leder med mottoet «meg først»?
Tomrommet etter USA er ikke blitt fylt av noen andre. Snarere tvert imot. Fremmedfrykt, isolasjonisme og mistro preger nå mesteparten av verdenssamfunnet. Vi vil ikke klare å stoppe koronavirusepidemien uten tillit og global solidaritet, og vi vil sannsynligvis få oppleve flere slike epidemier i fremtiden. Men hver krise er også en mulighet. Den nåværende epidemien vil forhåpentlig hjelpe menneskeheten med å innse den alvorlige faren som ligger i manglende globalt samhold.
For å ta et iøynefallende eksempel kunne epidemien gi EU en gyllen anledning til å gjenvinne støtten de har mistet blant folk de siste årene. Hvis de mest heldig stilte EU-landene raskt og sjenerøst sender penger, utstyr og medisinsk personell for å hjelpe de medlemslandene som er hardest rammet, ville det understreke verdien av det europeiske idealet langt sterkere enn alle verdens taler. Hvis derimot hvert land blir overlatt til å klare seg selv, kan epidemien markere begynnelsen på slutten for unionen.
I denne krisen foregår den viktigste kampen i selve menneskeheten. Hvis denne epidemien fører til dårligere samhold og mer mistillit mellom mennesker, vil det bli virusets største seier. Når mennesker krangler, fordobles virus. Hvis epidemien derimot resulterer i bedre globalt samarbeid, vil det være en seier – ikke bare over koronaviruset, men over alle fremtidige patogener.
Copyright © Yuval Noah Harari 2020
