Ikke helt generasjon prestasjon, ikke problemelev: Heia «vippekidsa»!

Dokumentar og samfunnSamfunn og debattIkke helt generasjon prestasjon, ikke problemelev: Heia «vippekidsa»!

Her er en overskrift du (vanligvis) ikke ser: «Fantastisk innsats av videregående skoleelev. Fikk 3,7 i snitt».

Estimert lesetid 5min
Portrett av Marte Spurkland
Marte Spurkland er journalist og forfatter og står blant annet bak bøkene Klassen og Pappas runer. (Foto: Signe Fuglesteg Luksengard)

Sms fra Nahid til Anette 1. desember: «Anette jeg klarer ikke mer. Jeg har en drittsekk far, som ikke lar meg være i fred. Han skal tydeligvis drepe meg i morgen.»

Sms fra Nahid til Anette, 2. desember: «Beklager for at jeg sender så mange meldinger. Men jeg lurer på en ting. Hva har thranebevegelsen med demokratisering av Norge å gjøre?»

Det er tre uker til juleferien når den første meldingen tikker inn på Anettes mobiltelefon. Anette er kontaktlærer i tredje klasse ved en norsk, videregående skole. Nahid er eleven hennes. Vi er fem måneder ut i bokprosjektet, og for første gang dette skoleåret er Anette virkelig redd.

Kan havne utenfor eller innenfor

I ti år har Anette fortalt meg om hverdagen sin i klasserommet. Som journalist og reportasjeleder har jeg de samme årene også fortalt historier om norsk skoleungdom. Vi i media har laget sak på sak om «Generasjon Prestasjon»; ambisiøse, unge mennesker som driver seg selv til depresjon og stresslidelser i jaget etter å heve firere og femmere til seksere. Om curlingforeldre som koster alle utfordringer unna for barna sine og unge mennesker som mangler trening i å takle motgang.

Over kaffekopper og middagsmøter med Anette har jeg tenkt at det er noe som skurrer.

Elevene hun møter hver dag, virkeligheten hun forteller meg om, hvor er den, i den offisielle fortellingen om norsk skole?

Diskusjonene om norsk skole bør ikke utelukkende handle om generasjon prestasjon og problemelever.

Denne høsten har vi fått oppslag om vold, bråk og sikkerhetsutfordringer ved videregående skoler i Oslo. Og elever som er i helt andre enden av skalaen enn «Generasjon Prestasjon».

Anettes elever hører ikke hjemme på noen av ytterkantene. De ligger på vippen. Kan havne utenfor eller innenfor. Droppe ut av skolen eller komme seg gjennom. De har evner, ambisjoner og fremtidshåp. Men en del av dem har noe i tillegg, som står i veien for gode skoleprestasjoner. Faktorer som gjør at de stiller 500 meter bak de mer ressurssterke elevene i spurten mot vitnemålet, billetten til fremtiden.

Verdens mest meningsfylte jobb

Et hjem med så mye krangling at det er vanskelig å sovne om kvelden. Foreldre som aldri har kunnet hjelpe med lekser. Så svak familieøkonomi at de må ha en eller to ekstrajobber for å skaffe penger til PC, mobiltelefon, vinterjakke, middag. En kulturell spagat så komplisert at de ikke passer inn verken ute eller hjemme. Eller, som i Nahids tilfelle, utfordringer så tøffe at de fleste av oss aldri støter på dem.

Anette har alltid følt sterkt for elevene på vippen. For henne finnes det ikke noe mer meningsfullt enn å hjelpe dem til å vippe rett vei. Fra stryk til bestått. Fra utenforskap til tilhørighet. Fra nederlag til mestring. Lærergjerningen hennes stopper ikke ved pensum og faglig veiledning. Hun lytter, trøster og formaner «vippe-kids» langt utover arbeidstiden. Når livet blir for mye for dem, når de sier at de ikke orker mer, vil slutte på skolen, er svaret hennes: Du skal fullføre. Dette skal gå bra. I blant sier hun: Skjerp deg. Og når situasjonen krever det, som den kvelden i desember: Nå syns jeg du skal ringe politiet.

Hvordan få lest til prøven når pappa har sagt han skal drepe deg?

Tenk deg følgende: Du er atten år. Hele oppveksten har du levd med vold og undertrykkelse. Du har en mor og småsøsken som du må holde trygge. Nå har pappa sagt at han skal komme og drepe deg. Hvordan får du lest til historieprøve?

I boka Klassen – fortellinger fra et skoleår har jeg fulgt Anette, Nahid og seks andre elever i samme avgangsklasse ved en norsk, videregående skole. Opplevelsene deres er ikke unike, her er ingen «svenske tilstander», bare en norsk skolehverdag som er vanligere enn du kanskje tror.

I løpet av dette året har jeg sett at vippeelever med middels skoleprestasjoner kan være langt over middels sterke og modige. Gang på gang går de i bakken. Gang på gang reiser de seg. Finner styrken de trenger til å gå videre.

Elevene på vippen skal være med på å forme den norske fremtiden.


Tre uker før jul i fjor går Nahid i dekning med familien sin og gråter seg tom for tårer. Så samler hun seg. Hun har karakterer som må sikres og et studium hun skal inn på. Pappa skal ikke få stå i veien for fremtiden hennes. Mot slutten av dagen hun skal drepes sender hun melding til læreren sin og ber om tips til historieoppgaven om Marcus Thrane og demokratiseringen av Norge.

Elever på vippen skal også forme den norske fremtiden

Hver juni måned skriver avisene om atten- og nittenåringer som går ut av videregående med bare seksere på vitnemålet. Et slikt resultat er utvilsomt imponerende. Nahid vippet innenfor. Hun fikk middels gode karakterer og kom inn på studiet hun siktet mot. Det er også verdt en feiring. For bak ikke oppsiktsvekkende resultater kan det ligge oppsiktsvekkende prestasjoner. Det hender at en treer er like imponerende som en sekser. Om ikke mer.

Det som skjer i klasserom som Anettes er ikke bare en sak mellom læreren og elevene. Elevene på vippen skal være med å forme den norske fremtiden. Derfor bør ikke diskusjonene om norsk skole handle utelukkende om generasjon prestasjon og problemelever. I fortellingene om hvem vi er (og vil være) som samfunn må «vippe-kidsa» med. Om de vipper rett eller gal vei angår oss alle.

Denne kronikken sto først på trykk i VG lørdag 21. oktober.