Etter at jeg gjenoppdaget Innocentia park, vender jeg nå daglig tilbake, rettere sagt hver natt. Ved ett-tiden er det passe med en pause fra skrivingen. Gatene er tomme, men parken har sitt eget liv, selv nå i høstmørket. Hodelykter forteller at joggere og gjengangere er underveis på stier og tråkk, og andre steder bedriver andre sitt, for det ligger et fint slør av marihuanarøyk nede ved det gamle fotballmålet.
Min plass er oppe på høyden, der jeg kan sitte på en benk og se inn i de lysende vinduene i de gamle murvillaene. Det hele minner meg litt om en adventskalender fra fortiden. Korte glimt av hverdagslige gjerninger. Et par som danser varsomt rundt på et kjøkken. En med pipe og bok foran en hylle. En katt i en vinduskarm. Ikke noe spesielt. De aller første advent kalenderne mine var slik. I lukene fantes ingen gjenstander, bare tegninger av frosne øyeblikk.
Regelmessig knirker det i knær og fottøy på gangstien foran meg, en skygge glir hastig forbi, nå og da med en hilsen hengende igjen etter seg. Men regelen nå i høstnatten, er at man tier og nøyer seg med å tenke sitt.
En natt hører jeg en hvesende lyd, som fra et dyr, kanskje en stor katt, og jeg blir øyeblikkelig på vakt. Det er et faktum at vi her, midt inne i hjertet av Hamburg, har et pulserende dyreliv etter at dagslyset har trukket seg tilbake. Rev og grevling, naturligvis, de arbeider i tett samarbeid med byens renovasjons tjeneste. Men også mindre populære nattegjester er på ferde, så som mår og vaskebjørn. Den førstnevnte er kjent som en notorisk sabotør av bilmotorer og elektriske anlegg; den andre som den sjarmerende banditten fra helvete når han tar seg inn i uthus og loft, og innfører vaskebjørn-orden i menneskets verden. Optimalt hell eller uhell, alt etter som, har man dersom man på vei hjem fra fest støter på familiene med villsvin som beviselig streifer rundt i gater og parker når de fleste andre sover. Det holdes kurs i hvordan man skal forholde seg til dem, med særlig vekt på hvordan man ikke skal forholde seg.
Det er et faktum at vi her, midt inne i hjertet av Hamburg, har et pulserende dyreliv etter at dagslyset har trukket seg tilbake
Men egentlig får denne fresingen meg til å tenke på Dronningen borte på Finken, siden det er både noe menneskelig og samtidig kjent med denne lyden. Die Königin har jo nettopp denne litt pussige skavanken at hun freser som en katt når hun synes du kommer for tett på henne. Men Dronningen her? Det er utenkelig. Ikke en gang med assistanse kan hun ta seg inn i Innocentia park med den gigantiske kvinnekroppen sin. Det er umulig, og det er trist, for hun hadde hatt godt av å sitte her og lese istedenfor i koket på Finken litt lenger opp i gatene.
En mistanke stiger i meg, for når jeg nå tenker nærmere etter kjenner jeg faktisk til to mennesker som har denne eiendommelige egenskapen at de hveser som sinte katter. Kan det være mulig? Jeg blir sittende og lytte i mørket til klokken nærmer seg to, men ingen ting. Bare noen lattermilde ungdommer som tumler over plenen.
Da plutselig, akkurat idet de light-narkotiserte skoleelevene krysser gaten og forsvinner innover mellom de gamle villaene, ser jeg en bevegelse i krattet nede ved den store blodbøken. Lar jeg være å fokusere blikket, kan jeg følge Duncans lange skikkelse, der han med overdrevne tegnefilmbevegelser tar seg bortover mot lekeplassen. Og i et sekund eller to kan jeg se ham helt klart i lyset fra den enkle lykten ved trampolinen. Det sammenfiltrede håret hans henger ned til midt på lårene, og under den opprevne frakken kan jeg se den nakne overkroppen hans. Ansiktet hans ligger i skyggen, men jeg synes likevel jeg kan se de røde, plagede øynene; det er bare minnet fra sist han verdiget meg et blikk, det var i kiosken borte ved U-banen, akkurat i det han snudde seg fra disken med en flaske rosévin i hver hånd.
Nå gjør han et byks, og er borte i krattet opp mot Homohøyden, der han etter all sannsynlighet har sitt nattlige leie på benken ved hasselkrattet.
Jeg regner litt på det. Det er litt over to år siden vi støtte på hverandre borte i kiosken. Det var rett oppunder jul, og han gikk barbeint i sluddet. Store blårøde føtter som stakk ut fra de sønderrevne buksebeina.
Nå gjør han et byks, og er borte i krattet opp mot Homohøyden, der han etter all sannsynlighet har sitt nattlige leie på benken ved hasselkrattet
Nå er han her igjen.
Hvor har han vært i mellomtiden?
I nesten to årtier har han dukket opp i livet mitt, alltid litt i utkanten, alltid i en birolle, en forunderlig statist. På samme måte har jeg skrevet ham inn i et snes fortellinger her fra strøket; han fungerer som et slags krydder, som noe som kan sette en spiss på en hendelse. Jeg har aldri sett noen snakke med ham, aldri sett ham sitte på en benk og lese i en bok eller en avis; alltid er han hastig på farten med den lange ulenkelige kroppen, kledd opp i den haugen med filler som en gang har vært klær. Her i Uskyldens park er hans hjem når han er på disse trakter, men han er sjelden å se mer enn i et par, tre uker – da trekker han videre inn i det ukjente. Vi har andre menneskelige trekkfugler her i strøket, men de røper alltid sin kontakt med de psykiatriske institusjonene ved å vende tilbake til gatene og parkene i nystriglede utgaver av seg selv etter en tids fravær. En god klipp. En ny dongeribukse, eller dress. Men Duncan befinner seg et sted helt utenfor samfunnets sikkerhetsnett; det er jeg i det minste temmelig sikker på. Nå er det rett før han snubler i håret, og snart går han dessuten med rumpa bar.
Nå er det rett før han snubler i håret, og snart går han dessuten med rumpa bar
Det er greit, tenker jeg, og slenger innom Finken på veien hjem. Klokken er noe over to, og nattskiftet har ankommet. Tenkerne, som sitter en og en ved hvert sitt bord, og forsiktig passer sitt. Jeg stiller meg ved baren, og får en svært raus rød av Willy, som befinner seg i en samtale med en kar med hentesveis og sjuskedress; han er på min alder. Slik sitter vi og pjaller til tonene av Neil Youngs Rust Never Sleeps, og på et tidspunkt tar Willy det gigantiske nøkkelknippet sitt, og går i kjelleren for å klargjøre et nytt fat.
Slik kommer jeg i prat med Bernt Koch, som er en gammel skolekamerat av Willy, og som viser seg å være en kløpper i tysk muntlig. En forteller. Jeg liker å støte på sånne folk som ham når jeg sitter og drikker alene uten på liv og død å ville være alene, ja det er ikke fritt for at jeg rapper en og annen anekdote heller, dersom det faller seg sånn. Koch har den vesle pussigheten at han hele tiden pleier hentesveisen med høyre peke- og langfinger mens han prater, han klapper og stryker den ømt men bestemt, og aldri faller den ned i ansiktet hans. Som er rødt av brennevin. Bernt Kock er en snaps- & øl-entusiast; det er det jo mange av de gode fortellerne som er. Nå morer han meg med små glimt inn i hans og Willys felles barndom og skolegang, men holder opp med det når Willy kommer opp fra kjelleren igjen.
Så blir vi tre som står der og prater isteden, og på et tidspunkt kommer jeg til å nevne Duncan, som jeg nettopp nå i natt har observert nede i Innocentia park, etter et fravær på godt og vel to år. Jeg kaller ham forresten ikke Duncan; det er bare et fantasinavn jeg har gitt ham i mangel av noe som har med virkeligheten å gjøre. Willy vet dessuten godt hvem jeg mener, for Finken er en av de ytterst få skjenkestedene i dette strøket der Duncan setter sine bare føtter. For å kjøpe en flaske rosé, og raskt trekke seg tilbake til buskaset utenfor.
– Jaha, sier Willy. –Rosèmannen! Han drikker faktisk bare rosévin. Et pussig særtrekk. Jeg ville sende med ham en flaske gin, det var en ufyselig vinternatt, men han…
– Han heter Kristian Thorup, sier Bernt Koch. – Han er dansk. Og til meg: – De kunne jo forsøke å snakke norsk til ham.
Dansker forstår ikke norsk, men det sier jeg ikke. Isteden spør jeg om det virkelig er sant, og hvor er så denne Thorup når han ikke er uteligger i Hamburg?
Willy smiler, og pusser glassene. Holder dem opp mot lyset. Setter på plass i hyllen over hodene våre.
Isteden spør jeg om det virkelig er sant, og hvor er så denne Thorup når han ikke er uteligger i Hamburg?
– Da er han godseier et sted på Fyn, kan Koch berette. – Ja, en slags godseier, bør man kanskje presisere at han er. Det skal ikke være snakk om et mønsterbruk akkurat.
Dette er jo en god historie. Noe som i sin tur fører til at Willy forteller Bernt Koch historien om Thomas Mader. Som jeg jo har beskrevet i romanen Innocentia park. Mannen som slo seg opp fra ingen ting, til å bli en av Hamburgs rikeste. For så å la hele imperiet forfalle og løse seg opp i ingenting.
– Men de virkelige beretningene er alltid de beste, sier jeg. – I alle fall nesten alltid. Kristian Thorup. Dansk statsborger. Deltidsuteligger i Hamburg. Hjemmehørende på Fyn. Der han altså frister en tilværelse som godseier. Eller mer korrekt: Som en slags godseier.
– Biodynamisk, sier Koch. – Men det er det kanskje overflødig at jeg sier?
Han har ikke vært på bruket til Thorup selv, men kjenner folk som ikke bare har vært der, men som handler med ham. Det er en spesiell type sirup… Sukkerroer. Og eplegele. De fører enkelte av varene fra Thorup gård borte på «Allnatura».
(Som er strøkets bio-supermarked.)
Dette blir jo bare bedre og bedre, tenker jeg. Vet de som jobber på Allnatura, og som enten nekter ham adgang, eller som har veldig lyst til å nekte ham adgang, hvem han er? At produktene hans står i hyllene i butikken?
Jeg bestemmer meg for å søke på nettet. Skaffe meg full oversikt over denne merkelige historien. Hva er det egentlig som driver Kristian Thorup ut i gatene i Hamburg med jevne mellomrom? Finnes det en diagnose som gjør dette lettere å forstå?
Klokken er nesten halv fire når Bernt Koch ber Willy bestille en taxi. Han gjør opp for seg, og forsvinner ut i høstnatten, etter først å ha tatt vennlig farvel med et litt fuktig håndtrykk. Han er god og påseilet, men bærer fylla med verdighet.
Jeg blir inspirert til å gå over til bio-vin nå. Kanskje Willy skulle sjekke om Thorup også produserer rødvin? Jeg har lest at de lager musserende drikke i Sogn og fjordane nå, så hvorfor ikke rødvin på Fyn?
Jeg blir inspirert til å gå over til bio-vin nå. Kanskje Willy skulle sjekke om Thorup også produserer rødvin?
Willy smiler, og gir meg påfyll. Det er et signal om at han snart har tenkt å trekke seg tilbake til privaten i etasjen over. –Jo, det er en artig historie, men…
– Men hva?
– Men sann er den ikke. Det skulle vel forresten ikke spille så stor rolle for deg. Du er jo selv en notorisk løgner. Profesjonell, til og med.
Nå er det min tur til å le. –Så Koch sitter her og lyver meg huden full?
– Koch?
– Ja, han heter kanskje ikke Bernt Koch heller?
– Nei. Han heter Jochen Schirmer. Du må virkelig ikke ta deg nær av dette. Han kan rett og slett ikke noe for det. Det er tvangsmessig. Han klarer ikke å la det være.
– Og du står der og vet at han…
– Jeg har ikke hjerte til noe annet. Dessuten er det jo helt harmløst. Og så må du ikke glemme at han i motsetning til deg ikke har noen penn å støtte seg til. Det blir bare med den vesle gleden i øyeblikket.
– Dere har kanskje ikke gått på skolen sammen en gang?
Han gir meg den siste skvetten, og slenger tomflasken i kurven under disken. – Jochen og jeg i samme klasse? Nei, det skulle tatt seg ut! Antydet han noe slikt?
– God natt, sier jeg, og tømmer glasset. – Eller kanskje heller god morgen!
Ute er det ennå mørkt som i en sekk, og på hjemveien må jeg flere ganger stanse opp og snu meg med en hånd bak øret.
Er det et spedbarn som gråter, eller er det rett og slett bare en elskovssyk katt?
Latter?
Latter er det. En fjern, litt oppgitt latter.
