Jeg vet ikke om det var jeg som et unormalt barn eller om det er sånn for alle, men de aller fleste av barndomsminnene mine er knyttet til mat.
Det å dra en kjøkkenstol bort til kjøkkenbenken og få litt hjelp av mormor til å komme meg opp på den, sånn at jeg kunne stå ved siden av henne og lage boller, med litt hjelp til å dra opp genserermene, og de evige forsøkene på å få bollene til å være like fine og runde som mormor sine. Det å få være med på butikken og plukke ut hva vi skulle ha til middag, den gangen det fortsatt var ferskvaredisker overalt som veide og målte opp og kjente både meg, mamma og mormor, og husket hva vi hadde kjøpt da vi var der for noen dager siden. Og å få lov til å hente en skolebolle, legge den forsiktig i en pose, og smugspise på den på veien hjem.
Det å få være med når mormor og mamma lagde lefser
Jeg husker overraskende godt hvordan jeg insisterte på å få lov til å få kruspersille til lørdagsgodteri, og mammas blikk da hun skjønte hvorfor det ikke aldri vokste opp noen kruspersille i grønnsakshagen. Det å få være med når mormor og mamma lagde lefser, i tospann på kjøkkenet, hver eneste jul, mormor kjevlet og mamma stekte, og jeg fikk lov til å løfte opp håndkleet når mamma skulle legge fra seg de ferdigstekte lefsene, brettet i fire på den riktige måten. Det å få plukke friske gulrøtter og sukkererter fra grønnsakshagen på gården til bestemor og bestefar, store bringebær i bestefars enda større hender, hundre år gamle epletrær og plommetrærne bak bryggerhuset. Jeg husker det som om jeg alltid gikk barbeint, selv om jeg sikkert nok hadde på meg sko også.
At mamma håndskrev en bok til meg med oppskrifter da jeg flyttet hjemmefra
Og så, bli tenåring, bli voksen, se det i et litt større bilde. Hvordan mat, oppskrifter og kunnskap går i arv. Å bla forsiktig i de skjøre sidene i mormors kokebøker med notater i margen. At mamma håndskrev en bok til meg med oppskrifter da jeg flyttet hjemmefra, sammen med gode tips og råd om alt fra å få tyggis vekk fra genseren (legg den i fryseren), bilder av familien, og tryggheten i form av den siste siden hvor det står at det alltid er lov å komme hjem når det trengs. Å oppdage at mamma aldri rakk å lære av mormor hvordan lefsene skulle kjevles, slik at det har vært mange julefeiringer med hullete lefser, helt til hun og jeg og lillesøster fant ut av det sammen.
Minner og mat er uløselig knyttet sammen, og jo eldre jeg blir, jo mer tenker jeg på at det er viktig at det er sånn, viktig at vi ikke må glemme det, viktig at vi skaper dem. For vi husker gjennom lukt, vi husker gjennom lyd, og vi husker gjennom smak, og ikke minst husker vi det vi gjorde sammen med de vi er glade i.
Det er herfra boka mi kommer. Den starter der jeg startet, sittende oppå benken sammen med mamma, mormor og bestemor, den handler om grønnsakene jeg har vokst opp med og de mer eksotiske råvarene og smakene jeg har lært meg å kjenne på egenhånd etter at jeg var stor til å dra en stol inntil kjøkkenbenken. Det er fortsatt nysgjerrighet, men det er en annen type nysgjerrighet: Hva skjer hvis jeg blander dette med dette? Hvordan blir denne grønnsaken om jeg gjør noe helt annet med den? Hva skjer med disse krydderne sammen? Jeg slutter aldri å lure, og jeg rekker aldri å kjede meg, for på veien lærer jeg noe nytt hver eneste dag. Fordi for meg handler det om det å sette pris på grønnsakene, det handler om å knytte mat til minner, det handler om å ta vare på jorda vår litt bedre for hver dag som går, og aller mest handler det om å ta seg tid til å kjenne på luktene, kjenne på smakene, legge på minnet det vi gjør og de vi gjør det sammen med.
Det å plutselig oppdage at mat, oppskrifter og kunnskap ikke bare går i arv nedover og bortover, de kan også gå i arv oppover
Og så: Det å plutselig oppdage at mat, oppskrifter og kunnskap ikke bare går i arv nedover og bortover, de kan også gå i arv oppover, jeg kan få lære mamma det jeg har lært meg, jeg kan få adoptere suppeoppskrifta til søstra mi som hun har fått av sin svigermor, og mamma sitter omtrent på skuldrene mine og lurer på hva det er, hva er den lukta, hva gjør du, hvorfor det? Når vi inviterer på middag hjemme hos oss er maten sjelden ferdig laget, og det er ikke fordi jeg var treg, det er fordi vi skal lage mat sammen. Med musikk i stua, lave skuldre, gode historier og ukjente oppskrifter. For jeg vil at vi skal snakke om råvarene, finne utav det sammen, prøve ut hvilke smaker som blir bra, selv om noen aldri har gjort det før, noen trodde de ikke likte å lage mat og noen trodde de aldri, aldri, aldri i livet ville spist akkurat denne maten som de til og med har laget selv. Vi blir aldri ferdige med å lage mat, og vi må slutte å tenke på det som en plikt, for vi trenger mat, ikke bare for å overleve, men også for å leve litt.
Jeg vil at det skal være lett for alle å lage god mat
Jeg har nemlig et ønske, et stort ønske, og jeg vet det er naivt men jeg sier det allikevel: Jeg vil at det skal være lett for alle å lage god mat. Og jeg vil at vi skal ha lyst til å lære oss å like god mat. Og med god mat mener jeg mat som smaker godt, som er bra for oss, og jeg mener med de smakene og krydderne fra andre verdensdeler vi er så heldige å få tak i på nærmeste butikk. Men jeg mener også mat som jorda har godt av at vi dyrker og produserer, for jeg mener at vi trenger å vite det.
Vi trenger å vite hvor maten kommer fra, hva vi skal gjøre med den, og hvem vi vil dele den med, for først da kan vi sette pris på den – og det er det vi setter pris på vi legger på minnet, når alt kommer til alt.
ALT SOM ER GRØNT ER GODT! Følg med på bloggen GREEN BONANZA for ytterligere inspirasjon til et grønnere liv.
