I Alle nonner drar: språk på ville veier skriver jeg om språklige misforståelser og forvrengninger av faste uttrykk med både et faglig og humoristisk blikk. Jeg spør hva som gjør språkbruk riktig eller feil, god eller dårlig, og hvorfor kommunikasjon noen ganger ikke fungerer som man ønsker. Boken utsetter deg også for ville spekulasjoner om hvordan verden hadde sett ut om det var de språklige misforståelsene som beskrev virkeligheten. For hvor er egentlig alle nonnene på vei hen? Har det noen funksjon å skyte spurv med kaniner? Og er det i det hele tatt mulig å dolke seg selv i ryggen, eller lukke munnen med sju seil?
Store spanderbukser
Det er mye som er utfordrende når man skal lære seg et nytt språk. Ordforråd, ordstilling, obskure grammatiske regler, unntak til de samme reglene, valg av preposisjoner og variasjoner i tonefall, er alle hindre som må passeres for å kunne beherske et språk perfekt. Men de største vanskelighetene møter du i det som kalles idiomer, eller faste uttrykk, som rosinen i pølsa, høy i hatten, midt på treet, sysle med sitt, sause det til, ha på seg spanderbuksene, gå rundt grøten, feie for egen dør, skyte spurv med kanoner og kaste blår i øynene på folk.
Det at faste uttrykk nettopp er faste, og inneholder flere ord som må huskes i rekkefølge, kan være en del av forklaringen på hvorfor de kan være så vanskelige å beherske.
Idiomer er samlinger av ord som «satt seg» i språket, og gjerne har en billedlig betydning som kan knyttes til en spesiell forhistorie eller situasjon. De kalles også faste uttrykk fordi rekkefølgen på ordene de inneholder og den grammatiske strukturen er så lite fleksibel, slik at det å snakke om «mange rosiner i pølsa» eller «ha på seg et par store spanderbukser» bryter med forventningen idiomene legger opp til.
Det at faste uttrykk nettopp er faste, og inneholder flere ord som må huskes i rekkefølge, kan være en del av forklaringen på hvorfor de kan være så vanskelige å beherske. De fleste setningene vi bruker består av ord (eller mer presist: mindre bestanddeler som fagfolk kaller morfemer), som vi henter fram fra hukommelsen én etter én, og kombinerer slik at de danner grammatiske setninger. Faste uttrykk må lagres i hjernen og fiskes ut som større enheter, og jo lengre slike strenger av ord er, desto vanskeligere er de å huske og bruke riktig.
Med brask og bram
Ofte kan dessuten de faste uttrykkene inneholde ord som er gammeldagse og avleggs, eller ord som brukes litt annerledes enn slik vi er vant til det. For eksempel er det ikke så vanlig å snakke om verken brask eller bram hver for seg, selv om mange kjenner til uttrykket «med brask og bram» og vet at det brukes om noe eller noen som gjør mye ut av seg.
Vi kan snakke om slike uttrykk som ugjennomsiktige, noe som innebærer at det er vanskelig å gjette seg fram til hva de skal formidle, selv for folk som behersker norsk perfekt og har et vanlig ordforråd. Hvis vi skal lære oss hva «med brask og bram» betyr, må vi gjøre det utfra sammenhengen ordene ble brukt og det vi vet om personen eller situasjonen som omtales, eller så må noen gi oss en liten minileksjon i språkhistorie.
Det er nemlig lenge siden folk gikk rundt og snakket om den ufyselige naboen som brasket av sine nye benklær, eller hvordan han ‘med bram’ slo døren opp og beordret sine gjester til bords. Begge ordene har med skryt og selvgod framferd å gjøre, og ‘brask’ er beslektet med de mer moderne ordene ‘brak’ og ‘bråk’, og har sin opprinnelse i det lydmalende, nedertyske ordet ‘brasch’.
Det er nemlig lenge siden folk gikk rundt og snakket om den ufyselige naboen som brasket av sine nye benklær, eller hvordan han ‘med bram’ slo døren opp og beordret sine gjester til bords.
Bram, på sin side, kommer av det gamle verbet ‘bramme’, som opprinnelig betød å rope høyt, eller gjøre seg til, og som etter hvert kom til å bety ‘skryte’, det og. En ‘bramfull’ person var og er en som stadig skryter av seg selv, mens en som er ‘bramfri’ kan beskrives som stillfarende eller beskjeden. Andre ord som også kunne brukes for brask og bram, er ‘braute’, ‘prange’ og ‘prale’, og avartene ‘brautende’, ‘prangende’ og det litt mindre vanlige ‘pralende’.
Språkpsykologien kan fortelle oss at det er mye vanskeligere å huske ord som man ikke kjenner betydningen av og kan knytte til en bestemt gjenstand eller handling eller idé. Og dermed er det fort gjort at «med brask og bram» isteden blir til med brask og barm, eller til og med barsk og barm. ‘Barm’ kjenner vi igjen som et synonym til ‘bryst’, mens ‘barsk’ brukes om tøffe personer eller ugjestmilde situasjoner («et barskt klima»). Og med slike ord blir det å gjøre noe ‘med barm’ noe helt annet enn uttrykket egentlig skulle formidle.
Lukke munnen med sju seil
Faste uttrykk kan også være ugjennomsiktige i kraft av å brukes i overført betydning, slik at det ikke holder å kunne alle ordene i uttrykket for å skjønne hvordan de skal brukes. Det er for eksempel vanlig å snakke om «å legge inn årene» eller «å kaste inn håndkledet» som uttrykk for å gi opp en påbegynt oppgave. Men det kan du ikke vite bare ved å kunne ordene som brukes i uttrykkene første gang du hører dem. Her må du enten ha flaks med gjettingen, eller vite at «å legge inn årene» kommer fra roing, hvor du slutter å bevege deg framover når du legger årene inn i båten, og at boksetrenere kunne kaste et håndklede inn i ringen for å signalisere at kampen skulle avsluttes.
Det er fort gjort å blande sammen uttrykkene, slikt at du ender opp med å snakke om å kaste inn årene, eller legge inn håndkledet.
Hold tunga rett i munnen
Hva gjelder faste uttrykk gjelder det å «holde tunga rett i munnen», ettersom det er så lett å blande sammen lyder og meninger, og assosiere fritt mellom uttrykk som likner på hverandre. Uten at du har full kontroll kan du dermed fort ende opp med å holde tennene rett i munnen (som i hovedsak er en utfordring for den spesifikke gruppen språkbrukere med tannimplantater, eller advare mot å holde tunga i rett munn, som i større grad enn språk handler om mellommenneskelige relasjoner.
