Mange tenåringsforeldre kan nok kjenne seg igjen; uansett hva man sier, blir man møtt med tauset eller korte svar. Lars Halse Kneppe er utdannet journalist og psykolog, og jobber ved Pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og ved flere videregående skoler i Oslo. I boka I hodet på en tenåring går han i dybden på den kanskje rareste perioden i livet. Bokas mål er å hjelpe foreldre til å forstå hvordan det er å være ung i dag, og hva man kan gjøre for å kommunisere bedre.
Kan du si litt om de ulike typene du deler tenåringene inn i?
Jeg deler litt inn i ulike typer, mest for å illustrere noen poenger og forskjeller blant tenåringer. Imidlertid er det ikke sånn at dette er faste typer, eller at alle tenåringer enten er den typen eller den typen. De fleste har innslag av flere typer. Kanskje eksperimenterer man litt med ulike typer, akkurat som at de eksperimenterer med ulike identiteter.
Sinte unge menn og dramajenter: Disse har gjerne til felles at de er litt utagerende og i opposisjon til oss voksne, men utrolig hyggelige når de får tillit til oss. De har ofte en del negative opplevelser med voksne som må motvirkes.
Flinke piker og slaskegutter: Begge er stresset for at de ikke skal mestre skolen og livet, men velger svært ulike strategier for å regulere eget stress.
De stille og de emo: Disse velger svært ulike strategier for å mestre alle de negative selvtankene de går og bærer på.
Hvordan skiller dagens tenåringer seg fra forrige generasjon?
Jeg opplever at de skiller seg ut fra min generasjon gjennom at de er mer sosialt modne og voksne enn det vi var. Før holdt det å være flink til en eller to ting. Dagens generasjon ungdom skal være flinke til alt på en gang. I tillegg opplever de i mye større grad å være utsatt for vurderinger, også sosialt gjennom sosiale medier. De må i større grad enn tidligere prestere hele tiden fordi de blir vurdert på så mange arenaer. Det jeg tror mange strever med, er å slappe av, fordi det som tidligere var rekreasjonsarenaer nå oppleves som prestasjonsarenaer. I tillegg tror jeg at forskjellene mellom de som mestrer og de som ikke mestrer er blitt større. Ikke så rart, med tanke på at de opplever kravene som skjerpet og flere.
«En feil som ofte går igjen er at veldig mange foreldre fort blir løsningsorienterte eller skal fikse ting»
Hva er vanlige feil i måten foreldre forholder seg til tenåringene sine på?
En feil som ofte går igjen er at veldig mange foreldre fort blir løsningsorienterte eller skal fikse ting. Tenåringen vil kanskje egentlig bare ha forståelse for at noe er litt dritt. Det er en utrolig skremmende opplevelse å føle at du mister tilgangen til barnet ditt, og automatisk tenker du det verste. Heldigvis er virkeligheten sjelden like dramatisk som det foreldre ser for seg når de er redde.
I tillegg tror jeg at mange er for tidlig opptatt av å bli enige med tenåringene sine om ting, i stedet for et rom for å ha ulike opplevelser. Det å tillate ulike opplevelser mens man snakker om ting gjør det mye lettere å bli kjent med hverandres opplevelse først. Det er når de ikke føler seg hørt, at de låser seg. For da er det ikke noe vits i å prate.
Hva trenger tenåringer fra foreldrene sine?
Ungdom er like forskjellig fra hverandre som alle oss andre. Imidlertid er det også mye som går igjen på tvers av ungdom, som behovet for å bli sett, hørt og forstått. Og kanskje det viktigste er at de opplever at de blir lyttet til og tatt på alvor. Det veldig mange sier, er at de vil at foreldrene skal forstå at de gjør så godt de kan og at livet ikke er så lett alltid. Det går igjen på tvers av kjønn og typer, og det er noe jeg skriver ganske mye om. Altså hvordan foreldre kan anerkjenne sine barns opplevelser på en måte som åpner opp linjene for kommunikasjon.
«Ingen tenåringer sier at de trenger kule foreldre»
I tillegg trenger de stabilitet og trygghet. Livene deres går opp og ned og i alle retninger. De trenger at foreldrene er stabile og at de vet hvor de finnes når de trenger dem. Ingen tenåringer sier at de trenger kule foreldre, så det er ikke noe vits i å prøve å være kul.
Hvorfor oppstår tausheten?
Det er fryktelig vanskelig å svare på. For noen handler det om at tenåringer går med mange tanker og følelser de prøver å unngå å tenke på, eller ikke vil snakke om. Dermed beskytter de seg mot foreldre som graver, ved å slutte å prate. Samtidig er det kanskje også slik at man trenger litt ekstra avstand til foreldrene, fordi man skal utvikle sin egen identitet. Kanskje handler det også om at det begynner å føles flaut å være avhengig av foreldrene. Man vil vise for seg selv og dem at man begynner å bli mer uavhengig. Det er jo tross alt en løsrivelse.
Men for de aller fleste går det heldigvis over. Og som voksne må man kanskje bli kjent igjen litt på nytt, som litt mer likeverdige mennesker og fri fra rollene som forelder og barn.
