Å risikere
Å le er å risikere å bli tatt for å være dum.
Å gråte er å risikere å bli oppfattet som sentimental.
Å komme en annen i møte er å risikere å bli involvert.
Å vise følelser er å risikere å blottlegge sitt egentlige jeg.
Å gi uttrykk for sine ideer, sine drømmer, er å risikere å tape ansikt.
Å gi kjærlighet er å risikere å ikke bli elsket tilbake.
Å leve er å risikere å dø.
Å håpe er å risikere fortvilelse.
Å prøve er å risikere å feile.
Fritt oversatt utdrag fra Hugh Prathers dikt: Only a Person who Risks is Free
Tormod Huseby (f. 1954) er spesialist i psykiatri, med tilleggsutdannelse i kognitiv atferdsterapi. I tillegg er han veileder i psykoterapi. De siste 15 årene har han drevet privatpraksis i Oslo. Han er også en erfaren globetrotter, som har søkt uvanlige og utfordrende reisemål som Nord-Korea og Rwanda.
Tormod Huseby har tidligere utgitt boken Just like us, only more (2007) og vært medforfatter i Rigmor Galtungs bok Fullt lys og stummende mørke (2010), etter å ha vært hennes terapeut i flere år. Nå er han aktuell med Alene naken, en modig, varm og innsiktsfull bok, blant annet med sjelsettende opplevelser fra både pasienters og eget liv – og med påfølgende refleksjoner og spørsmål. Hvorfor er vi som vi er? Hvorfor tar vi de valgene vi gjør? Hvordan kan vi få mot til å være oss selv fullt og helt – og bidra til at andre får lov til å være seg?
Alene naken tar opp viktige, men ofte oversette temaer som ensomhet (vårt siste tabu?), skam, sårbarhet og livssmerte. Men også vesentlige ting som menneskers mot, selvaksept og viljen til å få et bedre liv. Forfatterens og terapeutens dype engasjement for og overbærenhet med sine medmennesker, gjennomsyrer livsfortellingene han deler med oss. Han gir håp til mennesker som strever – mennesker som deg og meg.
Utdrag fra Tormod Husebys bok Alene naken, kapittel 2:
Hvordan styrer det oss at vi er redde for å bli avvist?
Avvisning fører ofte til skam og ensomhetsfølelse, i verste fall til utstøtelse fra flokken. (…) Hva gjør vi med avvisningsfrykten? Vi forstiller oss for å prøver å bøte på den dårlige selvfølelsen (…) Folk som kommer i terapi, tar et ansvar for å få det bedre i livet sitt. De velger terapi fremfor negative strategier, som å dominere, bruke vold eller stjele andres energi. De er gode mennesker som på ulike måter sliter med dårlig selvfølelse. Dette opplever de som skambelagt. De skjuler at de ikke føler seg bra nok ved å ta på seg masker. Ikke sjelden er en slik maske å prøve å fremstå som perfekt og uangripelig.
Fordi selvfølelsen står sentralt i avvisningsfrykten, blir det så viktig å forstå hvordan den oppstår og videreutvikles. Summen av de mellommenneskelige erfaringene vi gjør gjennom livet, danner selvfølelsen. Dette er, med andre ord, vår opplevelse av oss selv sammenliknet med mennesker rundt oss. Mye av denne boken skal påvise hvordan dårlige relasjoner kan skape årelang lidelse med dårlig selvfølelse, endog selvhat.
Den menneskelige tilknytningen – forbindelsen mellom mennesker – oppstår hovedsakelig i barndommen. Sunn tilknytning dannes lettere hvis man velsignes med støttende, snille foreldre og andre omsorgspersoner. (…) Menneskers følelse av egenverd og motstandskraft mot livets utfordringer har utspring i slike relasjoner. Hvis man blir snytt for denne typen tilknytning i oppveksten – eller hvis den gjentatte ganger blir utfordret og brutt – vil det oppstå problemer og lidelse. Å tåle savn og lengsler, og klare livets motbakker og konflikter, kan bli vanskelig.
I sin klassiske bok Om kjærlighet påpeker Erich Fromm at det dypeste menneskelige behovet er å komme ut av ensomhetens fengselet. Denne dype lengselen oppfatter han som menneskenes felles skjebne. Ifølge Fromm er det ikke suksess som gir mennesker en tilstand av tilfredshet og god mental helse, men heller å ha hendene knyttet til hverandre og oppleve at hjertene deres er forbundet. Et meningsfullt liv er å være tilknyttet og ikke isolert. Livet er relasjoner.
Selvfølelsen regulerer adferden vår i stor grad, og den har mange uttrykk. Jeg ser den som et spektrum mellom ytterpunkter. På den ene kanten finner vi den redde og unnvikende personen, han som skygger unna andre mennesker for å unngå ydmykelser eller latterliggjøring. Det motsatte ytterpunktet er han som bruser med fjærene og blåser seg opp for å fremståsom stor, sterk og viktig. Felles er frykten for å bli avvist som den man er, men strategiene er motsetninger. Også dem vi oppfatter som arrogante, kan være grunnleggende sjenerte. Selv om vi oppfatter dem som overlegne og oppblåste, utrivelige mennesker som avviser oss, er de fleste av dem, i bunnen, selv redde for å bli avvist. De forsvarer seg med kulde. Bedømmer vi arrogante mennesker kun ut fra adferden deres, kan vi ta feil av dem.
Pasientene som er omtalt i dette kapitlet, utagerer ikke mot andre eller blåser seg opp gjennom falsk storhet. De regulerer selvfølelsen ved å erkjenne at den er dårlig. En vanlig strategi er å unnvike. Mange tør ikke stå fram med egne meninger og blir utydelige i møte med andre. De utvikler en kameleonliknende adferd. Kameleonen skifter farge for å overleve. Når mennesker skifter farge etter omgivelsenes forventninger, kan identiteten bli skadelidende. De får problemer med å vite hvem de egentlig er, og kan være ustabile sammen med andre mennesker.
Noen bøter på dårlig selvfølelse ved å bli underdanige og selvoppofrende. Andre prøver iherdig å sjarmere alle de møter, et særpreg for mennesker som gjør alt for at ikke andre skal mislike dem. De yter mye, men nyter desto mindre. Mange som oppsøker terapirommet, er perfeksjonister. De føler seg aldri bra nok og må stadig bli flinkere, penere og snillere. Som regel er de kvinner som ikke har magemål på hvor snille og flinke de skal være. Flink pike-syndromet er en mild variant av dette.
(…) Psykiateren Svein Haugsgjerd (…) normaliserer psykisk lidelse ved å la være å trekke skarpe skillelinjer mellom det sykelige og det normale. I stedet ser Haugsgjerd på lidelsens mange uttrykk som ulike måter å være menneske på. Ulike typer av frykt for avvisning ligger i bunnen av alle lidelsene. De har som oftest utspring i barndommens erfaringer. Vi kan ha opplevd avvisning og utstøtelse i form av krenkelser, ydmykelser, latterliggjøring og usynliggjøring. Vanligere er det likevel at vi ikke ble tatt imot som den vi var. Også overbeskyttelse er avvisning. Avvisningsfrykten har et mangfold av ansikter og masker. Dette mangfoldet gjenspeiles i pasienthistoriene som følger på de neste sidene (…) disse menneskene er akkurat som oss, men mye mer..»
