Våren 2019 endrer noe seg i oppførselen til Selma Løvendahl Mogstad Leraand.
Hun var en aktiv og ressurssterk jente som sang i Nidarosdomens jentekor og var med i ungdommens bystyre.
Når hun etter hvert også ble opptatt av å trene og spise sunt, tenkte foreldrene det bare var positivt.
Det tok likevel ikke lang tid før gleden ble til bekymring.
Sliter du eller noen du kjenner med spiseforstyrrelser? Spiseforstyrrelsesforeningens Informasjons- og krisetelefon: 22 94 00 10
– Noe var ikke helt bra
Selmas foreldre kunne stadig høre henne trene inne fra rommet, og hun uteble oftere og oftere til middag.
– Det ble litt vel hektisk. Det var noe som ikke var helt bra, sier Kari Løvendahl Mogstad, Selmas mor.
Kari, som er lege og tidligere hadde skrevet boka Kroppsklemma, spurte seg: Kunne det være en spiseforstyrrelse?
– Mitt livsverk har vært å ha felles måltider, for jeg tror det er kjempeviktig i en familie. Derfor ble det jo også svært tydelig for oss da dette begynte å skli veldig ut i denne perioden. Det ble plutselig en konflikt, forteller hun.
Løgner og unnskyldninger
I dag er Selma 19 år gammel og helt frisk. Det har ikke vært en enkel vei. I boka Vår vei ut, forteller Kari og Selma om deres felles kamp mot anoreksien – sykdommen som rammer stadig flere.
I starten var problemene vanskelig å oppdage. Selma var en svært aktiv jente, og ofte hadde hun gode unnskyldninger for hvorfor hun ikke spiste middag hjemme – hun kunne for eksempel si at hun skulle spise pizza på bystyremøte.
Selma har full forståelse for at foreldrene ikke klarte å spotte problemet helt i starten.
– Det er jo veldig vanskelig å vite når noen med spiseforstyrrelser begynner å lyve, sier hun.
– Blå, avmagret og frossen
Da foreldrene etterhvert begynte å grave, skjønte hun ikke hvorfor de var bekymret.
– Jeg var jo kjempefornøyd med meg selv, og syntes det var frustrerende at alle rundt meg skulle se ned på det jeg fikk til. I denne perioden ble forholdet mitt til mat gradvis forverret, uten at jeg egentlig merket det. Jeg tenkte bare at jeg endelig hadde blitt sunn, sier Selma.
Selma ble tynnere og tynnere, og til slutt klarte hun heller ikke å opprettholde treningen – til det var hun blitt for svak.
– Det gikk jo bare et snaut halvt år før du var så utmattet at du ikke lenger klarte å trene, sier Kari til datteren.
– Du ble blå, avmagret og frossen. Det gikk fryktelig fort, og det er skummelt å tenke på. Det var jo også andre ting som vi ikke visste, men har fått vite i senere tid, for eksempel at du besvimte hver morgen.
– Selv om vi så disse tingene, var det jo svært vanskelig å få hjelp, når Selma selv ikke skjønte at hun trengte det.
«Lurt» til legen
Det satt nemlig langt inne for Selma selv å innse problemet.
– Det tok i hvert fall et år. Jeg hadde et prosjekt, og det var ikke unormalt. Når jeg bestemmer meg for noe, gjør jeg det. Jeg ville bare litt ned i vekt, og jeg så på tips rundt på nett, sier Selma.
En del av Selmas «prosjekt» var å bli vegetarianer, og da en vennine ba henne bli med en tur til legen for å sjekke vitanminmangel som følge av det nye kostholdet, kjøpte Selma forklaringen.
– Da vi kom dit sa plutselig legen «dette skal vi komme oss gjennom», og da skjønte jeg ingenting. Hadde virkelig mamma, pappa og de rundt meg rett? Det ble en ordentlig aha-opplevelse, og jeg skjønte da at jeg hadde et problem.
– En vanvittig kamp
Etter at Selma hadde vært til legen fortalte hun det til foreldrene samme kveld.
– Jeg var kjemperedd for hva dere skulle si, men dere ble jo kjempelettet.
Det bekrefter Kari:
– Ja, vi tenkte jo «endelig!». Men det betydde jo absolutt ikke at kampen var over. Det var heller da den virkelig begynte. Etter dette begynte vi jo med spiselister, og et strengt regime – det var beintøft.
Selv om Selma nå var mottakelig for hjelp var det absolutt ingen enkel oppgave å bli frisk.
– Det var en vanvittig kamp. Jeg skrev 20 meldinger hver dag om at hun måtte huske å spise. Har du spist frokost? Har du spist lunsj?, forteller Kari.
– Hver situasjon er unik
I dag er Selma frisk, og boken Vår vei ut kan på mange måter ses på som en suksesshistorie. Kari mener likevel det er viktig å være ydmyk når man snakker om dette temaet.
– Det er veldig viktig å si at alle historier er unike, og vi vet veldig godt at vi har vært heldige. Vi startet med et svært godt og nært forhold, og det er jo et godt utgangspunkt, sier Kari.
Anoreksi er en svært alvorlig og vanskelig sykdom. Selma har også gjort seg opp mange tanker rundt hvorfor denne sykdommen er så vanskelig å bli kvitt.
Sykdommen var på en måte en venn
– Det som gjør denne sykdommen spesiell er at den er så ambivalent. Sykdommen var på en måte en venn. Etterhvert skjønner du at du er syk, men du vil ikke bli kvitt den. Det handler om mestringsfølelse og kontroll.
– Det er en rus, rett og slett – og en selvskading, legger Kari til, før hun også peker på omfanget av denne sykdommen:
– En hel familie blir faktisk syk. Det blir en dysfunksjonell familie, fordi vi ikke klarer å ha et vanlig måltid, og alle blir sinte og lei seg. Vi kunne heller ikke dra på bursdager, fordi vi måtte tenke på alle kaker og all mat som skulle være der.
Kari understreker at hun skjønner at mange ikke klarer å stå i det på samme måte.
– Det har jeg all respekt for. Jeg vil likevel si at det er viktig at man ikke gir opp, men heller søker hjelp. Vi klarte det jo heller ikke alene – hjelp er essensielt.
En bok til alle som sliter
Kari er opptatt av at denne boken ikke bare er skrevet for å fortelle deres egen historie. Et annet mål med boken er å skrive til alle foreldrene og familiene som lever tett på denne sykdommen.
– Jeg vet at det finnes svært mange slitne pårørende der ute, som trenger å bli sett, hørt og anerkjent, sier Kari.
En del av boka er også viet råd og kunnskap, slik at leseren skal sitte igjen med økt innsikt og forståelse rundt spiseforstyrrelser. Kari mener dette er en essensiell del av boken:
– Det har vi vært opptatt av å ha med fordi det da vil være lettere å snakke om dette tema for flere av oss, i felleskap.
Sliter du eller noen du kjenner med spiseforstyrrelser? Spiseforstyrrelsesforeningens Informasjons- og krisetelefon: 22 94 00 10
