Å gå rundt å være syk uten å få en riktig diagnose, stadig få nye diagnoser som alle viser seg å være feil, er ille. Det vet jeg, for jeg har vært der selv.
Journalisten Susannah Cahalan var 24 år, og på full fart fremover i sitt yrkesaktive liv som journalist i avisa New York Times. Men så blir hun syk, men legene aner ikke hva det kan være. Er det kyssesyke, er hun bipolar, eller lider hun av alkoholabstinenser? Er det psykose, tidlig demens eller schizofreni? Det å vite at noe er alvorlig galt, men ikke hva det er, er fælt.
I boka skildrer hun da hun var sammen med kjæresten og fikk det første epileptiske anfallet, samtidig som hun blir dårligere og dårligere. I løpet av de neste ukene mister Susannah sin identitet, sitt språk og sin hukommelse, hun har hallusinasjoner og angriper mennesker rundt seg. Sunnanah synker ned i mørke og forvirring.
Hun blir kort sagt sprøyte gal.
Susannah blir lagt inn på et av de beste sykehusene i verden i New York. Etter noe tid med diverse prøving og feiling fra legenes side, skulle Susannah gjøre en enkel test:
«Dr. Najjar rakte meg et blankt papirark som han hadde revet ut av notisboka si og sa: «Kan du tegne en klokke til meg og fylle den med alle tallene fra 1 til 12?» Jeg så forvirret opp på ham. «Slik som du husker det, Susannah. Det trenger ikke være perfekt.»
Metodisk skriver Susannah ned tallene, og etter en stund tar legen en titt på arket. Hun hadde skviset inn alle tallene – fra 1 til 12 – veldig sirlig og pertentlig på høyre side av sirkelen, slik at klokka 12 havnet nesten nøyaktig der klokka 6 skulle ha vært.
Dr. Najjar strålte. Det hadde gitt ham et konkret bevis på at hun hadde en betennelse i høyre hjernehalvdel. Eller sagt med andre ord: Hjernen til Sussannah ble angrepet av hennes egen kropp. På fagspråket heter sykdommen autoimmun encefalitt med NMDA-antistoffer.
Hvor kraftig var betennelsen? De tok en hjernebiopsi, det vil si det ble saget et lite hull i kraniet, der de gikk inn og så at hjernevevet var kraftig betent. Kunne hjernen reddes? Selv om 75 prosent av pasientene ved behandling blir helt friske eller kun får milde ettervirkninger, så blir 20 prosent varig uføre og fire prosent dør, selv når de får en rask diagnose. For Susannah var rehabiliteringen kanskje det tøffeste hun har opplevd.
Legene oppdaget sykdommen akkurat i tide. I omtrent halvparten av tilfellene utløses sykdommen av en svulst på eggstokkene, i de resterende tilfellene, som i Susannahs tilfelle, blir årsaken aldri oppdaget.
Susannah ble helt frisk.
Men hvor mange mennesker opp gjennom historien har hatt den samme sykdommen uten å få behandling? Spørsmålet etterlater en emmen smak i munnen. Og det er vel derfor Susannah har tilegnet boka til alle de som ikke fikk noen diagnose.
Skal du lese en patografi, altså historien om et sykdomsforløp – la det bli denne. Hjerne i brann er svært godt skrevet og spennende som en thriller, og har ligget som bestselger på New York Times bokliste.
Her kan du høre Susannah selv fortelle om sin sykdom:
