Brené Brown har med sine bøker og populære TED-talks åpnet for en global samtale om mot, sårbarhet, skam og egenverd.
I hennes forskningsarbeid er det tydelig at sårbarhet – villigheten til å blottstille seg og kaste seg ut i noe uten å vite hva resultatet blir – er den eneste måten å oppnå mer kjærlighet, tilhørighet, kreativitet og glede. Å leve modig er ikke alltid lett. Vi kommer til å snuble og falle før eller siden. I hennes nye bok Reis deg med ny styrke undersøker Brown veien opp etter fallet. I sitt arbeid har hun lyttet til ledere, kunstnere, lærere, par og foreldre. De har delt sine historier om å tørre, gå på en smell – og så reise seg igjen.
Teksten som følger er tatt fra bokens forord, skrevet av Kathrine Aspaas.
FRA SKAM TIL MOT I LONDON
Hun sto på scenen i to fullstappede dager. Selveste professor Brené Brown. Vi var 450 mennesker samlet i Kongressenteret i London høsten 2015. Jeg var der sammen med søsteren min og en av mine beste venninner. Salen var mer enn halvfull da vi kom, så vi fant plasser ganske langt bak. Jeg var lykkelig, skjelvende og starstruck. Det måtte gå galt.
Brené Browns forskning har forandret livet mitt. Hun er en av de store heltinnene i min egen bok, Raushetens Tid. Jeg har lest alle bøkene hennes flere ganger, og gått på onlinekursene hennes. Boken Reis deg med ny styrke har jeg hørt tre ganger på lydbok siden den kom ut på engelsk i slutten av august. Skjønner du? Jeg er blodfan.
Jeg satt skjelven på stolen min bak i salen med et undertrykt håp om å bli sett – lagt merke til av den nå verdenskjente lille, store professoren på scenen. Håpet at anledningen bød seg til å ta direkte kontakt med henne. Jeg skulle selvfølgelig ha husket hennes egen erkjennelse om at ”forventninger er skuffelse som venter på å bli utløst.”
Jeg husket ikke det. I stedet satt jeg der, hjelpeløst sårbar, og rørende rigget for nedtur.
Uperfekt vågemot
Jeg starter med historien fra London fordi det nettopp er historiefortellingen som er Brené Browns viktigste arbeidsredskap. Forskningen hennes er basert på historier fra tusenvis av kvinner og menn i alle aldre. Hun oppfordrer oss til å ta våre egne historier på alvor. Eie dem. Ikke dømme dem. Være nysgjerrige og omsorgsfulle mens vi bakser med våre egne opplevelser.
”Historier er data med en sjel.” Slik lyder mottoet på hjemmesiden hennes, og hun lever som hun lærer. Byr raust på sine egne historier, også fra scenen i London.
”Jeg vil være på banen,” sier hun. ”Jeg vil være modig i livet. Og når vi tar valget om å utvise stort vågemot, legger vi opp til å få et spark bak. Vi kan velge mot, eller vi kan velge bekvemmelighet, men vi kan ikke få begge deler. Ikke samtidig.”
Så hva skjer når vi faller og blir liggende pladask? Hva foregår i det øyeblikket? Hva kjennetegner kvinner og menn som stabler seg på beina og finner mot til å prøve igjen? Hvordan foregår prosessen med å reise seg med ny styrke, og hvordan kan vi lære oss den kunsten?
Dette får du svar på i denne boken. Vi lærer hvordan vi kan bakse med våre egne historier – kjærlig og ikke-dømmende. Nysgjerrig og tilstede. Hvordan vi kan hjelpe andre til å gjøre det samme.
På nesa i grusen
Tilbake i London har Brené Brown dykket rett ned i sitt tyngste og mest grunnleggende forskningsområde: Skam. Sjelens sumpland, som hun kaller den. I flere timer beveget vi oss rundt skammens anatomi; den smertefulle følelsen av å være uverdig. Opplevelsen av å måtte kjempe for kjærlighet og tilhørighet.
Forskningen hennes viser at skamfølelse kjennetegnes av tre ting:
– Alle har den.
– Ingen vil snakke om den.
– Jo mindre vi snakker om den, dess raskere vokser skamfølelsen.
Forskningen viser at kvinner og menn har ulike skamtriggere. At kvinners største triggere er:
Å bli avvist
Å være utenfor – ikke inkludert
Å være til bry
Å bli eldre
Å være upopulær
At kvinner gjerne svarer med å være:
Hyggelige
Tynne
Beskjedne
Enkle og greie
Forskningen viser at menns største skamtriggere er:
Svakhet
Å være redd
Ta feil
Mislykkes
Bli kritisert eller latterliggjort
Og at menn svarer med:
Emosjonell kontroll
Overlegenhet i jobben
Statusjakt
Aggresjon og vold
Hele tiden satt jeg der og kjempet. Slåss mot frykten for å ta ordet – stille et dumt spørsmål. Kjempet mot følelsen av å være usynlig. Utenfor. Ikke god nok. Ikke viktig nok i denne sammenhengen. Skulle dette bli opplevelsen fra disse dagene som jeg hadde gledet meg sånn til? Skulle Hanne og Annicken se meg sånn?
Den neste dagen satt vi fortsatt på de samme plassene. Vanedyret slo til igjen, men nå var jeg mer på offensiven. Tok meg sammen, og minnet meg selv på at jeg tross alt er journalist. At jeg har tatt ordet tusenvis av ganger på pressekonferanser i inn- og utland. Jeg rettet ryggen og rakk opp hånden gang på gang. Andre stilte gode spørsmål. Hun så meg ikke. Jeg begynte å lage meg historier om at det jeg driver med ikke er viktig nok. At det ikke er meningen at vi skal treffes. Jeg begynte å bli fortvilet og sint.
Vi lager historier
Her er vi ved kjernen i denne boken: Historiene vi dikter opp når vi opplever skuffelse og nederlag. Alle gjør det. Vi forsøker å forklare hva som ligger til grunn for andre menneskers beslutninger. Vi vet som regel lite om det, og lager oss derfor de verste forklaringene: Hun liker meg ikke. Jeg er uinteressant og plagsom. Jeg kommer aldri til å treffe henne.
STOPP HER!, sier Brené Brown. Vær nysgjerrig på de første forklaringene du dikter opp. Skriv dem gjerne ned. Hun kaller dem ”Det første drittutkastet” (Shitty first draft). Undersøk hvilke følelser som er i sving. Hva skjer med kroppen? Vær tilstede. Nysgjerrig og ikke-dømmende. Dette er en viktig del av prosessen med å reise seg igjen. Når vi møter våre egne skuffelser og fall med nysgjerrighet fremfor dom, gjør vi oss klare til å skrive vår egen modige avslutning på historien. Vi tar eierskap til våre egne opplevelser, og kan reise oss igjen – sterkere enn før.
Dette er prosessen i Reis deg med ny styrke:
Rekognoseringen – Hva skjer nå?
Romsteringen – Historien jeg lager meg er…
Revolusjonen – Å skrive ny, modig slutt, igjen og igjen, til dette blir en praksis – en måte å leve på.
Å eie historien
Da lunchpausen kom den andre dagen, var jeg utslitt. Skamfølelsen romsterte rundt i sjelens sumpland, og kjørte følgende mentale programmer:
Jeg burde nyte opplevelsen.
Jeg skulle ha slappet av og akseptert at jeg er oppspilt og sårbar.
Jeg må ta meg sammen og huske at jeg er et voksent menneske.
Jeg vet så godt at når jeg pusher en situasjon, oppnår jeg gjerne det motsatte av det jeg ønsker. Mens når jeg senker skuldrene og har tillit til situasjonen, da kan alt mulig fint skje. Fikk jeg det bedre av å tenke disse tankene? Not!
Vi fant en tyrkisk restaurant i nærheten. Jeg skulle til å si noe lite hyggelig til søsteren min, irritabel og ute av balanse som jeg var, da det plutselig gikk opp for meg at jeg satt med en unik muligheten til å praktisere nettopp det vi sitter i salen og utforsker intellektuelt. At veien ut av mindreverd og skam er todelt. At jeg rett og slett kan øve på det Brené Brown kaller shame resilience (motstandsdyktighet mot skam).
Jeg kan:
1) Snakke til meg selv som om jeg snakker til en jeg er glad i.
2) Fortelle den skamfulle historien til noen som fortjener å høre den. Ta eierskap til den. Nysgjerrig. Uten å dømme.
Mens tårene trillet fortalte jeg Hanne og Annicken hva som foregikk. At jeg var oppspist av frykt og forvirring. At det sto så altfor mye på spill for meg der inne. At jeg hadde lyst til å slå noen. At kroppen min boblet av stress og at reptilhjernen var i fullt beredskap. Kjemp eller flykt!
De lyttet. Nikket sakte. Ristet på energisk hodet til mitt desperate forslag om at vi alle skulle rekke opp hånden hele tiden, og at de skulle gi ordet til meg hvis de fikk det. Vi lo. Latter gjennom tårer. Næring for sjelen.
Det ble Hanne som fant veien. ”Jeg går og snakker med søsteren hennes. Forteller henne at du skriver forordet i de norske utgavene av bøkene hennes, og at du har veldig lyst til å treffe henne.”
Sårbarhetens kraft
Slik gikk det til at jeg fikk møte Brené Brown. Sårbarhetens kraft viste seg igjen. Oppskriften fungerte: Hva skjer? Hvordan føles dette? Hva er historien jeg lager meg? Hva nå? Hvordan ser den nye, modige avslutningen ut?
Vi fikk fem minutter før hun gikk inn på scenen til siste økt på kurset. Jeg rakk å fortelle henne hvor grunnleggende viktig arbeidet hennes er. At hun sprenger grenser innenfor akademia. At kursene hennes i å leve helhjertet, og våge stort, er med på å gjøre verden til et fredeligere og mer menneskevennlig sted. Jeg fikk takket henne, og invitert henne til Norge. Søsteren min sto der hele tiden. Det kjære storesøsteren min, som jeg så gjerne vil imponere, men som elsker meg akkurat som jeg er. Som ikke vet hva godt hun kan gjøre for meg. Som blir lei seg når jeg stenger henne ute, slik jeg ofte gjør når jeg føler meg liten og betydningsløs. Som blir tilsvarende glad når jeg kommer ut av skallet og deler det som skjer med henne. Dette er sårbarhetens kraft. Det er denne kraften jeg fikk smake da jeg så Brené Browns verdensberømte TED-foredrag i julen for seks år siden.
”Sårbarhet er kilden til mange av de meningsfylte opplevelsene vi lengter etter,” skriver hun i denne boken, som du kan glede deg til å lese. ”Den er kilden til kjærlighet, tilhørighet, glede, kreativitet og tillit, for å nevne noe – og det er i prosessen med å gjenvinne det emosjonelle fotfestet midt i strevet at motet blir satt på prøve og verdiene våre blir formet. Når vi reiser oss igjen etter et fall, dyrker vi fram helhjertetheten i livet. Det er denne prosessen som lærer oss mest om hvem vi er.”
Lykke til på din vei med å finne hvem du er – våge stort – falle – og reise deg igjen.
https://www.youtube.com/watch?v=iCvmsMzlF7o
