Mat er Italias sjel, og norsk-italienske Mariangela di Fiore har vært på en spennende matreise gjennom syv av Italias regioner og laget bok om det: Mitt Italia – en kulinarisk reise. På veien møtte hun mennesker som villig delte sin kunnskap og sine italienske favorittretter – og som bød på seg selv og ekte matglede. Blant dem er Kjøkkenvenninnene fra Roma. Her får du deres historie.
– Dette har vært, og er fortsatt, ukas høydepunkt! Uansett hvor vanskelig livet er, uansett hvor sliten og lei jeg er, så blir jeg alltid glad av å stå på kjøkkenet sammen med disse damene, forteller Margherita og kikker smilende på de andre damene som utgjør Le amiche di cucina, Kjøkkenvenninnene.
Det er lørdag formiddag og vi sitter samlet rundt et bord utendørs i vakre Trastevere i Roma sentrum. Rundt oss sildrer det i vann fra fontener, og noen duer er stadig innom oss i håp om å sikre seg noen smuler av kjeksene vi dypper i kaffen.
Kvinnene er i forskjellige aldre og livsfaser, men deler alle den genuine iveren og interessen for matlaging. De prater og ler i munnen på hverandre, åpenbart glade over å være sammen. Veiledet av den energiske og karismatiske kokken Necci Bertini har de romerske damene møttes hver uke i femten år for å lage og spise mat sammen, noe som er blitt et hellig ritual for de fleste av dem.
– Vi har fulgt hverandre gjennom oppturer og nedturer i livet, gjennom sykdom, fødsler og død. Vi har ledd og grått mens vi har stått ved grytene. Noen har falt fra på veien, andre har kommet til, men kjernen har hele tiden vært den samme, forteller Sabrina, en annen av Kjøkkenvenninnene.
– Og Necci har vært vår trofaste gastronomiske guide, sier hun og etterfølges av heftig applaus fra de andre kvinnene. Det er ingen tvil om at sjefskokken Necci Bertini har en stor stjerne hos Kjøkkenvenninnene, som ikke kan få fullrost henne nok. Og ikke før er navnet hennes nevnt, så står hun der i døråpningen og klapper energisk i hendene:
– Til grytene, jenter!
Kvinnene er ikke vanskelige å be.
– Necci har delt sin entusiasme og kunnskap med oss og lært oss så å si alt vi kan om mat, forteller Carmen mens vi skynder oss inn på kjøkkenet. Necci selv rister bare på hodet av oppstyret rundt seg. – Hva mer kan man ønske seg enn å få dele sin lidenskap og kunnskap med så mange matglade kvinner? spør hun retorisk.
Kjøkkenvenninnene bor alle i og rundt Roma, sådet er den romerske maten som er basen i deres matklubb. I dag står den kanskje mest romerske retten av alle på menyen, nemlig pastaretten amatriciana, og mens Necci varter oss opp med smaksprøver på ost, oliven og nystekt brød, blir både jeg og resten av gjengen satt i sving med å rive pecorino-ost og skjære guanciale i biter, en slags røkt svinekjake som er svært populær i romersk matlaging.
Og mens jeg står der, omringet av disse energiske matglade damene, fulle av latter, kan jeg virkelig forstå hvorfor de setter disse ukentlige treffene så høyt. Det gir en helt spesiell og avslappende lykkefølelse å stå slik og lage mat sammen. Selv om amatriciana tradisjonen tro skal serveres med bucatini, en typisk romersk spagetti med hull i midten, insisterer Necci Bertini på ditali, små pastarør.
– Jeg syns bucatini er noe søl å spise, forklarer hun. Å gå imot tradisjonene er det imidlertid ikke mange som tør å gjøre i Roma, men den frittalende Necci lar seg ikke skremme.
– Mat skal være moro! sier hun og holder frem en panne full av nylaget . – Akkurat som livet. Man må ikke ta alt så alvorlig hele tiden! sier hun til full jubel fra de andre kvinnene.
– Nå skjønner du sikkert hvorfor jeg pleier å si at å tilbringe tid med Necci og Kjøkkenvenninnene har gjort mer for meg enn en hvilken som helst psykolog ville klart, hvisker Margherita i øret mitt, før vi setter oss til bords for å nyte vår amatriciana.
