– Mamma, kan jeg få overnatte ved Øyungen i morra?
– Overnatte? Sammen med hvem da?
– Alene.
– Hva er det du sier? Nei, nå tror jeg du er rusk, gutt. Du er jo bare ni år!
– Hva så? Jeg vet jo veien. Jeg har vært der mange ganger.
– Ja, sammen med pappa og meg, det er noe annet, skjønner du vel?
– Jammen…
– Ikke noe jammen, svaret er nei, ingen diskusjon, Lars.
Lars Monsens første natt alene i skogen
Slik starter historien om Lars Monsens liv som villmarks- og ekspedisjonsfarer i boka om Lars Monsen for unge lesere. ”Hva villmarka lærte meg” er skrevet av meg, Øivind Berg, i samarbeid med Lars Monsen, og sammen har vi forsøkt å gjenskape denne første gleden over naturopplevelser og villmarksliv på en helt spesiell måte. Gjennom levende skildringer av spennende situasjoner og tøffe utfordringer får leseren et glimt inn i Lars Monsens verden – mer spennende blir det ikke uten at du opplever det selv. Og det er nettopp dette som er vårt budskap: La ungene få prøve seg. Sove ute alene? Selvfølgelig!
La ungen få lov
– Du pappa, er det greit at jeg overnatter ved Øyungen fra i morra til lørdag?
– Denne helga går det ikke, Lars, jeg må jobbe.
– Men jeg kan dra alene.
– Alene, sier du? Tja, tror du at du klarer det, da?
Lars setter seg opp, ser på faren og ordene renner ut av ham:
– Jeg har vært der mange ganger før med deg og mamma, og så har jeg overnatta mange ganger ved Movatn og Store Skillingen med deg og mamma og Erik og Per-Yngve og Egil og Inger og Anders, og så vet jeg jo veien både fram og tilbake. Værsåsnill?
Faren smiler, klør seg i nakken, stryker neven over haka, tenker lenge og ser Lars alvorlig inn i øynene.
– Det er greit, gutten min! Klart du kan få overnatte alene.
– Mamma sa jeg ikke fikk lov…
– Jeg skal snakke med mamma. Og så hjelper jeg deg med å pakke sekken. Lørdag morgen kjører jeg deg opp til Skar, og så henter jeg deg på søndag.
I skogen alene for første gang
Lars er klar for sin første overnattingstur. Tenk en natt helt alene mellom Nordmarkas høye grantrær. Han svinger sekken opp på ryggen og vinker til faren.
– Ser deg her i morra klokka ett, Lars. God tur!
Faren vinker gjennom bilvinduet og kjører sin vei. Plutselig føler Lars seg veldig liten og alene, men så legger han i vei. Det kribler i magen og tankene svirrer og tar avstikkere i alle retninger.
Når Lars kommer fram til Øyungen, finner han leirplassen. Han setter fra seg sekken, ruller ut liggeunderlaget. Han husker farens siste beskjed i bilen:
– Du trenger ikke telt, Lars, men smør inn ansiktet med myggmiddel og snør soveposen godt sammen når du legger deg. Og, Lars, dette sier jeg bare en gang: Bålbrenning kommer ikke på tale. Det er knusktørt i skogen.
Faren var helt bestemt på dette området, for han husker godt episoder der Lars har startet grasbranner.
Dagen går fort. Ettermiddag blir kveld, og langsomt kryper mørket nærmere. Snart er det helt mørkt. Lars kryper sammen i soveposen. Han fryser ikke, og tre lag med myggmiddel i ansiktet holder de irriterende blodsugerne borte. Likevel er han urolig. Det er så mørkt, og så er det så mange fremmede lyder.
Det knekker i kvister, og Lars aner en skygge som beveger seg. Han ligger helt stille. Han tør nesten ikke puste. Er det noen som lister seg mellom trestammene?
God opplevelse gir mersmak
Selv for Norges mest profilerte villmarks- og ekspedisjonsfarer var den første natta alene i skogen en litt skummel opplevelse. Lyder, lukter og bevegelser som han ikke var vant til fikk fantasien til å skape bilder i hodet og usikkerheten kom sigende. Men da morgenlyset trengte bort mørket, ble de skumle fantasibildene fort glemt og en bølge av selvtillit for gjennom kroppen. Der og da ble beslutningen tatt. Dette ville unge Lars gjøre mer av.
3500 netter i sovepose
Og det gjorde han. Siden første overnattingstur til Øyungen har Lars Monsen sovet mer enn 3500 netter i sovepose. Han har brukt ett år på å gå Norge på langs, ni måneder på å gå Alaska på langs og to år og syv måneder på å krysse Canada. Historiene i boka Hva villmarka lærte meg viser hva som vekket lysten til å gjennomføre disse store ekspedisjonene.
Første turen var starten på et langt ekspedisjonsliv
Alt startet med den første overnattingsturen alene i skogen ved Øyungen da Lars var ni år. Takket være at faren lot ham få prøve seg selv om moren mente han var for liten. For dette er ikke et spørsmål om alder. Det handler om interesse og lyst – og muligheter til å prøve.
Sove ute alene? Selvfølgelig!
