Det finnes ti milliarder trær i Norge. I den trehundre og trettifire (!) sider lange boka Trettitre norske trær – og hva de har vært vitne til møter du trettitre av dem.
Journalist Ole Mathismoen og fotograf Stig B. Hansen forteller trærnes fascinerende historier gjennom ord og bilder. Begge har lang fartstid i Aftenposten.
Boka er en hyllest til naturen vi omgir oss med, men som vi ofte tar for gitt. Vi passerer daglig hundrevis av trær, men sjeldent stopper vi opp og tenker over hvor langt deres (metaforiske) røtter strekker seg tilbake, og hvilke historier de bærer på.
Og blant eldgamle trær med lange historier, finnes også trær med litterære forbindelser. Her får du møte tre av dem. Tekstene er forkortede utdrag fra boka.
Jon Michelets store røde
Når Jon Michelet skulle være sikker på at ingen hørte hva han snakket med sine gjester om, tok han dem med under blodbøken i hagen. Hvis han skulle vise frem det kjæreste han hadde, fikk folk se de røde bladene. Trengte han å tenke, la han seg i løvet under det store treet.
Kona Toril og døtrene forsøkte å få tillatelse til å sette ned også Jon Michelets urne under blodbøken – myndighetene sa nei. Men etter bisettelsen ble alle bårebuketter og blomster lagt under det store treet. En skiferhelle med navnet hans er på plass ved siden av foreldrenes gravstein.
Wergelands forsøk på å plante en skog
Hovedøya er i dag en grønn oase med masse trær, busker og blomsterenger med sjeldne planter. Men slik har det ikke alltid vært. Da Oslo kommune og Christiania Byes Vel nektet å bidra med penger til å plante trær på Hovedøya, tok Henrik Wergeland spaden i egne hender.
1. oktober 1838 setter Wergeland seg ned for å skrive et brev. Han hadde lenge mislikt at Hovedøya så å si var «treløs og skallet», som han kalte den. Adolph Tidemands maleri fra 1851 viser en nesten bar øy uten annet enn gress og litt kratt. Årsaken er at det midt på 1600-tallet var et skipsverft på øya hvor den skotske båtbyggeren James Robbins bygde krigsskip for Christian den fjerde og rensket både Hovedøya og Ekeberg for store eiketrær.
På et eller annet tidspunkt, enten etter det første avslaget eller etter det andre [fra kommunen], bestemmer Wergeland seg for å bevise at de tar feil. Han samler selv inn penger og får plantet minst tre popler på Hovedøya.
Henrik Wergeland var som vi forstår svært glad i trær. Han gikk så langt som til å foreslå å avskaffe feiringen av sankthans fordi han mente at bøndene rundt byen skamferte for mange unge bjørketrær for å selge som pynt til byens befolkning. Selv om han aldri fikk sin egen skog, ville han nok gledet seg over den grønne frodigheten som i dag preger Hovedøya i sommerhalvåret.
Rolf Jacobsens «stygge» stubbe
Rolf Jacobsen skrev mange sterke dikt om skog, om trær og tømmer. Men favoritten, en fem hundre år gammel død og forvridd stubbe på Storhamarstranda, nevnte han aldri med et ord.
Men det var til denne stubben han gikk når han trengte en pause fra skrivingen, som oftest foregikk i hjørneværelset i annen etasje hjemme i Skappels gate 2 på Hamar. Enten alene eller sammen med sin kone Petra. Det var ved stubben han lot seg fotografere til intervju i avisen, og det var dit han tok med lyrikeren og vennen Olav H. Hauge, som var på besøk sammen med Bodil Cappelen i juni 1984. Der, ved stubben, fotograferte Bodil de to herrene. Hun sier hun ikke husker hva de to snakket om, hun holdt seg i bakgrunnen når dikterhøvdingene pratet. I dagboken 15. juni skrev Hauge bare: «Fint ver. Vi overnattet der.»
Dikterhøvdingen fra Hamar var glad i byens kanskje styggeste «tre». I samlingen Tenk på noe annet fra 1979 hyller han treet, eller egentlig alle trærne, i diktet «Neste gang vil jeg være et tre»:
Neste gang vil jeg være et tre,
stå i en trivelig park eller en lang allé.
Jeg vil ha tunge grener og en svær, dyp rot
så jeg kan drikke av jorden og få et langt livs mot.
Fugler skal bo hos meg. Jeg blir fuglens hus.
Svaler får bygge rede. Jeg bærer vindenes sus.
Et ekorn får gjerne komme. Jeg kan stå og se
den brune halen som danser fra tre til tre.
Sommeren går. Jeg skifter farve og lød.
Om våren irrende grønn. Om høsten rød.
Når løvet faller står jeg der uten vern,
med naken stamme så de tror jeg er gjort av jern.
Så kommer det sne. Jeg blir hvit eller grå,
men alltid den samme. Der jeg står får jeg stå.
Og så kommer våren. Vinden gir meg sin penn.
Men jeg kan ikke skrive med grønne hender
så det får stå hen.
Kanskje jeg mumler litt. Et dikt, en sang.
Sølvperler når det regner. Stans opp og lytt en gang.
Og så er det høst igjen. Du vasser i løv.
Lukt av karbol og ether. Og av gammelt støv.
Til tiden er inne og det kommer en mann en dag,
med en motorsag.
Så når det er slutt
tar det bare et halvt minutt.
