Åtte tabber jeg har gjort i Japan

Hobby, mat og fritidReiseÅtte tabber jeg har gjort i Japan

Ina Strøm har tilbragt mye tid i Japan de siste 12 årene. Der har hun lært at man blant annet skal være veldig påpasselig med hva man har på føttene.

Estimert lesetid 7min
Ina Strøm med omslag for boka En japansk vår
(Foto: Åsmund Holien Mo)

I tolv år har jeg reist til Japan, og i tolv år har jeg dummet meg ut. Mitt håp er at du skal slippe ydmykelsen gjennom å lese denne artikkelen og lære av mine feil.

1. Jeg har spolert en forretningsmiddag med mitt ufyselige skotøy

En ting du skal være veldig påpasselig med når du er i Japan, er hva du har på føttene. For det første er det strengt forbudt å bruke utesko i de skofrie inne-sonene. Om du så bare skal tre skritt innenfor døra for å fiske med deg paraplyen du glemte, må skoene av.

Mange restauranter er  skofrie (her har du anledning til å imponere selskapet ditt med dine festligste pyntesokker, eller eventuelt holde deg til rene, hele sokker om det er inntrykket du ønsker å gi) og her finnes det da egne tøfler til bruk på toalettet.

Men ikke gjør som meg på forretningsmiddag i 2010, ikke glem å ta dem av igjen når du går ut i restauranten. I japanske øyne er toalett-tøfler er nemlig omtrent like appetittelig som en pose med bleier. Ingen av delene er noe du vil trampe inn på en fin restaurant med. 

2. Jeg klemte en niåring og drepte hans drømmer om et sosialt liv

En gang jeg reiste alene på ferie til et bitteliten høl av en bygd på vestkysten i Japan (tenk deg for eksempel Japans Førde) så jeg plutselig en liten gutt jeg kjente igjen fra året tidligere.

I min spontane begeistring nærmest overfalt jeg ham  med en klem. Og for å virkelig ødelegge livet hans, gjorde jeg dette foran kameratene hans.

Ikke klem en japaner om vedkommende ikke tar initiativ til det. Det er ikke en vanlig måte å si hei eller hodet på, og offentlig hengivenhet er tabu.

Hvis behovet for kroppslig kontakt blir for påtrengende, vil jeg heller anbefale å finne nærmeste shiatsumassør. 

Dette er et bilde av en ødelagt gutt, og det er min skyld.

3. Jeg har tenkt «hvorfor velge ost og skinke når du kan få grisetarmer og fermentert akkar»

I min higen etter å imponere japanerne med min usedvanlig raffinerte smak, har jeg styr unna de trygge menyvalgene i håp om anerkjennelse.

Alle japanske byer har minst én lokal spesialitet, og i min drøm om å bli elsket av Japan har jeg konsekvent valgt denne fremfor det jeg egentlig har lyst på. 

For å bli elsket av Japan har jeg bedt om stedets spesialfrokost i stedet for den vestlige, selv om den ved et tilfelle har bestått av en halvrå omelett hvor små, hvite mark og reker veltet ut sammen med den slimete eggeblandingen med nøyaktig samme eleganse som når man flerrer opp en magesekk.

Mmmm. Nygrillet svinelivmor.
Lodde på pinne
Lodde på pinne
Blekksprutbod
Blekksprutboden er åpen!

4. Skalla 

Av åpenbare årsaker, har jeg skalla helt utrolig mye. Jeg har skalla i døråpninger, i lamper, i tak og i godt opplyste underganger. Liker ikke å tenke på hvor mange hjerneceller jeg har knerta på steder som dette.

Joda,  joda, jeg er høy. Faktisk var hyaku hachi ju – 180 – noe av det første jeg lærte å si på japansk, det virket som det var det mest interessante ved min person. Og kanskje er det det.

Men: Jeg har en mistanke om at døråpninger og liknende blir også bygget lavt for at man skal være nødt til å bøye seg pent, at det er et tiltak for å tvinge fram et bukk. (Som om det ikke bukkes nok i Japan. Jeg har sett flere folk i mobiltelefon bukke til den de snakker i telefon med) 

Ikke forvent dører tilpasset din høyde.

5. Unevnelige mengder ræl har blitt med meg hjem

Jeg snakker ikke om erobringer her. Men jeg har latt meg forføre av nusselig japansk design, og kjøpt utrolig mye ræl jeg aldri har hatt nytte av.

Det er noe med Japan får deg til å miste all kritisk sans og bare svime rundt og plukke med deg pokemon-sokker, glitrende USB-kabler, sølvsekker og blinkesko, som om Greta Thunberg og klimakriser ikke fantes.

Hvilken katt trenger vel ikke hatt?

6. Jeg har badet på helt feil måte 

Noe av det aller beste med Japan er at du alltid har et badehus i nærheten. Japanerne lever med den konstante trusselen fra mer enn 1000 årlige jordskjelv.

Som en naturens trøstepremie skyller hett, mineralrikt vann opp fra jordens indre i en ustanselig, velgjørende strøm. Det fyller kulper, dammer, bassenger og kar over hele landet.

OBS! Her er det lett å gjøre mange feil.

Du skal for eksempel virkelig niskrubbe hver krok av kroppen før du klyver oppi fellesbadet. En fin regel i grunn.  Du skal aldri la håret ligge og flyte i vannet heller ikke kluten, den skal du brette sammen og legge på hodet som en fiffig hatt (jeg lover, jeg prøver ikke å lure deg nå). 

Det du skal være klar over, er at i boblebadene kan det være jetstrømmer som er stilt inn for å massere triggerpunkt i f. eks. skuldre og bryst, men at på altfor lange norske kropper kan det treffe helt andre … ja, la oss bare kalle det triggerpunkter. 

7. Jeg har fortrengt at jeg ikke er japaner. 

Jeg har vært dum nok til å tro at det som ser kult ut på japanere også vil se kult ut på meg. Jeg har for eksempel i et anfall av akutt hjernelammelse gått inn i en frisørsalong og bedt om rosa hår. Det finnes bilder til skrekk og advarsel.  

Ina Strøm med rosa hår
Fint?

8. Jeg har undervurdert den japanske naturen – gang på gang

Jeg har badet etter 17. august og dermed vasset ut i en tett grøt av illsinte brennmaneter. Jeg har gått Japans Besseggen i skjørt og småsko. Jeg har lagt ut på langtur i utmark alene, uten kart, med elendige bekledning, i veldig bratt terreng, helt uten å ane hva jeg skulle gjøre om noe skjer.

Jeg traff for eksempel på en fyr etter en halv dags vandring alene. Han  var bitt av en slange, og min eneste idé var å gi ham en Zyrtec. Han ble bare litt trøtt, og hadde like vondt i beinet. 

På min første tur, da alt var nytt og spennende – for eksempel veiarbeidere.

Le og lær

Hvis jeg skal være ærlig, har jeg gjort mange flere feil enn dette, men et sted får grensen for selvutlevering gå. 

Det som slår meg, er at japansk skikk og bruk er litt av en gåte. Mange som har bodd der lenge sider det samme:  Når du tror du har lært hvordan du skal oppføre deg, går du på nye smeller. Den eneste måten å komme seg ovenpå igjen, er å le av det og lære av det.

Samtidig er det enkelte av tingene jeg gjør feil som jeg ikke vil eller kan endre, som for eksempel det at jeg er kvinne på feil måte. Jeg gjør faktisk det meste feil når det gjelder akkurat det. Jeg er storspist, høylytt og frittalende, ikke alltid nyfønet, helt frivillig barnløs og kjæreste med en som heter Anna. Veldig spesielt som kvinne i Japan, men likevel ikke noe jeg jobber med å legge av meg. 

Ina Strøm er utdannet journalist, har jobbet ved Norges ambassade i Tokyo og reiser jevnlig til Japan. Hun er nå aktuell med boka En japansk vår – På reise gjennom et evig forbløffende land. Tidligere har hun gitt ut Alt dette er Tokyo.