Tour de France 2018 er i full gang. Verdens hardeste landveistritt. Klodens sterkeste, trassigste, og mest utholdene sykkelryttere i en tre uker lang demonstrasjon av hva den menneskelige organisme kan tåle. I år har vi som elsker denne sporten blitt litt forstyrret av noe ballspill som har spist av rittets tid på tv. Det har vært fryktelig irriterende, men nå er det visst endelig over. Millionærene med de fine frisyrene har omsider fått sutret seg av banen, og nå er det bare Menn og Fjell, og Smerte og Fare herfra til Paris.
Pluss noen kalde øl for oss i lenestolen.
Selv hatet jeg all sport i de første treogførti årene av mitt liv. Sport var for streitinger.
Selv hatet jeg all sport i de første treogførti årene av mitt liv. Sport var for streitinger. I min ungdom så jeg aldri en fotballkamp. Aldri et skøyteløp. Friidrett var noe man ble tvunget til å utøve på skolen – som for øvrig også var for streitinger. Jeg foraktet folk som drev med sport. Jeg syntes de kastet bort livene sine på en unødig kjedelig måte.
Men i 1999 ble jeg bitt av sykkelbasillen. Skikkelig. Det lå en hetebølge over Tyskland det året, så for meg var det ikke snakk om å gå ut. Det ble å sitte inne foran tv-apparatet og helle i seg øl og mineralvann. Slik kom jeg tilfeldigvis til å bli lurt med på årets Tour. Ja, lurt. ARD (Tysklands NRK) hadde lagt opp til en dekning av rittet som ikke bare viste selve syklingen, men også fransk geografi og historie, franske viner og like franske oster. Helt greit hetebølge-tv. Men etter hvert gled min oppmerksomhet mer og mer over på hva som foregikk på landeveien. Hvorfor la han som hadde ledet den siste timen seg plutselig ut til siden hundre meter fra mål, slik at en annen rytter vant etappen? Hva var opplegget med den prikkete trøya? Var det flere ritt i selve rittet? Kort sagt: Alt det som alle grønnskolinger lurer på. Da jeg begynte å forstå psykologien i dette spillet var jeg solgt.
Snart begynte skrekkslagne og litt lattermilde journalister å ringe. Var det sant? Var det virkelig mulig? Ingvar Ambjørnsen og sykkel, liksom?
Etter hvert så jeg absolutt alle ritt som ble vist på tv. Og som nyfrelst prater man jo over seg. Snart begynte skrekkslagne og litt lattermilde journalister å ringe. Var det sant? Var det virkelig mulig? Ingvar Ambjørnsen og sykkel, liksom? Og for all det. Det var jo ganske morsomt at valget falt på sykkel når det endelig skulle bli sportsidiot av forfatteren av ”Den siste revejakta” også. Dop opp og dop i mente.
Og hva mente jeg egentlig om EPO? Helt ærlig? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg hadde ikke peiling. Jeg var vant til at de spurte og grov om hasj og LSD.
Men det som likevel gjør disse menneskene nesten uutholdelig irriterende, er at de som regel ikke vet noen verdens ting om doping.
Les også: En aller siste kommentar til debatten om virkelighetslitteraturen
Og hvert eneste år er det det samme. Når Touren nærmer seg begynner vi sykkelentusiaster å glede oss, og gi uttrykk for det på Facebook og Twitter. Vi klarer ikke å la det være. Det går helt av seg selv. Og som ved en naturlov: Den hevede pekefingeren. Overlærertonen. Om vi virkelig ikke vet at alt ved sykkelsport er et umoralsk bedrag? Er vi tilbakestående? Gir vi simpelthen blaffen? Er vi ikke klar over at folk tar med seg barna sine på dette svineriet?
Jeg kan forså dem. Bare så det er sagt. Men det som likevel gjør disse menneskene nesten uutholdelig irriterende, er at de som regel ikke vet noen verdens ting om doping. De er like grønne som jeg selv var da jeg hadde sett mitt første ritt i 1999. Hvorfor gidder de nesten aldri å sette seg inn i det de snakker om? Hvorfor roper de så høyt om alt det de ikke vet noe om?
Enten du er en slik uutholdelig besserwisser som intet vet, eller bare en helt vanlig ureflektert tulling som synes det er gøy å se på sykkelritt, er mitt råd: Les Tyler Hamiltons Det skjulte rittet. Her vil den som avskyr idretten finne uhorvelige mengder ammunisjon for fremtidige kraftsalver. Og du som elsker denne sporten vil få en grundig innføring i syklingens mørke katakomber og sjelelige avgrunner. (Og det kan du jammen ha godt av.) Boken er like spennende å lese som en god kriminalroman, og gir svar på alt du måtte lure på om den første EPO-generasjonen, og blodtransfusjonens barndom. Tyler Hamilton var en av Lance Armstrongs mest trofaste hjelperytter gjennom en årrekke, og en av feltets mest populære skikkelser. Når han omsider bestemmer seg for å pakke ut, gjør han seg automatisk til en av sykkelsportens største sladrehanker opp gjennom tidene. Og til Lance Armstrongs aller verste fiende. Mannen som du ikke en gang kan tillate deg å bli litegrann uvenn med. Det skjulte rittet blir derfor også en psykothriller av rang, krydret med halvgale doktorer, spinnville trenere, såpeglatte managere og grising med menneskeblod på kjipe hotellrom. Før frokost.
Kjempebok! Men du må i dusjen etterpå, altså.
Lavmælt og poetisk skriver Krabbé om det som går for seg i rytterens hode under rittet der han farer gjennom landskapet i kampen med sekundene og seg selv i et slags syklende zen-rush.
Ellers finnes det selvsagt stabler av bøker om Tour de France, og milevis med artikler på nettet, så den delen av sykkellitteraturen skal ikke berøres her. Men som en motvekt til all støyen, til spekulasjonene, beskyldningene og anklagene, vil jeg til slutt bare nevne en bitte liten roman som også handler om sykkelritt, og om seier og tap. Det er Tim Krabbés Sykkelrytteren. En sann perle! Den ytre handlingen går ut på at forfatteren forbereder seg, og senere deltar i sykkelrittet ”Tour du Mont Aigoual” i 1977. Lavmælt og poetisk skriver Krabbé om det som går for seg i rytterens hode under rittet der han farer gjennom landskapet i kampen med sekundene og seg selv i et slags syklende zen-rush. Så godt skrevet at mange tar romanen opp igjen gang på gang bare av den grunn. (Selv leser jeg den hvert tredje år.) Jeg har anbefalt den til sykkelentusiaster som egentlig ikke leser bøker. Og til lesere som aldri har sett et eneste sykkelritt. Jeg har aldri fått en dårlig tilbakemelding fra noen.
Jo. Fra en. Men hun samler på Hardy-gutter, og hemmelige signaler fra fremmede galakser.
Uansett: God tour videre!
