Lucinda Riley er en av de mestselgende forfatterne her til lands. Jeg har intervjuet henne i forbindelse med utgivelsen av hennes roman, Engletreet.
Lucinda Riley har på under fem år snart solgt en halv million eksemplarer av sine romaner her i landet. Hun har fått et helt spesielt forhold til Norge, og i den neste romanen, Stormens søster, som kommer i januar, utspiller det meste av handlingen seg i Norge. I forrige uke kom hennes nye roman Engletreet, ut. Det er en ny og omskrevet utgave av en roman
Lucinda Riley skrev for tjue år siden under sitt tidligere navn, Lucinda Edmonds. Engletreet er en spennende og sterk fortelling om familiebånd, morskjærlighet og tilgivelse.
Lucinda Riley har gitt ut åtte bøker under sitt tidligere navn, Lucinda Edmonds. Det var et av forlagene hennes som ønsket å se nærmere på de gamle bøkene.
– Jeg svarte at de ikke lenger var i salg, men ettersom de så gjerne ville se på dem, gikk jeg ned i kjelleren og fant dem frem. De var dekket av muselort og spindelvev og stinket mugg, men jeg sendte dem av gårde – sammen med en unnskyldning om at jeg var svært ung da jeg skrev dem, og at jeg skjønte det hvis de syntes kvaliteten var dårlig. Til min store overraskelse var reaksjonene positive, og jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å gi dem ut på nytt, forteller hun.
Den første boken som ble utgitt på nytt var Den italienske jenta, som opprinnelig het Aria.
– Da jeg satte meg ned og begynte å lese, kunne jeg ikke huske et ord avdet jeg hadde skrevet, og oppdaget at jeg begynte å lese fortere og fortere for å finne ut hva som skjedde, sier Lucinda Riley, som nå altså gir ut sin andre «gamle» bok. Da Engletreet kom ut i Tyskland i november i fjor gikk den, til forfatterens egen store overraskelse, rett til topps på Spiegels bestselgerliste.
Frykter berømmelse
– Hva var det som inspirerte deg til å skrive den opprinnelige boken?
– På den tiden jeg var ung skuespiller i London, møtte jeg mange fascinerende personligheter.
Skuespillere er spesielle, for de har ofte et ansikt utad som er veldig forskjellig fra det mennesket som befinner seg bak masken. Noen ganger hender det, slik det skjedde med romanens Cheska (Gretas datter), at de begynner å tro på sin egen myte og at den fantasiverdenen de lever i blir virkelig for dem, sier Lucinda Riley, som selv ikke trakter etter berømmelse.
– Jeg har sett hvordan berømmelse kan påvirke mennesker, og det skremmer meg. Derfor kunne jeg bruke min egen frykt da jeg skildret Cheska og hennes berømmelse og mangel på frihet. For å være ærlig, så skjønner jeg ikke at noen ønsker å bli berømt bare for å bli berømt, slik for eksempel dagens reality-stjerner ser ut til å gjøre, sier Lucinda Riley. Hun er mer opptatt av å verne om privatlivet og familien.
Egne erfaringer
På hvilken måte har skrivingen din endret seg siden du opprinnelig skrev boken?
– Erfaring har gjort meg til en bedre forfatter, og jeg er veldig glad for at jeg har fått muligheten til å forbedre de tidligere bøkene mine. Jeg var i begynnelsen av tyveårene da jeg skrev dem, og jeg innser nå at jeg var temmelig naiv. Jeg håper jeg har klart å gi karakterene mer dybde og at jeg har greid å tilføre noen av mine egne erfaringer. Ordtaket om at man blir klokere med årene, viser seg faktisk å stemme!
Handlingen i Engletreet er lagt til Wales, og som vanlig var det slik at stedet fant henne, og ikke omvendt.
– Jeg dro til Monmothshire for mange år siden og ble forelsket i den rå skjønnheten. Dette er et av de vakreste områdene i Storbritannia, hevder Lucinda Riley. Det storslåtte Marchmont Hall blir et ankerfeste for de ulike karakterene i romanen, et sted de vender tilbake til.
– Å søke etter et «hjem» er et velkjent tema i litteraturen, fordi det ligger rotfestet i mennesket. Marchmont Hall med sine gotiske kulisser er et sted som på samme tid verner om og fanger de som bor der. I flere av mine bøker legger karakterene ut på den reise for å finne et «hjem» i seg selv også. I tillegg blir jo et så imponerende og stemningsfullt herskapshus en hovedperson i seg selv, sier Lucinda Riley. Og hun ville selvsagt også sende en hilsen direkte til alle sine norske lesere:
– Jeg vil bare si tusen millioner takk for at dere tar så godt imot meg og bøkene mine. Norge er blitt mitt andre hjemland. Jeg besøker mange steder over hele verden, men Norge og nordmenn har en helt spesiell plass i hjertet mitt.
