Jeg har tidligere lenket til Serendipity Cat som sier blant annet:
Tørst på livet, tørst på hverandre, tørst etter å få leve ut drømmene sine.
Da Ellisiv Lindkvist i 2007 kom ut med kortprosasamlingen “Alt jeg skriver er sant”, hadde jeg allerede fulgt hennes blogg en stund og likte skrivestilen hennes der veldig godt. “Alt jeg skriver er sant” slo også veldig godt an hos meg, og da jeg leste om at hun jobbet med en roman ble jeg veldig glad!
Det skulle vise seg at å glede seg til denne romanen var helt riktig. “Tørst” som nå er utgitt på Cappelen Damm beskrives som “en bred og ambisiøs fortelling om en ny generasjon kvinneskjebner”. Og det er virkelig sant at hun klarer å skape en virkelighet hvor vi blir kjent med kvinner som lever og møter utfordringer som er både gjenkjennelige og aktuelle enten det er som usikker tenåring eller på vei ut i livet på egen hånd. (…)
Jeg synes at Lindkvist har skrevet en historie hvor hovedpersonene er troverdige og nære, og jeg levde meg virkelig inn i historien. Det var i tillegg en god historie, som er innom veldig mange aktuelle spørsmål etter hvert som vi følger Kristin og Verena opp gjennom årene. (Dere må forresten lese Lindkvists bloggpost om hva boka handler om – veldig morsom!) Og så synes jeg tittelen er så passende – Tørst! Ja, for de ER tørste – på livet, på hverandre, på kunsten, på gleden, på ALT – samtidig som det henger et stort alvor over dem, som ikke akkurat blir mindre….
(…)
Lindkvist har en skarp penn og en våken hjerne, og kommer med mange betraktninger som virkelig får en til å tenke. Ikke minst utfordrer hun oss i forhold til kjønn og da spesielt dette å være og bli kvinne. Det er interessant, og det er samtidig alvorlig. En spennende bok på flere måter!
Dessuten har Lindkvist en god, litt ironisk humor som jeg liker veldig godt.
I følge forlaget kan Lindkvist sammenlignes med blant andre Mara Lee eller Vigdis Hjort, og det kan jeg nok si meg enig i.
Kjære bloggleser, jeg håper virkelig at jeg har klart å gi deg lyst til å lese boka nå!! Denne anbefales virkelig!!
Videre har Knirk skrevet noe som er så godt sett og lest og ikke minst hyggelig og smigrende for forfatteren at jeg ser ingen grunn til ikke å sitere hele innlegget:
Av en eller annen grunn har jeg trodd at Ellisiv Lindkvist er flink og veldig smal og skriver sånne ting som alle applauderer mens jeg står bakerst og ikke forstår noenting.
Og så får jeg denne boka (fersk i høst) som jeg er nysgjerrig på, og så er den så fin og virkelig!
Den handler om Verena og Kristin som vokser opp sammen, som er venninner, kjærester, og som har drømmer om framtida. Ja, så kommer framtida, og da vet vi jo alle at den ikke blir som vi har drømt. Selv om både Verena og Kristin har mer gøts enn de fleste, så blir ting mer komplisert enn de har planlagt. Ja, dette kjenner jeg meg igjen i! At det handler om kunstnerfeltet er også gjenkjenbart, så historien fant mange knagger hos meg. Det er en kronglete vei for de to, men Lindkvist er ikke sentimental. Overhodet ikke. Hun har et språk som minner om tømmerhogst, ord og setninger fyker av gårde som fliser fra en øks – det er kort og konsist. Men bevares, her fortelles en historie – fra start til slutt. Forfatteren har mye å by på: Gode karakterskildringer, viktige tema om kvinners forhold til kropp, seksualitet, kunstfeltet og mennene der, skam! hun klarer å skrive godt om skam, den er romantisk uten å kategorisere folk som homo eller hetero, og har til tider gnistrende gode passasjer. Som:
Dusjen. Hun vil vekk. Inn i rusen, vekk, inn i galskapen, vekk, dra til Syden, vekk, til hvorsomhest, vekk. Hvis jeg bare hadde noen å rømme til. Det kommer ei jente kledd i trengingstøy inn i garderoben. Hun har trent i styrketreningsrommet. Hun er kraftigere enn meg, tenker Kristin. Hun er muskuløs. Jenta kommer inn i dusjen og smiler til henne. Kristin forsøker å smile tilbake, det lå ikke et smil klart i henne, det ble mer en grimase. Hun tørker seg. Det er bare de to i hele garderoben. Tanken tenner henne. Kanskje hun kan redde meg. Ta meg med bort herfra, vekk fra livet mitt, tankene mine. Kristin ser på jenta. Jeg kunne elsket deg, tenker hun, uten å ane noenting om deg. Jeg elsker deg, tenker Kristin. Hun ser på jenta som dusjer med ryggen til, plutselig er hun ferdig, snur seg kommer mot Kristin, tar hannduken sin, tørker seg. De går inn i garderoben begge to, som om de hører sammen, har garderobeskap innerst begge to, som om de er der sammen. Kristin leter etter noe å si til jenta. Jenta virker tilsynelatende usjenert. Kristin tar på seg undertøy. Jenta har en kjempetøff boksershorts, maskulin, androgyn. Kristin tenker: sånn vil jeg ha! Bjørn Borg står det på kanten, Kristin klarer ikke huske hvem Bjørn Borg er, hun vet det er noe kjent, sikkert en skuespiller eller en fiktiv person. Jenta smiler til Kristin, denne gangen håper Kristin hun smiler tilbake. (s. 64)
God bok – jeg står helt foran og applauderer – boka anbefales varmt.
Og på bloggen Ordfront kan man lese:
Til tross for forfatterens valg av et nokså insisterende språk som tok meg noen sider å venne seg til, var det ikke vanskelig å bli grepet av handlingen. To unge jenter vokser opp i ei bygd sammen. Og som Alma i Få meg på for faen, er de kåte på livet, på hverandre og lengter etter at noe skal skje. (…)
Som minst én kvinnegenerasjon eldre enn forfatteren, observerer jeg mange samfunnsmessige endringer i beskrivelsen av ungdom-/tidlig voksen-perioden i kvinners liv når man sammenligner med tekster fra 70 og 80-tallet. Kåtskapen og seksualiteten er langt mer eksplisitt. Presset er større. Oppvåkning og utprøving av eget kjønn er anderledes for ungdom av i dag enn det var for noen tiår siden. Dette preger Tørst.Lindkvist skriver modig og likeframt og legger feministisk filosofi inn i hovedrollene og deres tankeverden. Jeg liker også metafiksjonen, der hun smyger egen litterær virksomhet inn i romanteksten!(…)Jeg vil imidlertid gjerne vite hvordan det går med dem, etterpå. Kommer det en oppfølger, mon tro?
Jeg leste boka på knappe to dager mens jeg var på reise. Jeg leser den gjerne én gang til. For under tekstens tilsynelatende enkelhet ligger det tanker som definitivt kan tenkes flere ganger.
