Forskjellen på en god roman og en dårlig roman er ofte om researchen syns. Den eneste gode romanen jeg vet om hvor researchen syns, er Ian McEwans Saturday. Da har jeg sett bort fra Jan Kjærstads utmerkede bøker, hvor researchen skal synes, hvor boka langt på vei handler om gleden ved kunnskap og verdens mangfold. Hvis du leser Saturday grundig, vil du etterpå kunne utføre hjernekirurgi. McEwan har åpenbart tilbrakt mye tid sammen med hjernekirurger.
Voodoo på Vestkanten krever noe research utover det som kan gjøres på nettet. Jeg har hatt et møte med en godt plassert kilde på Vestkanten, og han ga meg en god innføring i vestkantingenes ritualer og kulturelle koder.
Før eller senere må jeg kontakte et begravelsesbyrå og ta rede på hva som skjer med en kropp fra den dør i sitt eget hjem til den ligger i kapellet. Dette er en av de få tingene jeg kvier meg for, å be mennesker som arbeider med døden om å bruke av sin tid for å snakke med en som vil lage underholdning. Det som holder motet så vidt oppe, er det min morfar en gang fortalte om sine venner i begravelsesbransjen. At de hadde sagt, at det ikke fins noen bransje som har så elleville fester på bransjesammenkomstene. Hvis dette er sant, og det har jeg lyst til å tro, kan det skyldes at de har mye moro og hoiing å ta igjen.
Det gjenstår også noe research om politiarbeid. Her er det viktig å holde igjen. Mye norsk krim er skjemmet av for realistiske skildringer av politiets arbeid. Inntil videre klarer jeg meg med Jørn Lie Horsts finfine sakprosabok Kriminalteknikk (Gyldendal, 2008), hvor han forklarer etterforskning for barn og ungdom på en måte som selv voksne kan forstå. Den, og et par gode og hjelpsomme kilder som skal få lov til å være anonyme.
Man føler seg fort mistenkeliggjort når man researcher. Det kan hende at man gjør seg mistenkelig. Da jeg – i forbindelse med KRIG!, en bok om en fiktiv krig mellom Norge og Nederland i 2005 – ringte til UD og spurte om detaljer om vakthold og sikkerhetsrutiner ved den norske ambassaden i Haag, skjønner jeg i ettertid at vedkommende som tok telefonen spurte hva jeg hadde tenkt å gjøre med den informasjonen. Folk hadde rimelig grunn til å være varsomme med å gi ut den slags informasjon, også i 2005.
Jeg brukte siste del av forrige uke på å rydde i handlingen. Etter hvert som flokene løste seg opp, kunne jeg også stryke egne notater og spørsmål i teksten. Så mye av den slags kunne jeg stryke, at jeg på en Askildsensk måte nesten strøk mer enn jeg skrev. Nå ligger intrigen klar, boka åpner seg som en tofelts motorvei etter at man har stått i kø forbi Sandefjord, og det er bare å gi gass i det som gjenstår av de syv ukene. I skrivende stund utgjør det fire uker minus halvannen dag. Denne uka skal jeg riktignok også skrive en lørdagskommentar til Dagbladet og en tekst til lanseringen av Hans Olav Lahlums nye K2- og Patricia-roman Haimennesket. Planen er å skrive én tekst, bruke den begge steder og håpe at ingen merker noe.
Jeg har fortsatt å telle ord. Kvantitativt var forrige uke som nevnt en liten nedtur. Samtidig har jeg lest Stephen Frys tredje selvbiografiske bind, More Fool Me, der han i langdrag gjengir sin dagbok fra nittitallet. For ham var 2000 ord om dagen midt på treet. Til mitt forsvar er jeg i motsetning til ham ikke på kokainkjøret. Det er neppe en god ting å telle ord. Det er kvaliteten det handler om: Man skriver til man er ferdig, og man gir ikke manus fra seg før man er fornøyd. Hamsun telte garantert ikke ord. Men jeg er sikker på at han ville ha gjort det om han hadde hatt et tekstbehandlingsprogram.
Tirsdag var jeg innom Tanum på Ringnes senter for å se etter en presang. I følge bestselgerhylla er dette hva folk nå ønsker å lese om: Dreping, bier, bæsjing og sekstitallet. Boka mi er så godt som blottet for de tre siste. Dreping forekommer, men det kan hende at den dukker opp for sent i boka og da vil være for fislete. Folk vil ha krim og spenning fra solide leverandører som Nesbø og Lier Horst, forfattere som har på å by på et lik i løpet av de første par kapitlene. Jeg har bare en grav og en gryende mistanke om at mørke makter er på ferde. Det gjenstår å se om folk vil ha lettsindig gammeldags krim med vitser. For alt jeg vet vil folk ha krimmen sin vitsefri. Kanskje de foretrekker å holde sjangerne fra hverandre. Tross alt har ingen noensinne etterlyst mord i vitsebøker.
Denne uka legger jeg ut en tidligere ikke-utgitt tekst som ikke har noe med den kommende krimmen å gjøre. Det er den skrinlagte romanen som ble nevnt i intervjuene som ble gjort for noen år siden i forbindelse med Madonnagåten. Jeg hadde begynt på en bok som skulle parodiere en viss type norsk roman, den som favner over hele etterkrigstida gjennom flere generasjoner. Den het først Appelsinene på Hammersborg, deretter Norsk roman og til slutt Dårlig roman, muligens inspirert av en veldig morsom teateroppsetning som het Bad play. Problemet var at jeg brukte førti sider uten å komme meg ut av femtitallet. Hvis jeg skulle fortsette i samme stilen, ville boka bli på altfor mange hundre sider. Jeg kunne ikke skrive så langt uten å ha en ordentlig – eller i det minste «ordentlig» – historie. Samtidig var jeg kommet i tvil om noen ville lese en parodi på fire hundre sider når man kunne bruke den samme tiden på å lese noe som var helhjertet og oppriktig. Derfor la jeg den gangen bort, for heller å skrive Madonnagåten sammen med Peder Udnæs og Elisabeth Botterli. En parodi på over tre hundre sider. Det er mye jeg fortsatt liker i teksten, men boka kommer aldri til å bli fullført. Stumper og biter og halvkvedede viser, det er sånt man har internett til. Planen er å legge ut et kapittel i uka. Velbekomme. Og unnskyld.
Det aner meg på tampen at Voodoo har større sjanse til å bli ferdig til oppsatt tid hvis jeg skriver kortere her.
LESETIPS
Nathaniel Philbrick: In the heart of the sea. The tragedy of the whaleship Essex
Dette er den sanne historien som inspirerte Herman Melville til å skrive Moby-Dick. Den innfule hvalen som renner et skip i senk er bare begynnelsen på grusomhetene. Boka er også blitt en film som snart dukker opp på kino. Regien er ved Ron Howard, som har bevist at han lage all slags filmer, både gode og dårlige. Traileren fins her: https://www.youtube.com/watch?v=b_n2CAhgPiA
EN VITS
Jeg trodde jeg var på kino og så Inception. Så våknet jeg og oppdaget at det bare hadde vært en drøm.
IRRITERENDE DENNE UKA
«Insta». Hvor travel må du være for ikke å kunne ta deg tid til å si «Instagram»?
