If a thing is worth doing, it is worth doing badly.
– G. K. Chesterton
Ditt sinn monne flyve så vide omkring.
Det er som du glemmer de nære ting.
Det er som du aldri en time får fred.
Du lengter bestandig et annet sted.
– Arne Paasche-Aasen
Alt begynner med slutten
Det er vanskelig å spå om fremtiden. Og det er like vanskelig å spå om fortiden. Ingen vet hvordan fortiden ser ut om hundre år.
Likevel vil hun fortelle, den hvithårede kvinnen, om alt som har vært.
Hun går opp trappen. Opp, opp, stadig oppover, samtidig rundt og rundt. Det er en vindeltrapp.
Hun snirkler seg opp fyrtårntrappen med et stearinlys i hånden. Trinnene snor seg korketrekkersk til himmels. Trekken i trappa får flammen til å flagre. Den vevre kvinnen kaster trolske skygger som danser på fyrtårnveggen.
Opp, opp, opp. Hun setter foten på det siste trinnet. Like etter er hun oppe. Den hvithårede stiger inn i fyrrommet, der fyrlykten, som ikke har lost skip trygt av sted gjennom deres nattlige lei siden nittensyttitallet, kneiser defekt. På et enkelt og spartansk trebord i hjørnet står en bærbar datamaskin. Hun har selv båret den hit. Det er her hun skal sitte og nedtegne sin beretning, øverst i fyrtårnet på den lille holmen høyt mot nord i det lange og sparsommelig befolkede landet som går under mange navn, men som hun kaller Norge. Høststormene har satt inn. Det kalde, mørke havet klasker mot svaberget. Uten tegn til utmattelse klasker bølgene gang på gang mot svaberget, og eksploderer i en selvmordsaksjon av skum. Skyer driver forbi som store dotter svart bomull, revet i filler av en eksentrisk kjempe og slynget ut i høstblesten. Men uværet kan ikke skade det strunke byggverket, det er som om noen angriper en særdeles blodfylt fallos kun bevæpnet med sukkerspinn.
Vinden pisker murene og hyler indignert. La det ligge!, hyler den. Det er ingen som bryr seg! Hun hører hva vinden vil, men hun velger å overhøre den. Piskesnerten smerter henne ikke. Været er utenfor, og der kan det vær så god se å holde seg! For fortelle skal hun.
Alt må ut. Ut, og ned på papiret.
For at de som kommer etter henne skal vite hvordan det var, i det minste hvordan det så ut for henne, den gang.
For selv å forstå, i håp om at det vil tegne seg et mønster, en mening i den tummel av tilsynelatende meningsløse begivenheter som har utgjort hennes liv. At hun, ved å ta noen skritt bakover, vil få øye på bildet i mosaikken, der hun hittil bare har sett én og én bit. Vakre biter, skremmende biter, men fortsatt bare biter.
Og for å renses. Gudene skal vite at den gamle damen trenger det. Selv tror hun ikke på guder, verken én eller mange, men hvis hun hadde gjort det, skulle de ha visst det. At hun trenger å renses. Hun tror mer på Gud som en allestedsnærværende bevissthet som mennesker i små gløtt kan oppfatte og kanskje kommunisere med. Hvis Gud finnes, tenker hun, er Han sjenert. Hun føler seg skitten.
Kvinnen trykker på on-knappen. Et lite grønt øye lyser mot henne. Det er som en enøyd liten gnom håner henne, utfordrer henne: Hva er vel du for en? Hva har vel du å fortelle? Men hun verdiger ham, gnomen, knapt et blikk.
Utenfor hyler vinden, men det har ingenting å si. For fortelle skal hun! Hun tenker på en mager ung mann som viste henne månens bakside, en hjemsøkt T-banevogn i London, en gråtende slakter, et menneske som ble kalt Vargen. Alle deler av samme mosaikk, tråder i samme vev, kongler på samme tre.
Nå håper hun bare at hun rekker å fortelle alt før de kommer. Hun har en mistanke om at de vet hvor hun er. Hun skulle aldri ha lagt igjen lapp.
Tekstbehandlingsprogrammet åpner seg med en brusende fanfare. Hun bøyer seg frem over tastaturet. Livet hennes renner ut gjennom fingertuppene og blir til skrift.
Du syns dine dager er usle og grå.
Hva er det du søker? Hva venter du på?
– Arne Paasche-Aasen
Kapittel 2. Bananene på Fredensborg
Hvem er jeg?
I mørket er jeg grå som en katt. Jeg lander på føttene. Som en katt. Mine lette trinn mot brosteinene er det bare mine rovdyrører som hører. Ingen vanlige ører hører dem. Og jeg er det eneste rovdyret i denne byen. Jeg er ikke en katt. Jeg er et ordentlig rovdyr. Jo da, den kalles ikke Tigerstaden for ingenting. Man utnytter sin neste, man slår hverandre i hjel og de svake bukker under. Men dette er menneskers verk. Det finnes ingen tigre i denne byen. Det med tiger er bare en metafor. Jeg, derimot, er Vargen. Jeg har ikke alltid vært Vargen. Jeg har blitt Vargen. Og Vargen har blitt meg.
Jeg beveger meg lydløst, som en firbent jeger. Mitt bytte hører meg ikke. Det lukter meg ikke. Jeg sørger for at vinden bærer mot meg, ikke fra. Og jeg har vasket meg grundig. Spesielt under armene og i skrittet.
De føler meg ikke før det er for sent. Ofrene. Men da føler de meg til gagns, mine skarpe tenner som river opp strupen på dem, min tunge som lepjer i seg blodet, den pumpende livssaften.
Hvorfor gjør jeg dette? Fordi jeg er en varg. Halvt menneske, halvt varg.
Hvordan ble jeg sånn? Det er en lang historie. Mer om det siden.
Når er jeg ferdig? Hvor mange liv gjenstår å ta? Det er det bare jeg som vet.
Hvem er jeg? Det er det også bare jeg som vet. Bare jeg og én til. Men vedkommende vet å holde sin munn lukket. Vedkommende har sine grunner til å holde det for seg selv.
Jeg er sulten som en skrubb, sterk som en stut, grå som en vaskeklut.
Hvem er jeg?
Det var en hustrig aprildag, tidlig på våren. Året var 1955, og det var bare tre måneder siden Scrabble-spillet hadde blitt lansert i De Forente Stater – eller, som enkelte friskfyraktig kalte dem, Junaiten. I Sovjetunionen hadde Bulganin overtatt for Malenkov, i Stor-Britannia hadde Winston Churchill, etter sigende på grunn av sviktende helse, gått av som statsminister, og det var en drøy uke igjen til Albert Einstein skulle dø i en alder av syttiseks. I norske bokhandler ble Thorbjørn Egners Folk og røvere i Kardemomme by revet ut av hyllene.
Ingenting av dette gjorde imidlertid synnerlig inntrykk på Lilly Ahlmann der hun sto på asfalten utenfor Møllergata skole, rynket på nesen og så ned i ranselen sin.
Æsj! Bøker, penal og strikketøy skvalpet omkring i en illeluktende væske. Hun hadde vel ikke gjort de andre jentene det grann. Likevel hadde de tisset i ranselen hennes. Det verste var at de hadde tisset i ranselen mens hun fortsatt hadde den på seg.
Helga og Solrun hadde vært de ivrigste. For dem falt det lett å tisse i en ransel fra stor høyde, de sto i Turnforeningen og la ikke skjul på det.
Lilly hadde ikke gjort dem noe. De tok åpenbart hennes blotte eksistens som en fornærmelse. De mente at hun, bare ved å eksistere, gjorde seg fortjent til daglig avstraffelse. Hva var det så med henne? spurte Lilly seg selv idet hun skvulpet seg hjem iført rosa plasticpumps. Hva var det
med hennes måte å eksistere på? Det var vel det at hun skilte seg ut, svarte hun. Seg selv. På hvilken måte? Ved at hun ikke var som andre. Så mye ved henne var eksistensielt annerledes. Ikke minst hennes familie. Den var klin kokos.
Faren, Reidar Ahlmann, med hender så store som elghorn. Han var heldig som hadde fått jobb som kranfører. Hendene var så store at han ikke hadde pillet nese etter at han fylte syv. Han sa ikke stort, faren, når han var hjemme. Han satt i godstolen, den ene nedslitte lenestolen, og la Idioten med de største spillkortene som hadde vært å få kjøpt på Rich Andvord.
Skvulp.
Moren, Maude, hadde bleknet hen til et spøkelse av seg selv. Nå, hver dag, dagen lang, hjemsøkte hun leiligheten i Iduns gate, som om hun hvileløst lette etter noe og aldri fant det. Hun luktet visnede roser, støv og skrukkete epler som har ligget for lenge i kjelleren. Huden hennes hadde også blitt skrukkete og myk som skinnet på et gammelt eple. Men også blek, nesten gjennomsiktig. Hun var et spøkelse av et gammelt eple.
Maude Ahlmann hadde ikke alltid vært slik. Som ung hadde hun vært en kjøttfull skjønnhet. Hun var oppvokst i gode kår på Skillebekk, med hjelp i huset og dessert flere ganger i uken. Foreldrene hadde nok ventet at Maude Zierling skulle finne seg et bedre papir enn Vaterlandsgutten Reidar Ahlmann. Likevel falt de for hans sjarm og godtok ham som svigersønn. Han var kranfører, men de regnet med at han skulle arbeide seg oppover. Da det ikke skjedde, ble invitasjonene til søndagsstek på Skillebekk sjeldnere og sjeldnere. Der de før hadde kommet i en jevn strøm, kom de nå som dråper fra en prostatapasient klokken fire om natten. Når Maude i blant alene besøkte sin mor, ga moren høylytt uttrykk for sin misnøye. Du hadde ikke trengt å ta til takke med en skarve kranfører, formante hun datteren. Du kunne fått en ingeniør! En advokat! En lege! En øre-, nese- og halsspesialist! Men nei da! Du måtte gi deg hen til den første og beste som kunne tilfredsstille deg i sengen. Se på meg! Jeg har ikke blitt tilfredsstilt i sengen på førti år! Og ikke noe annet sted heller! Når jeg tenker meg litt om, har jeg aldri blitt tilfredsstilt! Og jeg takker min skaper! Ellers kunne det gått med meg som det har gått med deg: Jeg kunne også vært gift med en omtenksom og velutstyrt kranfører.
Skvulp.
Maudes far sa ikke stort. Etter at Trym Zierling solgte seg ut av såpefabrikken, tilbrakte han det meste av sin tid på sitt private laboratorium i kjelleren, der han forsøkte å utvikle nye former for billig energi. Til jul kokte bestefar Trym karameller. Lilly forgudet ham.
Skvulp.
Klandret Maude sin mann kranføreren? Aldri. Ikke et vondt ord kom over hennes lepper. I stedet satt hun seg ved det gamle pianoet hun hadde fått i medgift. De hadde ikke råd til å få det stemt, tonene klang rørende sprøtt, fløy omkring som svimle små fugler i den lille leiligheten på Fredensborg. Träumerei, var det, Schumanns Träumerei, hentet fra Kinderszenen Opus 15 nummer 7 (1838). Hun spilte det langsomt, lett, med to forskremte fingre som danset opp og ned oktavene. Og Reidar satt der med sin Idiot og sin ene øl, den lille ledsageren i brun glassfrakk. Reidar Ahlmann lyttet, klaget ikke, la aldri en vond hånd på sin kone.
Skvulp, lød det igjen hånlig fra Lillys ransel. Jo, det var litt av en familie hun hadde. Søsknene var ikke borte de heller. Lillesøsteren Alma, som ikke hadde sagt et ord på årevis. Sist, men ikke minst var det minstemann. Den sorthårede krølltoppen Filip, Lillys egen godgutt. Dessverre hadde han begynt å stjele i blomsterbutikker. Mest blomster, men det var fortsatt en uvane. I hvert fall ifølge faren. Reidar Ahlmann hadde alltid ønsket seg en gutt. Da Lilly og Alma ble født, var han lykkelig, men ikke fra seg av begeistring. Det skjedde først da Filip skled skrikende ut mellom sin mors lender. Reidar fikk det han ønsket seg, men han var likevel ikke fornøyd. Han ville ha flere guttebarn. Når det gjaldt gutter, var han umettelig.
Lilly visste ikke om hennes mor og far fortsatt lå sammen på den måten hun hadde hørt klassekameratene hviske om med skjeve flir og forskremte blikk. Hun var ikke interessert i den slags. Men de lå faktisk sammen, foreldrene. Det var nok mest Reidar som var interessert i samleie der i gården. Hadde Lilly visst det, hadde hun nok vemmes. Men hun var som nevnt ikke interessert. Hva sex angikk, var hun en jomfru. Dette til tross for at hun var den første i sin klasse som begynte å utvikles oventil.
Bryster var upraktisk i kroppsøvingstimene. Likevel gledet Lilly seg over sitt første bryst og kunne knapt vente på det andre.
Hun tenkte ikke på bryster verken som noe å mate barn med eller noe gutter kunne klå på. For henne var bryster først og fremst noe å fylle en bh med.
Tjukkebolla Feiten Færøvåg hadde også bryster, men det talte liksom ikke, siden han var gutt.
Nei, Lilly skilte seg definitivt ut. Heldigvis var hun ikke neger. Da hadde hun skilt seg enda mer ut. Den eneste fargede personen man hadde sett på Fredensborg, var en stakkars eskimo som hadde gått seg vill på vei til Etnografisk Museum. Han hadde blitt overfalt av en gjeng lømler, den beryktede Lømmelgjengen. De hadde beskyldt ham for å være Vargen, den fryktede morderen som herjet Oslo på den tiden, og steinet ham. Han viste seg senere å være professor i seismologi fra Godthåb. Hans nordiske kolleger hadde innstendig oppfordret ham til å gå med eksamenspapirene på seg, men han hadde avfeid dem med et snøft.
Dessuten hadde Lilly rødt hår.
Og nå gikk hun her med ranselen full av tiss.
Det var ikke første gang heller. Det hadde skjedd før. To ganger før. Dette var tredje.
Hvor ofte ville det skje dersom de oppdaget Lillys aller største hemmelighet? Hun våget ikke tenke på det.
Skvulp.
Lilly rundet hjørnet. Hun subbet fra Deichmans gate ut i Wilses gate. Gaten hadde fått sitt navn i 1896, etter den topografiske forfatteren, sogneprest Jacob Nicolai Wilse (1735– 1801), kjent for sine reiseopptegnelser fra omfattende reiser i Norge i 1790-årene. Lilly tok til høyre opp mot trappene til Fredensborgveien. Mellom de grå bygårdene sto kastanjetrærne nakne som menn som nettopp har blitt kastet ut fra sine leiligheter uten klær. Snart skulle hele byen hylle seg inn i sin grønne maiskrud, men det lå ennå uker av sted og trærne lignet fortsatt nakne menn.
Piken med det røde håret sto brått ved foten av trappene i Wilses gate.
De nakne mennene ble til en skog. Bak hvert tre lurte en ulv. Men Lilly var ikke redd. Hun visste at hun var sterkere enn dem, på en uutgrunnelig kvinnelig måte. Eller kanskje ikke visste, men ante. Hun var fortsatt bare en ung pike, en backfisch, en teenybopper, med mye igjen å lære før hun ble seg bevisst kraften som lå i hennes kjønn.
På toppen av trappene stanset hun en liten stund og så seg tilbake. Don’t look back, sang Dylan mange år senere. I 1955 var han fortsatt bare Robert Zimmermann, en enkel gutt fra Duluth i Minnesota, det amerikanske bondelandet, nærmere bestemt en fjortenåring som hadde spilt gitar i to år. Senere skulle han bli en hel generasjons talsmann og samvittighet. Don’t look back. Lilly visste ennå ingenting om dette. Heller. Hun så seg tilbake. Deretter snudde hun seg mot Fredensborgveien og kikket mot venstre. Kikket til høyre og til venstre igjen. Ingen biler. Trafikken var ikke stor, biler var fortsatt mangelvare etter annen verdenskrig, man kunne stå på venteliste i årevis for å få lov til å kjøpe bil for sine surt oppsparte penger, men selv ikke i forholdsvis fredelige Fredensborgveien kunne man styrte ut i gaten uten å se seg for. Lilly krysset gaten, skottet opp mot det store funkisbygget i nummer 22 og fortsatte opp Thor Olsens gate.
Idet hun passerte den gresk-ortodokse kirken i nummer 7, fikk hun øye på den sorte og hvite bilen med blått lys på taket og på mannen som steg ut iført sort uniform med lue og hvitt bandolær. POLITI, sto det med store bokstaver på bilen. Det var en politibil, og den sto parkert rett utenfor nummer 9. Men … det var jo Lillys hus. Politiet? Her? Det hadde vel endelig ikke hendt noe? Lilly la på sprang så ranselen skvalpet over.
Så fikk hun se ham. Det var Filip, lillebroren. Han ble dels dratt, dels skjøvet ut av Svartemarja. Håret var tjafsete, ansiktet stripete av sot og svette. Eller var det ikke svette, men tårer? Lilly kunne ikke se om det var det ene eller det andre, vått var det åkkesom og det hadde rent nedover ansiktet hans. Nok en konstabel kløv ut av baksetet. De to konstablene holdt Filip mellom seg og geleidet ham inn gjennom porten. De var store og kraftige karer som visste hva de ville. Filips føtter berørte knapt brosteinene. Han hang mellom dem som en filledukke, en viljeløs ting, og enset ikke sin søster. Hun ropte navnet hans, men ingen lyd forlot strupen hennes. Stemmen var som en frossen trompet. Taus.
Lillys lillesøster Alma kom springende inn fra gården. Fingrene hennes var sorte og skitne. Jord. Hun hadde holdt på i det vesle bedet sitt, der hun håpet en dag å dyrke bananer. Naboene lo av henne. Det vokser ikke bananer på Fredensborg, pleide de å le. Vent og se, pleide Alma å smile tilbake. Hun var en utholdende sjel, en rød liten høne. Den dagen bananene hang i fullmodne klaser fra en bananpalme i gården i Thor Olsens gate 9, tenkte Alma, da var det hun som skulle plukke bananene og ete dem, dytte de krumme lekkerbisknene inn i munnen, én etter én, mens haugen av skall vokste ved siden av henne.
– Politiet? gispet Alma. Lilly kunne bare nikke bekreftende.
– Men, fortsatte lillesøsteren, – hvorfor kommer de hit med Filip? Det er vel ikke han som er …
Alma så spørrende på storesøsteren og dro hånden frem og tilbake over strupen med en sagende bevegelse. De skitne fingrene etterlot sorte striper.
– Vargen? spurte Lilly.
Alma nikket skrekkslagent. Hun torde ikke engang ta navnet i sin munn, selv om det åpenbart bare var et kallenavn. – Umulig, sa Lilly og så etter konstablene med broren mellom seg, de forsvant opp trappen. Hvorfor sa hun at det var umulig? Hva mente hun med dét? Sa hun at det var umulig fordi hun ikke ville tro at det var mulig? Eller fordi hun visste at det fantes en forklaring?
Alma slo seg øyensynlig til ro med Lillys kategoriske avvisning. – Han har vel bare stjålet noe, slo lillesøsteren fast og ruslet tilbake til sine botaniske sysler.
Med skjelvende føtter fulgte Lilly etter det umake trekløveret opp trappene til tredje etasje. Lukten av røkt kolje rev henne i nesen. Alltid røkt kolje. Det var bare Ahlmanns som aldri rørte røkt kolje. Eller åt den. Eller, for den saks skyld, noen annen form for fisk. Eller andre slags sjødyr, som for eksempel reker.
Hjemme hos Lilly var ikke havet noe samtaleemne. En gang hadde hun spurt sin far om hvilket hav som var verdens tredje største, og fått streng beskjed om at dette ikke var slikt man snakket om i deres hjem. Dessuten visste han ikke. Ferskvann, derimot.
I annen etasje kikket fru Gaup ut av døren. Hun var nyinnflyttet, etter at den forrige eieren, sporvognskonduktøren Fredrik Nag, ble funnet død i Schandorffs gate, bak Deichmanske bibliotek. Drept. Med strupen revet opp. Som av et taggete instrument. Som en sag. Eller av tenner. Skarpe tenner. Skarpe som kniver.
Lilly forsøkte å ikke tenke på det. Hun fortsatte mot tredje etasje. Der stanset hun noen trinn før hun nådde sin egen avsats.
Den bredeste av de to konstablene hamret på døren til leiligheten hennes med en neve så stor som en spekeskinke. Da Lilly kom opp på avsatsen, oppdaget hun at det faktisk var en spekeskinke. Innefra leiligheten lød det evinnelige Träumerei. Så stilnet musikken.
På reposet mellom annen og tredje etasje samlet skuelystne naboer seg. Det var ikke hver dag man hadde besøk av politiet her i gården, og dette skulle man sannelig få med seg til minste forhåpentlig bloddryppende detalj. Synet av nabokjerringene som strakk hals fikk Lilly til å tenke på skilpadder som forsøker å spise blader av trærne. Lilly rakte tunge til dem, men ingen så på henne. Alles øyne var rettet mot døren.
Innenfor den nærmet tassende skritt seg lett, men langsomt. Det var som å høre en meget gammel valp. Klinken ble vridd rundt, og døren åpnet seg nølende. Den søtlige lukten av lungepostei bredte seg utover avsatsen, og Lillys mor viste seg i sprekken. Hun hadde det med å spille piano mens hun lagde mat. I likhet med de fleste satte hun pris på musikk til husarbeidet. Maude Ahlmann var kledd i hvitt, eller snarere noe som en gang hadde vært hvitt. Det virket som om hun gikk i morkne gardiner.
Hun så fra den ene til den andre av de tre som sto foran henne. Deretter fra den andre til den tredje, og tilbake til den andre, som var Filip, siden han sto i midten. Hun løftet hånden som for å kjærtegne sin sønns kinn, så oppdaget hun konstablenes morske mine og lot hånden synke.
Den eldste og smaleste politimannen tok av seg luen. – Maude Ahlmann?
– Ja, kom det bekreftende.
– Er dette sønn din? spurte kjempen i uniform, han snakket dialekt. Igjen måtte hun innrømme at så var tilfelle.
– Han ble tatt på fersken hos Fleske-Nilsen.
– Slakteren, gispet den hvitkledde kvinnen. Hånden hennes søkte mot munnen, slik hendene til forbausede mennesker gjør.
– Med denne, supplerte den brede konstabelen og viftet med spekeskinken.
– Men, utbrøt Maude Ahlmann. – Han har vel aldri …?
– Stygt redd for det, sa den smale konstabelen.
Filip så bort og fikk øye på søsteren. Han smilte mørkt, et hemmelig smil som ingen andre enn Lilly ville lagt merke til. Dersom de hadde sett det.
Han hadde brutt loven før. En gang hadde han klatret opp i toppen av en flaggstang og stjålet et flagg. En annen gang sloss med en gresk-ortodoks prest. Den gang kom Filip blødende hjem etter at grekeren hadde knust en stabel tallerkener i pannen hans. Foreldrene var redde for at Filip vanket i et slett miljø. At han kunne havne i Lømmelgjengen, kanskje begynne å stjele biler, bli forfulgt av politiet og ende opp med å kjøre seg i hjel etter en heftig biljakt.
– Jeg skulle ikke spise den selv, gryntet Filip til sin mor. – Den var til deg.
– Til meg? parafraserte moren og gned fingrene engstelig mot det offwhite forkledet.
– Du klager og syter alltid over hvor dyr maten har blitt, forklarte sønnen.
– Det skal faen meg være sikkert og visst, gryntet den største konstabelen.
– At jeg syter? spurte Maude Ahlmann forskremt.
– Nei, at maten er blitt dyr, spesifiserte konstabelen. – En sånn skinke som dette, den koster flesk.
– Det har du faen meg rett i, sa den lange konstabelen. Han tok skinken ut av kollegaens hånd.
Den brede snudde seg mot kvinnene i trappen og brølte til dem. – Hva glor dere på? Forbanna gribber!
De skuelystne trakk seg tilbake, som krabber skutler inn i tangen når man kaster en stein ut i vannet. Lilly hørte kneppet i dørene som lukket seg en etter en nedover oppgangen. Den lange konstabelen dyttet skinken på hennes mor.
– Alt koster, sa han. – Det er mye et filosofisk spørsmål. Kanskje vi kan komme inn og diskutere det.
Et forklarelsens lys tentes i Maudes øyne. – Aha! utbrøt hun.
Hun dro seg i de morkne kjoleermene og kremtet slik man gjør når man rydder et skrivebord, skyver gamle papirer til side for å få plass til noe nytt og mer interessant, som en pakke. Den vevre kvinnen ble liksom fylt av blod, det sev inn i henne fra en usynlig kilde og fylte henne til fingerspissene. Øynene fikk en rødlig glød. Hun slikket seg om munnen og la hodet på skakke. Så var det som om hun fikk øye på Lilly og Filip, som om hun aldri hadde sett dem før, som om de var hår i hennes private suppe.
– Jeg må snakke med politiet om noe, sa hun henvendt til dem begge, litt for høyt, litt for tydelig. – Stikk ned på meieriet i Munkedamsveien og kjøp en liter melk.
Konstablene slapp Filip. Han rettet seg umerkelig opp mens han gned sine ømme overarmer.
Munkedamsveien? tenkte Lilly. Men hvorfor? Hvorfor?! – Men mor! utbrøt hun. – Det er på den andre siden av byen! Hvorfor kan vi ikke gå på meieriet her på Fredensborg?
– De har ikke den melken jeg liker, kom det mutt fra Maude Ahlmann. – Den smaker ku.
Filip skjøv frem underleppen og blåste den uregjerlige luggen opp fra pannen. Han mumlet noe.
– Hva sa du? bjeffet moren. Hun og Filip var som hund og katt.
– Ingenting, mumlet han uforståelig.
– Hva? sa moren.
– Det var ingenting, sa Filip, forståelig denne gang.
– Da så, snerret moren og stakk hånden ned i en lomme som ingen hadde lagt merke til. Hun tok frem et stykke kartong som det var klippet hull i. – Her er melkerasjoneringskortet mitt. Og ta med dere Alma. Hun har ikke godt av å lulle seg inn i bananer.
Konstablene begynte å skrape utålmodig med skoene mot sjakkflisene. Fingrene deres gled rastløst opp og ned langs batongene. Maude Ahlmann skjøv døren opp og slapp de uniformerte karene forbi seg inn i den trange leiligheten. – Og Filip? sa hun spørrende.
– Ja? svarte Filip like spørrende.
– Jeg tror deg. Du ville det beste for familien. Husk det. Alltid det som er best for familien. Du må aldri stjele skinke igjen, men jeg tilgir deg. Så snakker vi ikke mer om det. Særlig ikke så far hører det. Han har nok å tenke på, stakkar, med alle de nye maskinene. Så! Av sted med dere!
Hun dro døren igjen med et smell. Det var som om en lem falt ned mellom barna og deres mor. Lilly visste at moren hadde sin egen verden som Lilly aldri ville kunne bli en del av før moren inviterte henne inn i den. Nå var hun stengt ute. Forvist. Til Munkedamsveien. I eksil. Til de kom hjem igjen.
Nede i portrommet plystret Filip på lillesøsteren. Alma kom hoppende. Hadde hun hatt hale, hadde hun logret med den. Hun forgudet broren. Hadde han kastet en pinne, hadde hun løpt og hentet den og kommet tilbake med pinnen i munnen. Filip var den eneste som hadde tro på bananprosjektet. Kanskje han bak sin utilnærmelige fasade av nasking og mutthet, elsket sin lillesøster og ikke hadde hjerte til å si noe som kunne slippe luften ut av hennes drøm? Eller kanskje han ikke visste bedre? Når det gjaldt botanikk, var han helt grønn. Kanskje næret han selv en drøm om bananer?
Den gule sydfrukten var på mange måter et symbol for det folk drømte om i disse årene. Bananen sto for det varme klimaet, overfloden og rausheten. For barna var det forbuden frukt. Rasjonert, uoppnåelig. For de voksne sto bananen for mer. Den ble et bilde på raslingen i bastskjørtet, det skjelmske øyekastet fra under den sorte hårmanken. Bananen ble et bilde på alt menneskene gikk i disse grå gatene og drømte om, alt man bar i sitt indre og aldri kunne vise frem. Det var en tid for samhold og arbeid, ikke sanselighet og nytelse. Og likevel. Kanskje man én dag kunne skrelle seg selv og vise seg som den man egentlig var.
Alma var ikke bare Filips søster. Hun bar et bud om bananer. Hun trodde på et bedre liv, på vegne av dem alle. Hun levde drømmen. Hun var drømmen.
Slike tanker var det Filip kunne ha gjort seg, der søsknene beinte ned Fritjof Nansens gate. Om han gjorde det, vil vi aldri få vite. Ikke med mindre vi spør ham. Og da må vi finne ham først.
Fra et åpent vindu strømmet Kurt Foss og Reidar Bø. De sang en slager om palmesus og hula-hula.
Da de tre søsknene kom hjem fra Munkedamsveien med en liter melk – melk på flaske slik skikken var på denne tiden; en flaske av brunlig, men samtidig gjennomsiktig glass, lukket med metallfolie – hadde de gått langt.
Lilly var sliten i beina, men ikke mer sliten enn at hun registrerte morens blå øye. Maude Ahlmann kom ut i gangen og tok imot melken med et mutt grynt.
– Men mor, utbrøt Alma, – har du gått på en dør?
Maude skottet ned på sin yngste datter. – Nei, det var din far som slo meg.
Moren anbrakte melken i kjøleskapet. Det var et Westinghouse, en bryllupsgave fra hennes foreldre. Skapet var stort og rundt, det lignet en hvit lastebil og laget nesten like mye lyd. Inni var det god plass. Hun plasserte melken mellom nøkkelosten og lungeposteien. En objektiv betrakter ville ha lagt merke til det skrikende fraværet av røkt kolje. Så satte hun seg ved pianoet og spilte en kantete og mekanisk Schumann.
Hun kunne vært så god til å spille, tenkte Lilly, hvis hun bare hadde brukt flere fingre.
I stuen satt faren og leste Populær vitenskap. På forsiden av bladet var det et maleri av en familie i grønne frakker. Mor, far og tre barn sto foran et enormt maskineri, under en kuppel. Bygg din egen atomreaktor, sto det.
– Så der er du, sa Reidar Ahlmann og mønstret sin eldste datter.
Lilly kunne ikke nekte for det, så hun gjorde det ikke. – Har du slått mor? spurte hun.
Faren la ansiktet i alvorlige folder og dro en tenksom pekefinger over munnen. – Ikke det jeg kan huske.
– Hvordan har hun da fått det blå øyet?
– Hun har ikke fått noe blått øye, sa faren og tok en slurk bokkøl av den brune bokkølflasken før han fortsatte. – Det er bare noe hun sier. Så, nå snakker vi ikke mer om det. Blir du med og spiller whist?
Faren viftet innbydende med en kortstokk så stor som en telefonkatalog. Lilly lot seg ikke innby så lett. – Nei takk, takket hun og strente inn på badet.
– Har du lyst på en atomreaktor? ropte faren etter henne, men hun svarte ikke.
På badet hang ranselen og bøkene opp ned i klesklyper på tørketrådene fra vegg til vegg. Moren hadde skylt ranselen og alt som var i den. Skolebøkene hang, gapende som nebb, som sultne fugleunger over henne. Til og med Lillys penal, trepenalet som faren hadde snekret til hennes første skoledag, hang til tørk. Oppgavebesvarelsene var skylt ut av innføringsbøkene, stilene skylt ut av stilbøkene, men det Lilly hadde risset med passerspissen i lokket på penalet var fortsatt fullt leselig. Der sto det
Lilly Ahlmann,
Thor Olsens gate 7,
Oslo,
Norge,
Europa,
Jorden,
Solsystemet,
Melkeveien,
Universet,
langt fra der bananene vokser.
